“Når er man egentlig ”ferdig” med en bok? Kan man ikke holde på med rettinger og forbedringer til evig tid? Jo. Det finnes mange tragiske eksempler på forfattere som rett og slett ikke klarer å sette punktum og slippe teksten løs. Skjønt hvem vet? Kanskje det er like greit at disse manuskriptene blir liggende i skuffen? Å levere varen hører med til forfatterjobben.Men nå har i all fall jeg gått siste runde med ”Natten drømmer om dagen”.
Nå går den til produksjon. Neste gang jeg ser den vil være i korrektur.
Så vil den bevege seg av min verden i den forstand at jeg aldri kommer til å lese den igjen.
Vemodig? Nei! For meg er det alltid sånn at den siste finpussingen går meg på nervene. Jeg føler meg ferdig med dette stoffet og vil inn i noe annet. Og så kommer altså disse plageåndene på forlaget med alle sine finter og forslag. Men – det er et voldsomt MEN: Boken blir bedre av dette gnålet. Det gjelder bare å ta seg sammen så det ikke flyter aldeles over for en. Kjeppjager dem langt inn i skogen.
Hørt om alle de følsomme typene som ”føler en stor tomhet” når boken er ferdig? Det eneste jeg føler, er en fryktelig irritasjon over at jeg ikke har kunnet ta til med en ny roman før nå. Poleringen har gått meg mer på nervene enn normalt. Jeg kan ikke en gang si at jeg er lettet over å være i mål denne gangen. Riktig nok gleder jeg meg til å dele romanens personer og handling med leserne, men akkurat nå – bare få timer etter at jeg er ferdig, fredag 22 juni 2012, er jeg så fed up av det hele at jeg utsetter det en ukes tid. Det er nesten så jeg kan fornemme bokens hovedperson Sune, trekke et lettelsens sukk over endelig å bli latt i fred.
Til slutt denne gangen: Stor takk til Elisabeth som har laget omslaget! Det har vært ekstra viktig for meg denne gangen, siden denne romanen er den første i en krets. Går det som jeg tenker, beholder vi skriften, og skifter bakgrunn fra gang til gang. (Vi har allerede sjekket det ut, og det funker veldig bra!)
Og nå? Flatfyll? Nei. I natt skal jeg skrive! Helt til lyset kommer. Så får jeg se hvor tørst jeg er da.”
Alf Lydengs LarvikDet er noe eget med lokalavisen. Den avisen man har vokst opp med. Jeg er så heldig å få papirutgaven av Østlandsposten på døren her i Hamburg hver eneste dag. Det ville neppe ha interessert meg særlig mye da jeg var midt i tredveårene, men nå, på vei inn i alderdommen, synes jeg det er kult. Faktum er at jeg aldri har fulgt så godt med i hva som skjer i hjembyen min som nå.Det er lenge siden ledelsen i ØP og jeg begynte å snakke om et samarbeid. Jeg har skrevet fast for avisen tidligere. En serie ”mimre-artikler” som kom på i ØPs helgemagasin ”Bøk”. Nå hadde jeg lyst til å gjøre noe annet. Skrive noe skjønnlitterært. Les mer →
Ingvar Ambjørnsen har avsluttet sitt 21 år lange spaltistsamarbeid med VG. I følge bladet 
Jeg tenkte jeg skulle skrive en presentasjon av hovedpersonen i 
I “Brenner – historier fra vårt land” inviterte programleder Hans Olav Brenner kjente og ukjente inn i sin Volvo Amazon fra 1966. De tenkte alle høyt om endringer i norsk kultur. På linken under her finner du en nesten uklippet versjon av møtet med Ingvar Ambjørnsen.
Denne til vanlig så urbane spaltist, har anbrakt seg selv et sted inne i den store skogen som strekker seg fra det norske Østland, via Sverige og Finland, videre langt inn i asiatisk Russland. Med furunåler i håret og kvae på hendene, likner han litt på et Werenskioldsk skautroll, der han trår mosen inn over myr og mo.Om jeg har spist av den forbudte soppen, siden jeg omtaler meg selv i tredjeperson? Nei. Men jeg er her inne for å finne avstand til både meg selv og andre, så kanskje er det derfor. Jeg er ferdig med sopp og syre, og inntil videre er jeg til og med ferdig med selve sivilisasjonen.
Jeg synes det er veldig artig at flere har etterlyst ”Nytt fra kontoret”. Enkelte lurer på om jeg har lagt denne delen av bloggen ned. Nei, jeg har ikke det. Jeg har til og med tenkt å holde på også etter at jeg er ferdig med ”Natten drømmer om dagen”. Altså videre inn i nye romaner og tekster.
Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.
Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død. 
Litteraturmagasinet.no 