«Familiene som forsvant» er en sterk historie om skjebnen til jødene i Vestfold under krigen, der bare en eneste av dem overlevde.
Under overskriften «Historien vi aldr må glemme, skriver Lars Døvle Larssen i Tønsberg Blad blant annet:
I oktober 1942 slo okkupasjonsmakten til, godt hjulpet av norsk politi: 767 nordmenn av jødisk herkomst ble da, og i månedene som fulgte, arrestert og senere sendt til tyske dødsleire. Bare 30 kom tilbake. Av de deporterte var 31 fra Vestfold, av dem overlevde bare én – Herman Sachnowitz fra Larvik, som i 1976 utga «Det angår også deg», den viktigste selvopplevde beretningen om jødeutryddelsen på norsk. DET KAN knapt tenkes noe dystrere kapittel i vår lokale historie enn det Thomas Nilsen har tatt fatt i med sin nye bok «Familiene som forsvant». Heller ikke noe viktigere.
Nilsen har fortjenstfullt motstått fristelsen til å la seg rive med av følelser. Usentimentalt maler han opp den jødiske minoritetens historie i Vestfold, fra de første kom hit på 1880-tallet frem til 1940-tallets forfølgelser og folkemord. Historien blir ikke mindre gripende av den grunn, snarere tvert imot. ALLER STERKEST inntrykk gjør skildringen av de jødiske familienes hverdagsliv før krigen, nettopp fordi det ikke var noe annerledes eller mystisk ved det. De var jo som oss andre, vandret rundt i de samme gatene i Tønsberg, Sandefjord og Larvik, jobbet og gikk på skole, hadde venner og hobbyer. På bildene smiler de mot oss, fra glade dager på Ringshaugstranda, fra skiturer og onnearbeid. Så gikk alt i grus. Disse hverdagsmenneskene fra Vestfold var en så stor trussel mot den ariske rase at de skulle utryddes uten nåde.
Nilsen belyser de mange enkeltskjebnene, men aldri uten å miste det store bildet av syne. Han har brukt flere muntlige kilder, og har også funnet intervjuer og annet personlig erindringsstoff i aviser o.l., paret med dypdykk i arkiver og en anselig mengde litteratur. «Familiene som forsvant» gjør et solid faglig inntrykk, i tillegg til å være velskrevet. NOEN VIL kanskje reagere på at så mange vestfoldinger som indirekte bidro til folkemordet nevnes ved navn. Men heller ikke de bør få lov til å glemmes. De var jo mennesker som oss, de også.
