
I sommer hørte jeg om lavkarbo-kurer for første gang. Jeg var i Norge på besøk. Jeg satt og spiste sammen med en venninne og ante fred og ingen fare, men plutselig kom de altså. Karboene. Hun fortalte de villeste historier om folk som droppet brødskiven til fordel for tykke skiver med smør, pålagt ost og skinke. Hun fortalte om krigen mot poteten som nå pågikk i Norge. Og om kiloene som ”rant av en”, mens man stappet i seg hauger av bacon, drakk fløte, og gnasket nøtter pakket inn i fete oster. Ja, ja, tenkte jeg. Det er mye de finner på her oppe i skogen. Da jeg kom hjem til Tyskland fant jeg ikke en eneste karbo. Vi har ikke karboer i Tyskland. I det minste er det ingen som snakker om dem.Men så hadde det seg slik at alle buksene mine begynte å bli farlig trange i livet. Lengden var det ingen ting å si på, men det ble mer og mer strevsomt å få knappet dem. Jeg måtte rett og slett få av meg noen kilo. For første gang på seksogfemti år tenkte jeg tanken: Du må slanke deg, tjukken! Jeg syntes det var en morsom tanke. Jeg hadde ikke eksperimentert med kroppen min siden jeg sluttet med dop.
Les mer →