Jon Terje Grønli i Gjengangeren har anmeldt Karin Grødahls bok «Tyskerungen.» Og akkurat som oss, har han latt seg berøre av hennes sterke historie.
Han skriver «Det som skjer er så ufattelig trist at stoffet nærmer seg romanen.» og konkluderer med:
«Ved siden av å skildre et helt spesielt barns oppvekst og senere veivalg, gir stoffet også et glimrende innblikk i den vanlige norske hverdag på 1950- og 60-tallet Gjerne små detaljer som vekker minner.
Tyskerbarnet Karin Grødahl hadde en trist og uverdig oppvekst med mange vonde opplevelser og få lyspunkter. Hun var i realiteten uønsket av sin egen adoptivmor og foraktet av samfunnet rundt. Nylig kunne man lese deler av historien i ukebladet Familien:
Karin Grødahl ble født 2. desember 1943 i Trondheim på en fødeklinikk forbeholdt fattige piker. Karin er en av Norges rundt 12.000 tyskerbarn. Karins mor fikk ikke lov av foreldrene å beholde datteren sin, og Karin ble plassert på et barnehjem og kort tid etter adoptert av et ektepar fra Kristiansund.
Etter andre verdenskrig ble nesten 100.000 nordmenn etterforsket for landssvik. Men mens krigsprofitører, folk som virkelig hadde samarbeidet med tyskerne, slapp forholdsvis lett unna, ble jentene som hadde forelsket seg i tyske soldater, straffet knallhardt. Barna deres ble kalt «tyskerunger» og ble blant annet utsatt for mobbing og sosial fordømmelse. Fratatt flere av sine grunnleggende rettigheter som norske statsborgere ble de også; enkelte ble endog fratatt sitt norske statsborgerskap. En del ble plassert på institusjoner for mentalt tilbakestående uten at det forelå noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble utsatt for mishandling og / eller seksuelle overgrep. De fikk ingen trygd utbetalt, heller ikke forsørgelsesbidrag fra fedrene, og ble i lang tid etter krigen utsatt for forfølgelse og stigmatisering.
Arkivet om tyskerbarna er omfattet av taushetsplikt med ett hundre års varighet. Innen den tid er både de og historiene deres døde …
Dette er historien til barn nr. 110, sak nr. 6054, Karin Grødahl. Dette er hennes enkle fortelling om fire foreldre: De to adoptivforeldrene hennes, hvorav en adoptivmor som la for dagen en hatefullhet som var hinsides all fornuft og grenset til galskap, og det er historien om hennes biologiske foreldre – norsk mor og tysk far. Men vi får også mange glimt fra både krigens og etterkrigstidens Kristiansund, byen hun vokste opp i. Og vi får et innblikk i følgene av et liv levd med stigmatisering og fordømmelse.
Det er ikke piggtrådkvasene som er siste rest etter krigen, ei heller de siste minnene fra tysk okkupasjon. Det er tyskerbarna som er de siste minnene. Deres mødres landsforræderi besto i å forelske seg i en tysk mann. Det har etterkommerne fått lide for hele livet. Svært få av dem har klart å fortelle sin historie. Karin er et sjeldent tidsvitne. Håpet hennes er at denne boken vil hjelpe folk til å forstå og respektere disse tyskerungene som de «løvetannbarna» de er.
Karin Grødahl er i dag bosatt i Vestfold, nærmere bestemt Horten.
Litteraturmagasinet.no 