Marit Hernæs vokste opp som enebarn, med en far som var krigsseiler. Han var med på konvoiene til Murmansk og ble torpedert tre ganger. Etter at krigen var over, ble han fremdeles forfulgt av minnene. Skrikene fra de døende, både venner og fiender.
«- De var jo bare vettskremte guttunger», sa han, når han, etter å ha drukket, kunne begynne å prate om fortiden. Han glemte aldri de unge mennene som lå og bakset i det iskalde vannet mens de ropte på mamma, pappa eller Jesus…
Som så mange andre krigsseilere døyvet faren traumene med alkohol. At moren også drakk, gjorde ikke oppveksten til Marit enklere. Familien bodde på ett rom og kjøkken i en stor bygård, og Marit sov i samme rom som foreldrene oppholdt seg og sov. Når foreldrene hadde sine drikkfeldige perioder, var hun i alarmberedskap. Tidlig lærte hun seg å passe på at det ikke var sigarettglør som lå og ulmet, eller kokeplater som ikke var slått av. Hun passet på ikke å sovne før de voksne sov. Hvis en av foreldrene våknet for å ta seg en røyk, våknet hun og turte ikke falle i søvn før han eller hun la seg ned igjen.
«– Jeg bredte dynene over dem for at de ikke skulle fryse. Kort sagt var jeg til tider som en forelder for mine egne foreldre.»
Her kan du lese mer om den dramatiske oppveksten:
Du kan også lese hele historien her, sammen med en rekke andre historier om krigsbarnas oppvekst:
Litteraturmagasinet.no 