Barndommen er viktig i alles menneskeliv. Den preger oss, og former oss til det mennesket vi blir. Den er mye viktigere enn vi antagelig er klar over.
Den innhenter oss alle, og særlig når vi har passert middagshøyden – når vi har hatt levd liv!
Jeg har tenkt mye på dette, og oppdager at jeg blir mer og mer opptatt av ”gamle dager”.
Det er spennende og viktig.
Iris har nettopp arvet bestemor Berthas gamle hus og hage. Hun vet ikke om hun vil selge, eller beholde huset. Her tilbrakte hun alle sommerferiene som barn.
Etter hvert som hun går gjennom den overgrodde hagen, alle rommene, skaper og skuffer – veller minnene frem. Bestemor var en lidenskapelig epledyrker, og huset og hagen lukter fortsatt av epler og kanel. Minnene overmanner henne. De sitter i veggene, og i den overgrodde hagen. De smyger seg under huden hennes, og inn i sjela.
Iris husker med glede alle sommerene hun tilbrakte sammen med sine kusiner i dette gamle huset. Solen skinte nådeløst, men i hagen var det svalt og deilig. De gamle epletrærne beskyttet, og det luktet av jordbær og kløver. I bestemors hage hendte det at ripsen ble hvit, eller at epler modnet over natten. Men bare når det skjedde magiske ting mellom mennesker. Bestemor hadde en elsker, og han dukker opp nå. Iris er umettelig – hun vil vite alt. Les mer →
Litteraturmagasinet.no 