For nesten en time siden ble jeg passert av to splitter nakne mennesker, en han og en hun, dissende og daskene i sensommersol. Nå har de skapt seg om til to bitte små prikker helt ute i horisonten, der havet og himmelen glir over i hverandre, og hvor sollyset ligger som en rand av hamret gull. For slik har Vårherre skapt strendene her oppe på de Frisiske øyer. Kilometer på kilometer med vindblåst sand. Universer av bitte små kloder som skurer mot hverandre.
Så forsvinner Adam og Eva helt. Det eneste som vitner om at de nylig var her, er sporene deres, som vinden hurtig visker ut. Vi kommer og går i korte glimt av liv, og av og til forsvinner vi for hverandre midt i hverdagen, i det banale og daglige. Han skulle til kiosken etter is til familien. Hun skulle bare bort til naboen en tur. Så er de borte. Kommer aldri mer tilbake. Noen kommer til rette, men har forlatt livet. Den smerten foreldrene føler når et barn blir borte på denne måten, er knapt til å fatte for andre enn de som har måttet gå gjennom det. Les mer →
Litteraturmagasinet.no 