Tekst: Myriam H. Bjerkli/Marte Østmoe
Boken Sadako er kommet fra trykk, en vakker bok med en sterk historie.
Denne boka handler om et av Hiroshimas tapte barn, Sadako Sasaki. Som en fredsdue har denne fortellingen fløyet fra land til land og rørt ved sjelen til mange mennesker. Sadako var to år gammel da hun overlevde atombomben som ble sluppet over Hiroshima, 6. august 1945. Hun fikk diagnosen uhelbredelig kreft, men kjempet for å overleve. Kanskje hun ville lykkes hvis hun brettet 1000 papirtraner? Historien om Sadako er internasjonal og viden kjent. Jenta som brettet 1000 papirtraner er blitt et symbol på fred. Fortellingen om henne er rå og brutal, men bringer samtidig håp om en bedre verden.
Redaktør Marte Østmoe har intervjuet forfatteren, Kåre Kompelien.
Du er ikke den første som har skrevet Historien om Sadako. Hvordan har du klart å likevel gjøre den til din?
Jeg er langt fra den første som skriver historien om Sadako, men jeg har bygget den opp på min egen måte og laget den til min. Jeg hadde her en unik historie om en jente som fikk livet sitt snudd helt på hodet av en rystende hendelse som vi ennå i dag ikke helt klarer å ta inn over oss. Enkeltskjebner som historien om Sadako, gir oss et innblikk i hvilke enorme konsekvenser atombomben over Hiroshima fikk, ved å bruke en kombinasjon av fakta og fri fantasi har klart å gjøre den til min egen fortelling.
Hvor eller fra hvem fikk du kjennskap til denne fortellingen?
Inntil for tre år siden var denne historien ukjent for meg. Da ble jeg gjort oppmerksom på den av en bekjent av meg som var blitt fortalt historien om Sadako under en tur vedkommende hadde til Sør-Korea.
Hva er det med denne historien som du syntes var så viktig å formidle? Og hvorfor tror du at du er den rette personen til å gjøre dette?
Dette er en historie som er viktig å formidle til nye generasjoner. Jeg tror at spesielt ungdom kan ha lettere for å identifisere seg med Sadako. Dessuten lever vi i en verden med en lang rekke trusler. Mitt ønske er at denne historien også kan bidra til å tenne et håp hos unge folk om at fred i verden, faktisk er mulig. Hvis så, er denne boka et beskjedent bidrag fra min side.
Du har tidligere skrevet hele ni bøker der handlingen foregår på dine hjemtrakter Valdres og Land. Hvordan føltes det som forfatter å bevege seg ut over sitt eget lokalmiljø? Hvilke utfordringer møtte du på underveis i skriveprosessen?
Selv om historien utspiller seg i et annet land og langt utenfor min komfortsone, føler jeg ikke at det skiller seg veldig mye ut fra det jeg tidligere har tatt for meg i bøker. Jeg ser på meg selv som en formidler av historier uansett ståsted, og da spiller det ingen rolle hvor det skjer. Det har selvfølgelig likevel vært utfordrende å skrive om hverdagslige ting som kleskodeks, mat, sykdom og andre elementer som det var naturlig å benytte i historien. Jeg håper imidlertid at jeg har klart å formidle disse tingene på en tilnærmet korrekt og respektfullt måte.
Vil du fortelle litt om samarbeidet med Nei til Atomvåpen og hvordan dere fremover har tenkt å lansere boka? Og hvem tenker du kan ha nytte av en slik bok?
Jeg mener det er en styrke ved boka at Nei til Atomvåpen sa seg villige til å bidra med etterord. Det vil ikke minst ha mye å si for målgruppen på ungdomsskoletrinn og videregående skole som ønsker å fordype seg i denne historikken. Jeg tror ungdom vil ha stor nytte av å lese historien om Sadako, men også for en mer voksen leseskare vil denne boka kunne være opplysende og lærerik.
Historien om Sadako kan, forhåpentligvis, mane fram det beste i oss mennesker. Har historien forandret ditt liv og i så fall hvordan?
Det er en sterk historie som jeg tror rører ved noe vesentlig hos alle mennesker som leser den. Den ufattelige skjebnen som ble Sadako til del, drømmene hennes, de store evnene hun hadde og livsgnisten hennes. Alt dette ble knust som følge av en hendelse som lå utenfor det hun rådde over. Likevel klarte hun å formidle et håp både for seg selv og for menneskeheten som jeg tror alle blir rørt av, meg selv inkludert. Jeg vil si at Sadako har opplyst meg som menneske og gitt meg både mer ærefrykt for livet og at jeg setter større pris på de små gleder som livet har å by på nesten hver dag.
Litteraturmagasinet.no 