Jørn Lier Horst lanserer sin ferske bok, Katharina-koden, i dag på Mikrobryggeriet i Larvik. I forbindelse med ny bok og lansering stilte vi forfatteren fem spørsmål om boken, Vestfold-litteratur, troverdige karakterer og litt til:
I et intervju fra januar 2016 står det at Katharina-koden var påbegynt allerede da?Ble Når det mørkner (forrige bok om William Wisting, utgitt sent i 2016) til samtidig som du holdt på med denne boken, eller var det allerede en plan å gi ut en bok om Wistings tidligste sak som etterforsker?
Ja, det er riktig. Jeg ser at word-filen til Katharina-koden ble opprettet 2. juni 2015, men etter omlag 50 sider la jeg historien bort. Før jeg gikk videre med Wisting hadde jeg lyst til å gå tilbake, til et utgangspunkt. Derfor skrev jeg kortromanen Når det mørkner, hvor handlingen er lagt til 1983 og Wisting er en ung, patruljerende politimann. Jeg ville finne ut hvordan William Wisting var den gangen, før den organiserte og brutale kriminaliteten vi ser så mye mer av i dag, gjorde sitt inntog. Det jeg fant ut mens jeg skrev, var at noen sider ved Wisting var de samme, da som nå: han er like tålmodig og forståelsesfull, og har den samme drivkraften: den evige troen på at han vil lykkes.
Boken henter litt av tematikken fra en sak du jobbet med da du var i politiet — og tanken på at å bære på en løgn i så mange år antageligvis gjør en til et veldig ensomt menneske. Føler du at du kan si noe om virkeligheten, eller ting som hamrer i hodet uten å slippe ut vanligvis, gjennom romanen?
Mine år i politiet har gitt det privilegium å få mulighet til å arbeide med mennesker som har befunnet seg på livets ytterpunkter, enten det er gjerningsmenn, ofre eller pårørende. I nesten tyve år sto jeg ansikt til ansikt med mennesker i dyp krise og så deres sinne, sorg, fortvilelse avmakt og anger. Det har lært meg mye om livet, og hvor skjørt det kan være. Mye av det jeg har møtt tar jeg med meg inn mellom bokpermene i form av en autentisk nerve i historiene.
Bøkene dine har troverdige skurker, og med erfaring fra politiet har du møtt menneskene bak det vi andre kanskje bare hører om som nettopp det — skurker. Er det viktig å vise gjerningspersonene som mennesker med flere lag?
Da jeg begynte i politiet, så jeg mer svart-hvitt på det og tenkte at det fantes gode og onde mennesker, men etter hvert har jeg skjønt at det er mer komplisert enn som så. Erfaring har gitt meg et nyanserte syn på kriminalitet, kriminelle og kriminalitetens ofre. Det har latt meg forstå at vi har mer til felles med forbryterne, enn hva som skiller oss fra dem. Saker jeg har arbeidet med har gitt meg kunnskap og innsikt når det gjelder de fleste former for brutaliteten og råskap. Gjennom disse nære møtene har jeg oppdaget at det i nesten alle mennesker, selv i de verste forbrytere som har begått uhyrligheter og skapt fortvilelse og ødeleggelse, finnes noe godt. Et glimt av noe menneskelig, kan man kanskje si. Og min intensjon både som etterforsker og forfatter har alltid vært å utforske den dobbeltheten, hvordan det onde og det gode kan leve side om side i et menneske.
Siden denne nettsiden konsentrerer seg om Vestfold må det nesten skytes inn et par spørsmål relater til det: Hvilke andre Vestfold-forfattere syns du folk bør sjekke ut?
Vestfold er jo godt festet til krimkartet, med blant annet Jan Mehlum, Kurt Aust, Frode Eie Larsen og nå sist Myriam Bjerkli. Leseverdig alt sammen. Skal vi gå utenom sjangeren er det lett å anbefale Margareth Skjelbred fra Tønsberg, som også skriver på vestfolddialekten
I Katharina-koden er du også innom nabofylket vårt: Telemark. Hvordan var det å la Wisting operere der?
Jeg har alltid en liten avstikker til mitt gamle hjemfylke. En liten hilsen, kan man kanskje si. I Katharina-koden er fører sporene dit. Politireformen og sammenslåtte politidistrikt gir jo Wisting større handlefriet.
Vi gratulerer! Riksmålsforbundets litteraturpris 2016 er tildelt Tom Egeland for den historiske krimromanen «Djevelmasken», mens barne- og ungdomsbokprisen er tildelt Gro Dahle for barneboken «Blekkspruten».