Søk
Arkiv
Arkiv
Nylige innlegg
Mest populære innlegg og sider
- RSS - Innlegg
- RSS - Kommentarer
Følg bloggen via Epost

Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

E-postadresse:

Bli med blant 423 andre abonnenter
Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Browsing Tags Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: «Ut av ilden»

6. mars 2014 · by Myriam

Romaner kan bli til på ulike vis. Vanligvis skriver jeg hele teksten igjennom fra begynnelse til slutt, helst uten avbrudd av noe slag. Men av og til skjer det ting underveis, som gjør at et prosjekt legges bort for kortere elle lengre tid. Slikt er farlig. Et manus kan dø dersom man ikke holder det varmt. Med Ut av ilden, som jeg nå er i ferd med å rette opp, gikk det heldigvis bra. Boken ble påbegynt lenge før Natten drømmer om dagen, (som den er i familie med), men måtte av forskjellige grunner settes på vent. Hvis det går som jeg tror og håper, kommer den ut en gang på våren.

Ut av ilden er bind nummer to i min planlagte romankrets. Handlingen foregår i Norge, på Island, og i Tyskland, og utspiller seg delvis samtidig med handlingen i Natten drømmer om dagen. Høsten 2010. Hovedpersonen er krimforfatteren Alexander Irgens. Han er høyt oppe, selger masse bøker, og tjener penger i bøtter og spann. Men så, en mørk kveld på Lillehammer, begynner tilværelsen å slå sprekker.

Boken er ingen direkte oppfølger av Natten drømmer om dagen, men enkelte av bipersonene fra Natten drømmer om dagen, får viktige roller i Ut av ilden. Som for eksempel Stein Skute og islandske Birna. Og mange nye kommer til, blant andre Alexanders barndomsvenn Fred Magnus Dolven, en mann med ideer og visjoner, Kalle Sol, poet og sporveisansatt, samt de Cappelen Damm-ansatte Gudrun Valleger og Bjørg Larsen. Men den som setter handlingen i gang for alvor, er Alexanders elskerinne, den noe humørsyke Vilde, som ikke er særlig begeistret når en annen legger beslag på plassen hennes i baren på hotell Mølla på Lillehammer. Da hjelper det ikke at fyren er blodfan av Alexander. Tvert imot.

***

Blogginnlegget over er hentet fra Ingvar Ambjørnsens blogg på Cappelen Damm. Og det gikk tydeligvis som Ambjørnsens håpet, for boken kommer medio mai. Og vi gleder oss:-) Cappelen Damm skriver dette om boken:

Hovedpersonen i Ambjørnsens nye roman heter Alexander Irgens og er Norges krimkonge. Med sin serie om Stig Hammer har han også lagt store deler av det internasjonale krimpublikummet for sine føtter. Nå skal hans sjette roman, HØYE MØRKE MENN, lanseres i stor stil på Lillehammer.
Her degges den store forfatteren for av en kvinnedominert bransje, mens han intervjues og bespises. Irgens er gift og har en sønn, men på Lillehammer er han sammen med elskerinnen Vilde, en kruttønne av en kvinne som synes både han og den voldelige krimmen hans får latterlig stor oppmerksomhet. Der de fleste smigrer og stryker ham medhårs, slår hun ham rett i ansiktet når han går over hennes grenser.
UT AV ILDEN er en spennende og fornøyelig skildring av bokbransjen, og drøfter den stadig økende råskapen som skal til for å more publikum. Men dypest sett er det en roman om skam, om en forfatter som kjenner at livet er på hell, og som vet at han ikke har vært tro mot seg selv.

Ingvar Ambjørnsen: Norsk Kongo

17. januar 2014 · by Myriam

Myndighetene i Kongo har utvist en nesten ubegripelig tålmodighet med de norske utsendingene av diverse slag. Vi hadde aldri akseptert en slik oppførsel i vår egen stue.

Det gikk ikke så bra da Hergé sendte sin unge reporter Tintin til Kongo på begynnelsen av trettitallet. Nå ja. Det gikk ikke så aller verst i begynnelsen. Kongo-problemene til tegneseriefiguren Tintin begynte egentlig ikke å balle på seg for alvor før i vår moderne tid, med politisk korrekthet og hensyntagen i alle retninger. I tiår etter tiår kunne Tintin farte rundt i den kongolesiske bushen sammen med sin innleide boy Coco, uten at noen andre enn noen forskrudde dyrevernere reagerte på at den belgiske journalisten moret seg med å sprenge neshorn med dynamitt. Afrikanere het fremdeles negere, og det var ingen som syntes det var noe merkelig med imperialistiske holdninger og ytringer, verken i litteraturen eller i seriestripene.

Til sitt forsvar sa Hergé senere: «Jeg lå under for de samme fordommer som det miljø jeg levde i. Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle. «Negrene er som store barn … Hvor heldig for dem at vi er kommet» osv. Og så tegnet jeg afrikanere ut fra disse forutsetninger og i den faderlige beskyttende ånd som hersket i Belgia på den tiden.»

Jeg kom til å tenke på disse ordene av Hergé etter å ha lest gjennom en del artikler om det som etter hvert har blitt til «Kongosaken» i norske tabloider. Arrestasjonen av Joshua French og Tjostolv Moland i Kongo i 2009. Dødsdommen som faller i september samme år. Og all tautrekkingen mellom norske og kongolesiske myndigheter i de fire følgende årene. Det er ikke mitt anliggende å synse og mene noe om skyld og uskyld i denne saken. Jeg vet ikke hva som skjedde den skjebnesvangre natten da Abedi Kasongo ble skutt og drept. Jeg tar også avstand fra all den sjikanen som rettes mot Joshua French som nå sitter alene igjen etter Molands bortgang. Ja, jeg er faktisk ikke særlig interessert i French og Molands afrikaprosjekt engang. De er bare to av millioner unge menn som har herjet rundt på dette kontinentet. Paradoksalt nok på leting etter personlig rikdom i et av verdens fattigste land. Men altså med hjemmeadresse i Norge. Et av verdens rikeste. Og helt fra dag én gjennomsyres den norske pressedekningen av en nedlatende tone både overfor Kongos land og folk.

Naturligvis kan noen enhver trekke på smilebåndet når nordmennene ikke bare dømmes for drapet på sjåføren sin, men også for å ha spionert for Kong Harald. Men hvor godt sitter fliret når denne overbærende, mildt irettesettende stilen holdes konsekvent og hele veien? Her belærer man hverandre om den utbredte korrupsjonen i Kongo, samtidig som man helt åpent vurderer mulighetene for å kjøpe guttene hjem. Vi er jo på besøk i et land hvor alt er mulig, i det minste av negativ karakter, og hvor voksne menn er som store barn. Slik tegneren Hergé altså fikk lære på trettitallet. Og hvem er de besøkende? Jo, for uten pressen og diverse advokater, er det spesialutsendinger for de ulike norske regjeringer, først den rødgrønne, så den blåblå. Det er norske Kripos, siden vi ikke kan stole på de afrikanske etterforskerne. Det er norsk helsepersonell, som man håper å få inn i selve fengselet, siden vi ikke kan stole på afrikanerne her heller. Fengselsmaten må erstattes av slik mat en norsk mann på besøk kan tåle. Under Mandela-markeringen i Sør-Afrika tar statsministeren vår personlig opp en mulig hjemsendelse av French, med Kongos president Joseph Kabila.

For ordens skyld. Selv om hele dette sirkuset handler om en hvit nordmann, så har den samme nordmannen fått saken sin prøvd i alle rettsinstanser i Kongo. En rett man naturlig nok ikke kan stole på, den holder rett og slett ikke norsk standard. Men altså like fullt den retten som gjelder i landet Kongo, et land French har tatt seg inn i, helt uten å ha blitt invitert av noen andre enn seg selv. Snu alt på hodet. Send to kongolesere på et tåkelagt oppdrag til Finnmarksvidda. Norsk sjåfør funnet død. Alle vitner: Det var dem. Så kommer hele den kongolesiske bøtteballetten. Med politietterforskere som skal overprøve de norske. Med helsearbeidere og advokater. Med flere titalls journalister og spesialutsendinger, som krever å få personlige møter med vår statsminister. Jeg synes vi bør være enige om at myndighetene i Kongo har utvist en nesten ubegripelig tålmodighet med de norske utsendingene av diverse slag. Vi hadde aldri akseptert en slik oppførsel i vår egen stue.

Ellers meldte NTB rett før jul at den kongolesiske filmskaperen Djo Munga er i ferd med å lage en dokumentarfilm om French og Moland. Han er særlig opptatt av å trekke frem sider han mener er symptomatiske for hvordan Kongo og Afrika oppfattes av de industrialiserte landene. Nyhetsbyrået opplyser at Munga ikke har fått noen form for tilskudd fra Norge til å lage filmen. Som om det skulle være nødvendig å si det.

***

Se flere av Ingvar Ambjørnsens blogginnlegg på CAppelen Damms forlagsblogg her.

Ambjørnsen-prisen utdelt

11. november 2013 · by bergjespersen

Det ble til slutt Marina Skovgaard Dokken (15) som lørdag 9. november – Kulturnatten – gikk av med seieren i skrivekonkurransen som arrangeres i samarbeid med Østlands-Posten. Blant fire finalister var hun den heldige som fikk overrakt et beløp på kroner 20.000 og dessuten etter hvert vil få veiledning fra selveste Ingvar Ambjørnsen for videre tekstlig arbeid. Ambjørnsen uttaler til ØP at de øvrige tre nominerte også kan motta råd og oppfølging fra ham dersom de selv ønsker dette. Han legger til at han helst vil være mer enn kun en æresborger av Larvik; dette prosjektet er en måte han kan gi noe tilbake til hjembyen på.

Finalistene er klare!

8. november 2013 · by bergjespersen

Ingvar Ambjørnsen-prisen skal som sedvanlig utdeles på Kulturnatten i Larvik. De fire utvalgte kandidatene til prisen er nå navngitt av juryen, og i morgen, lørdag 9. november skal vinneren kåres. Utdelingen vil foregå på Bølgen og Sanden Scene klokken 2100. Den heldige vinner blir premiert med et beløp på kr 20.000,- samt gode råd og oppfølging for sitt videre skrivearbeid. Til årets konkurranse er det innkommet hele 40 bidrag. Dette blir tredje gang prisen deles ut, og Ambjørnsen vil – sammen med Terje Svendsen, sjefredaktør i ØP – stå for utdelingen.

Årets finalister er:

Marina S. Dokken (15), Grønneberg

Erlend Larsen (18), Holmejordet

Bork S. Nerdrum (20), Brunlanes

Joachim Tallaksen (17), Stavern

Terje Svendsen uttaler til ØP at de fire vinnerkandidatene er ganske så ulike, men har det kreative som fellesnevner; de liker å drive med skriving, tegning, musikk etc. Alle har de presentert bidrag med sitt eget, personlige uttrykk.

Kriteriene for tekstkonkurransen har ifølge Østlands-Posten vært slik:

Prisen gis til en ungdom mellom 14 og 20 år fra Larvik-distriktet.
Det kan leveres tekster innenfor sjangrene novelle, petit, kåseri, reportasje, filmmanus/kortfilm og bloggtekst. Teksten skal være en avsluttet historie. Frist for innlevering: var 1. oktober.

Ingvar Ambjørnsen: De utenlandske

27. september 2013 · by Myriam

Det er spennende i norsk politikk om dagen. Rene sirkuset. Forestillingen er så fengende at den til  og med følges av en hel skokk utenlandske  journalister.

Egentlig har de oss i kikkerten hele tiden, selv om det kanskje ikke er så mye de sender hjem. Høstens show har de imidlertid sansen for. Men hva er det de ser? Hvordan oppleves det norske i 2013? Sett fra for eksempel Tyskland, USA eller Japan? Eller India?

La oss skru tiden litt tilbake. Anders Behring Breivik sender ut en melding til det norske folk og verden for øvrig, fra kommandosentralen på Ila. Han vil bli student. Han vil bli statsviter, og på den måten perfeksjonere sitt hat, og forbedre sin retorikk. I det underlige landet langt nord i verden, utløser denne kunngjøringen øyeblikkelig en debatt om ytringsfrihet og strafferett. En fektekamp der professorer og skriftlærde kiler hverandre med kården i noen dager, før man blir enige om å skape et sett nye regler som er spesielt tilrettelagt Breiviks soningsforhold. Slikt skaper undring blant utenlandske journalister. To år tidligere har de sett samme Breivik gjøre kvasinazi-hilsen i retten før håndjernene ble fjernet fordi de var så ekle å ha på.

Så er det valg i Norge. Den rødgrønne regjeringen, selve symbolet på alt Breivik hater, feies av banen. Det er den samme regjeringen som har holdt Norge på stø kurs i en åtteårs-periode der omtrent alt har gått galt ellers i Europa. Vi har ingen arbeidsledighet, og svimlende summer på felles konto. Nå skifter vi ut regjeringen fordi vi er lei av å betale bompenger.

Slikt blir ikke forstått noe annet sted enn i Norge. Sosialister og sosialdemokrater byttes ut med borgerlig blått, og for første gang i verdenshistorien står det norske Fremskrittspartiet i flombelysningen, vel å merke den internasjonale varianten. Den norske er de vel vant med, men nå blir de sett og hørt av verden. Av utlandet. Det samme partiet som Behring Breivik var aktiv i for bare noen ganske få år siden. Før han kom på andre ideer og løsninger på problemer som økt innvandring og snikislamisering. Det er dette som er bakgrunnen for de famøse fotocollagene av Anders og Siv. Og som skaper et norsk nasjonalt behov for å renvaske partiet hennes.

Den utenlandske pressen kalles inn til en pressekonferanse, der de ulike korrespondentene får vite at de ikke duger ut fra vanlig norsk standard. Slikt liker journalister bare sjelden å høre, men det hjelper ikke. Nå er de i Norge på besøk, og får oppføre seg deretter. Det går forholdsvis greit å få ryddet både fascisme og nazisme til side, det skulle bare mangle, det er ikke slike lukkede leirer man vil ha. Men når Solvik-Olsen vil belære de tilreisende om at ordet «snikislamisering» i grunnen har gått ut på dato i hans parti, går det aldeles galt siden både partiets leder og umuliusen Tybring-Gjedde sier det motsatte samtidig. Ordet har ikke gått ut på dato. Det er et fint ord, som beskriver noe fryktelig som er i ferd med å skje.

Dagen derpå lekker det til pressen, både den norske og den utenlandske, som ennå ikke har dratt hjem, at Hareide i Kristelig Folkeparti har fått kalde føtter. Dårlig samvittighet fordi han sitter i regjeringsforhandlinger med Fremskrittspartiet. Sammen med Høyre og Venstre.

Og hvem er Kristelig Folkeparti? undrer kanskje en utsendt fra Bolivia.

Jo, det er de som aldri skulle danne regjering sammen med Fremskrittspartiet.

Og Venstre?

Jo, det er de som aldri skulle danne regjering med Fremskrittspartiet.

Og Høyre?

Jo… Osv.

Vi får håpe bolivianeren føler seg klokere, og får noe vettug ut av alt rotet. Det viktigste er i grunnen at hun får med seg at Fremskrittspartiet i løpet av de siste tjue årene aldri har gått til valg uten innvandringsfientlige utsagn og paroler, og at det heller aldri har vært noen hemmelighet at det er et høyrepopulistisk parti. Før nå.

Og regjeringen? Den er ikke helt ferdigkokt ennå, jeg følger utviklingen og ryktene på en egen skjerm i øyekroken. Det siste nye er at VG hevder at de via sikre kilder har fått vite at det er blitt enighet om at de såkalte asylbarna skal få bli. At det skal gis amnesti til de som er født her, eller har hatt hele sin oppvekst i landet. Selv om foreldrene er noen banditter. Hvis dette er riktig, har Siv fått et knallkort å spille ut. Da vil hun kunne ønske de små velkommen inn i varmen, vel vitende om at Jens som skjøv dem ut i kulda, gjorde nettopp det for å tekkes de velgerne han trodde han ville tape til Frp. Hva hun har fått igjen for en innrømmelse som dette, vet bare de som vil ha henne til makta. Mange har grunn til å feire med måte

***

Se flere av Ingvar Ambjørnsens blogginnlegg her.

Ingvar Ambjørnsen: Brev til en ukjent

24. september 2013 · by Myriam

I dag kom du så langt som du skulle, ikke en meter for kort eller en millimeter for langt, og du og jeg stod opp fra hver vår seng i hver vår gate, hvert vårt rom, jeg aner ikke hvordan du så verden, om den var mørk eller lys, men på et tidspunkt forlot vi våre hus og gikk ut i gatene, hver for oss og med ulik oppakning og erfaring, forskjellige gleder og sorger, og aldri skulle vi bli kjent med hverandre, ikke et ord, ikke et blikk, gate opp og gate ned, kanskje var du på biblioteket, kanskje på markedet eller nede i havna, på vei til en venn, og jeg selv langs kanalen der høstløvet allerede lå som gule kyss på den sorte flaten, vi gikk under den samme himmelen, i de samme lokale bygene som gjorde asfalten skinnende blank når solen igjen steg frem, høstblek og vakker, og da jeg kom inn i den gaten som skulle bli det eneste vi noen gang fikk felles, den gaten, den dagen som var din dag, akkurat på dette tidspunktet av døgnet, klokken var nettopp passert tre, hadde de allerede dekket deg til med svart plast og sperret av hele krysset, og jeg tenkte at slik skulle du ikke ligge, ikke rett på de kalde brosteinene, ikke dekket av den svarte plasten som vinden fikk til å flagre, jeg tenkte at du skulle ha hatt en pute og et pledd, en viss verdighet, jeg vil at du skal vite at vi var mange som ønsket deg den verdigheten, det hvilte et stort alvor over alle, og da jeg kom hjem var du alt lagt ut på nettet, der stod det å lese at du hadde gått på grønt, du var en forsiktig dame, det var det eneste jeg noen gang fikk vite om deg, det og at du skulle gå inn i det andre akkurat der, akkurat da, hva nå meningen skal være med den slags viten. Fred.

Se flere av Ingvar Ambjørnsens blogginnlegg på Cappelenbloggen Forfatterliv her.

Ingvar Ambjørnsen: Tilbake til Fjordgløtt

23. september 2013 · by Myriam

For et par uker siden kom Ingvar Ambjørnsens første barnebok på mange, mange år. Og igjen er han tilbake på Fjordgløtt. Første bok om den lurvete hunden Samson og den smarte katten Roberto kom ut i 1998 og ble fulgt opp av ytterligere to bøker de neste årene, alle illustrert av Per Dybvig. De tre bøkene gjorde suksess både hos voksne og barn, og ble trykket i et samlet opplag på nærmere 30 000 bøker, og er oversatt til over ti språk. Deriblant Latvisk.

Litt om den nye boken:

Det går hardt for seg på Fjordgløtt denne gangen, det er noe vondt ute i fjorden, og alle dyrene er ikke hva de gir seg ut for å være. En liten ekspedisjon, som foruten Samson og Roberto, består av storken von Struts og avisrotta Benny bestemmer seg for å finne ut hva det er som skremmer så mange. Dette fører dem ut i livsfarlige situasjoner, store overraskelser og uventede hendelser.

Ingvar Ambjørnsen skriver dette om skriveporsessen på sin blogg på Forlagsliv:

Tilbake til Fjordgløtt

Det kan høres underlig ut, men for meg er ofte selve skriveprosessen knyttet opp til fiktive steder. Da jeg skrev ”Opp Oridongo” i 2008, tilbrakte jeg mye av året på den drømte øya Vaksøy, der handlingen utspiller seg. Hver gang jeg satte meg til tastaturet, befant jeg meg plutselig i et hvitt hus med utsikt til havet. Etter endt økt kunne jeg lukke øynene, og gå en kveldstur på den samme øya. Kjenne vinden fra havet rufse meg i håret. Mens jeg faktisk oppholdt meg innendørs i en av Europas største byer. I mange av novellene mine, og i flere romaner, utspiller handlingen seg i en fiktiv og navnløs by et sted på Sørlandet. Jeg er der når jeg skriver.

Og når jeg nå blir spurt om hvorfor jeg tar opp tråden fra ti år tilbake, og smir en ny fortelling om Samson og Roberto, kan svaret meget vel være at jeg lengtet etter noen søvnige uker på Fjordgløtt pensjonat. Savnet stedet, rett og slett. Og Samson og Roberto, naturligvis. For ikke å snakke om… Ja. Alle.

Jeg elsker den gamle, rødmalte villaen ved havet. Den skjeve trappen. Verandaen. Jeg skriver bøkene om vennegjengen på mitt faste rom nr. 7, der Ollie har snekret et fantastisk skrivebord, med utsikt over havet og odden der flaggstangen står. Om kveldene og ut over nettene sitter jeg i den gamle lenestolen foran peisen, og lar meg oppvarte av Greta, som bringer tunge, italienske rødviner fra et hemmelig lager i kjelleren. Den egentlige arven etter Pater Pietro.

Så neste gang du hører forfattere sutre om eksistensielle kriser, og om hvor vond selve skriveprosessen er, så husk dette: Det er ikke alltid det er like ille. Noen ganger er det helt ålreit.

Ingvar Ambjørnsen: Hva er det med Jesus?

12. september 2013 · by Myriam

«Siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen.»

Et sted langt ute i mitt tyske fjernsynsunivers, midt i et sort hull av kanaler ute av drift, ligger to underlige satelitter som jeg av og til besøker natterstid. Den ene er et halvpornografisk vrak fra åttitallet. Den andre sender bibel-tv. Og siden jeg ikke kan tenke meg å se på porno uten kjønnsorganer i bevegelse, hender det at jeg blir hengende på bibelkanalen isteden. Der kan jeg iaktta, og lytte til, eldre menn som i detalj forteller meg hva Gud og Jesus til enhver tid tenker og mener. Om alt mellom himmel og jord. Og akkurat som i Norge, henvender de seg til meg som om jeg var fire og et halvt år gammel. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det jo bare.

En sen natt tenker jeg: Er det mulig å komme forbi barnehageonkelen? Hva skjuler seg i rommet bak denne bablende støyen fra sandkassen? Seksogfemti år gammel går jeg for første gang og henter min bibel for å lese de fire evangeliene etter hverandre. Hele presentasjonen av Jesu liv og lære, slik vi har fått den overlevert. Den prosateksten, rettere sagt de fire, som mer enn noen andre har grepet inn i våre liv her i vesten. Det spiller ingen rolle hva man tror eller ikke tror. Evangelienes innhold griper inn i språket vårt, i musikk og billedkunst, lovverk, seder og skikker; ja gjennomsyrer hverdagen vår enten vi liker det eller ikke.

Hva slags bilde av Jesus fra Nasaret blir jeg sittende igjen med når jeg nå gjør teksten til min? Tar den fra sutrende homohatere og brekende herlighetspredikanter? Hva slags story er dette, egentlig? Rent litterært?

Det første jeg finner ut, er at det ikke er mulig å slippe unna disse skøyerne. Selv uten å ha oppsøkt verken kirker eller bedehus på årtier er støyen rundt Jesus så intens, at man får en følelse av ikke å slippe til. I det minste er det slik i begynnelsen. Midtveis i Markus begynner det å gå seg til, selv om sukkingen og sutringen faktisk aldri gir seg helt så lenge lesingen pågår. Noen har gjort en grundig jobb når det gjelder å forurense disse tekstene. Som jeg gjennom min barndom i Norge på femti og sekstitallet naturligvis kjenner godt i fragmenter og utdrag, men som jeg nå leser i sammenheng for første gang. Og nesten øyeblikkelig slås jeg av en følelse av dobbelthet. For selv om jeg er fortrolig med de bildene og liknelsene som møter meg, fremstår min egen grundige lesning nå i voksen alder annerledes og fremmed. Det er en mørk fortelling jeg begir meg inn i. Den milde Jesus som vi alle kan huske fra kitschmaleriene og altertavlene, finnes ikke. Han er totalt fraværende i teksten.

Isteden trer en plaget person frem for meg. En mann med voldsomme psykiske svingninger Ja, som enkelte ganger er fullstendig ute av balanse. Så langt ute at hans egen familie, hans mor og brødre er alvorlig bekymret for hans forstand. Stadig kommer han opp i situasjoner der andre åpent diskuterer om han rett og slett er sinnssyk. Et spørsmål som uvegelig også dukker opp i meg mens jeg sitter og leser. Han er i kronisk opposisjon til yppersteprester og andre geistlige, og ikke noen andre enn han selv holder mål på noe plan. Disiplene hans bommer på absolutt alt hele tiden. Jesus selv er utålmodig og oppfarende, og spør seg selv høylydt om hvor lenge han holder ut med dem. Og selv om evangeliene jo er skrevet som oppbyggelsesskrifter, er det påtakelig hvor ofte Jesus og følget hans blir avvist. (Til tildels hysteriske reaksjoner fra hovedpersonen selv) I et tilfellet bønnfaller landsbyfolkningen ham om å begi seg videre. Da har han nettopp ruinert de lokale svinebøndene.

Men selv om Jesu psyke i liten grad er et tema i vår tid, er det interessant å merke seg hans stadig synkende populæritet i Norge. Den 10. desember i fjor melder Vårt Land om ”Jesus-fri TV-advent”. NRK hadde ingen TV-programmer som markerte at ukene før jul har noe med kristendom og Jesus å gjøre. Stadig flere nordmenn er vel tilfreds med det. En femtedel av oss vil helst ikke bli sett lesende i en bibel, og Jesus har blitt persona non grata i barnehager og klasserom på bemerkelsesverdig kort tid. Alt dette mens den norske selvgodheten vokser om kapp med pengesekken. Selv trives jeg mye bedre med den møkkete og lett paranoide Kristus, enn med den varianten som pleide å holde til i den gamle statskirken. Det kler ham å bli avvist i det moderne materialistiske eventyret. For meg ble etter hvert det største mysteriet, ved siden av dramaet på Golgata, hvordan denne underlige mannen fant innpass i pompen og prakten i pavens palasser, og rundt de klamme kaffebordene på vårt hjemlige Sørland. Det er nemlig ikke sant det erkebisp Robert Zollitsch sier om at Jesus ville ha vært venn med alle på Facebook, dersom han bare hadde vært så heldig å få leve i dag. I hvert fall er det ikke hundre prosent sikkert.

Sikkert er det imidlertid at vi nå har fått en pekebokutgave av Bibelen, der Jesus henger smilende på korset. Sannsynligvis til bruk i badekaret, før han sparkes ut derfra også.

***

Les fler av Ingvar Ambjørnsens betraktninger på hans side på Forfatterliv her.

Ingvar Ambjørnsen: Samtale ved et Stammtisch

5. september 2013 · by Myriam

Det blir en fin stemning og en hyggelig kveld. Helt til jeg forteller ham om Det norske Arbeiderpartiet og de papirløse barna.

Jeg kan se at han har fått oss på radaren nå. Hodet på skakke. Et og annet raskt sideblikk. Før han forlater lokalet vil han ha vært bortom bordet vårt og spurt oss om hvilket språk vi snakker. Jeg kjenner typen.

Vi er fem nordmenn som møtes på den samme kneipa hver torsdag. Stammtisch. Tilfeldighetene har ført oss til Tyskland og Hamburg. Vi er naboer. Vi har helt forskjellige yrker. Men vi kommer fra vanlige norske familier, og har vokst opp med det samme på brødskiva og middagstallerkenen. Nå har hver og en av oss vært innvandrer i dette landet i tre tiår. Og hver torsdag møtes vi altså her og snakker sammen et par timer. Mye om Norge. Det Norge vi forlot. Og det Norge vi nå lever utenfor. I dag har vi snakket om valget. Om SV som synker i havet. Om Jens og Siv og Erna. Og litt om de grønne, som jo her nede allerede har rukket å bli en del av det etablerte løgnensemblet. Får vi et skifte i gamlelandet? Vi tror vel egentlig det.

Men når det gjelder mannen ved hjørnebordet, har jeg tatt feil. Når han omsider kommer over til oss, er det ikke for å spørre oss om hvilket språk vi snakker, for det vet han. Han har til og med fått med seg at vi er utflyttere. Det er derfor han i det hele tatt våger å spørre. Jobben hans fører ham verden rundt, han har vært i de underligste land og byer. Nå nylig i Norge for første gang. Oslo. Flekkefjord. Stavanger. Og han har aldri, ikke noe sted, følt seg mindre velkommen. Vært utsatt for så mye direkte uhøflig og arrogant oppførsel. Dette er en pen mann. En streiting. Han ber om unnskyldning for at han er så direkte. Men den norgesturen har gitt ham noe å tenke på. Er det pengene? Er det så enkelt?

Jeg tror ikke det. Jeg tror til og med at han kan ha hatt uflaks. Dessuten liker jeg ikke generalisering. Selv ikke når det gjelder nordmenn. På en annen side kommer jeg nettopp fra ferie i Sverige, der det hersker en ganske annen atmosfære på hoteller og restauranter enn i Norge. Det går overhodet ikke an å sammenligne. Dessuten er vi altså for lengst blitt fortrolige med at tysk høflighet er et begrep som har svært mye med virkeligheten å gjøre. Vi rundt bordet har diskutert dette med den norske muttheten utallige ganger, og begynner rett og slett å le når han nevner at en av hotellets ansatte slengte døra rett i snuten på ham da han kom med en koffert i hver hånd. Å ja, men hvis det er slike ting han tar seg nær av … Det er bare et utslag av vanlig norsk klossethet. En genetisk greie som vi har dratt på siden vi bebodde hver vår holme, og rett og slett ikke fikk anledning til å lære å ta hensyn til hverandre. Da er det mer plagsomt med den norske selvgodheten, som får oss til å rope på norsk lov og rett hver gang en av våre egne bryter andre lands lover. Enten nå vedkommende blir tatt med hånden dypt nede i kokainboksen, eller langt under trusestrikken, krever et stort norsk hylekor øyeblikkelig at vedkommende må hentes hjem. Helst at statsministeren, til nød utenriksministeren, personlig tar affære.

Og hvordan er det egentlig fatt med et folk og et land, når man på ramme alvor sitter og diskuterer hvorvidt det å leie seg plass i en fattig kvinnes livmor har noe med moral å gjøre? Når man ikke rett og slett forstår slikt på rent instinkt? Er det snakk om et slags velferdssløvsinn? Ifølge rundspørringer har aldri så mange nordmenn svart at de er fornøyd med sine liv og sin hverdag. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, deltar stadig færre i politisk arbeid. Man er fornøyd. Det er greit. Av de stemmeberettigede under tredve år, stemmer bare halvparten. Vi tjener oss rike på å eksportere olje og våpen, men selv ikke de unge later til å bry seg. Avstanden til Europa og resten av verden vokser.

For mange år siden moret jeg meg med å si «vi i Europa», når jeg ville gi et hint om norsk isolasjonsvilje og manglende interesse for hva som går for seg utenfor Norges grenser. I dag er det ikke noen som lenger reagerer på noe slikt. Men er det ikke fint at nordmenn stort sett er fornøyde og tilfredse, og at skuta ligger godt i sjøen enten kapteinen heter Jens eller Erna? Jo, men er det ikke pussig at vi samtidig, midt i denne tilfredsheten, opplever et, sett utenfra, nesten komisk raseri mot alle som ber oss om en håndsrekning. Hvor mange mil avisartikler ble det skrevet om romfolk i Norge denne våren? Jeg vet ikke. Fra Solastranda til et stykke opp i Alta, kanskje. Her manglet det ikke på folkelig engasjement. Norge ville revne. Velferdsstaten falle. Pussig nok kom nasjonen seg gjennom sommeren, nesten uten en ripe.

Tyskeren, som viser seg å være en reisende innen dokumentarfilm om barns levekår rundt om på planeten, får seg en god latter når jeg forteller ham om norsk angst for romfolk. At den er minst like stor som for en invasjon fra rommet. Filmskaperen sier seg godt fornøyd med å bli dårlig behandlet sammen med sigøynere. Det blir en fin stemning og en hyggelig kveld. Helt til jeg forteller ham om Det norske Arbeiderpartiet og de papirløse barna.

***

Se flere av Ambjørnsens betraktninger på hans side hos Forlagsliv her.

Page 3 of 6 « Forrige 1 2 3 4 5 6 Neste »