Søk
Arkiv
Arkiv
Nylige innlegg
Mest sette innlegg & sider
- RSS - Innlegg
- RSS - Kommentarer
Følg bloggen via Epost

Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

Bli med 423 andre følgere

E-postadresse:
Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Browsing Tags Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: De nye stemmene

28. november 2014 · by Myriam

Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten til å bygge et  forfatterskap.

Den fjerde og femte desember går «De store debutantdagene» av stabelen på Litteraturhuset i Oslo. Det er en årlig begivenhet som er vel verdt å få med seg for alle som har et hjerte for ny norsk litteratur. I løpet av de to kveldene vil i alt 36 ferske forfattere lese fra sin aller første bok.

Dikt. Noveller og fortellinger. Romaner. Aldersspennet er stort – fra under tjue til godt over seksti. Slik er det hvert år. De stiene som fører frem til ferdig bok, er ytterst forskjellige, men ett har de aller fleste av disse folka felles: Drømmen om en dag å stå der og bla i den trykkferske boken. Med ens eget navn på forsiden. For de fleste av dem har denne drømmen for lengst blitt en besettelse.

Det var Terje Vallestad og undertegnende som startet det hele i 2003. Vi ville gjøre stas på debutantene, og fant egnede lokaler på Smuget. Vi ringte rundt til godt etablerte forfattere og spurte om de ville være med å presentere ferskingene. Alle sa ja. Og alle debutantene kom tilreisende fra sine skrivekroker. Fra Finnmark i nord til Solastranda i sør. De store debutantdagene ble en årlig happening som alle hadde utbytte av. Det var en stor lettelse at dyktige folk på Litteraturhuset tok over roret da Terje og jeg slapp etter fire, fem år.

En særlig glede er det at de nye stemmene ønskes velkommen i et fellesskap fra starten av. For enten de forstår det selv eller ikke, har de valgt seg en stor ensomhet som de skal måtte hanskes med videre.

Hvem er det som frivillig trer inn i dette særeste av alle yrker? Alle mulig slags folk. Med de forskjelligste bakgrunner. Lærere, industriarbeidere og postfunksjonærer. Leger. Politikonstabler. Jordmødre. Unnasluntrere og banditter. Rundt om i hele landet sitter det folk som er villige til å velge bort sikre inntekter og pensjonspoeng for å følge forfatterdrømmen. Og andre som rett og slett ikke vil noe annet, og aldri har forsøkt å finne seg til rette i en vanlig jobb.

Av de innsendte manuskriptene som samler seg i store stabler rundt omkring på de norske forlagene i løpet av et år, blir det bøker av mellom en og to prosent. Det er altså omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene.

Og hos oss ryker de fleste ut uten nåde etter bare et par, tre år. Av de 36 som står på scenen i Kulturhuset i begynnelsen av desember, vil kanskje seks være igjen om ti år. To av dem skriver på heltid. Slik er loven i jungelen. De aller fleste gir seg etter den tredje boken. Da er de lei av å være blakke, og har kanskje også fått ansvaret for andre enn seg selv.

Den drømmen som det kanskje tok ti år å realisere, viser seg for de fleste å bli et mareritt i løpet av relativt kort tid. Og til alle Nettroll som nå gjør dere klare med eventyret om sugerøret og statskassa: Nei. Du kan ikke redde et forfatterskap på den måten der. Den eneste måten å overleve på som forfatter, er å selge bøker.

I et lite land som Norge er det ikke plass til flere enn en håndfull forfattere av min type. Unge menn eller kvinner som lever hele sine voksne liv som leverandører av stadig nye romaner, dikt og fortellinger. Vi er en utdøende rase. I bransjen snakker vi om «å bygge et forfatterskap». Det vil si å etablere seg som forfatter med et forholdsvis stabilt publikum. Det krever en forfatter som kan levere varen regelmessig og ofte. Og et forlag som er villig til å følge ham eller henne over tid uten å tjene særlig mye penger.

Vanligvis tar en slik prosess ti til femten år. Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten. Det er ikke engang sikkert at forlagene, slik vi kjenner dem i dag, har verken ti eller femten år på seg.

Bare dårlig nytt, altså? Nei. Både fortelleren og lytteren overlever. Vi har dem begge i ryggmargen. En ekstra grunn til å sette av både en og to kvelder på Litteraturhuset i forbindelse med årets debutantslipp, er at en av dem som står der alene og leser for aller første gang, vil være et sentralt navn i norsk litteratur om noen år.

Vi gamle proffene har ofte gjettet på hvem. Med ganske gode resultater gjennom en del år nå. Gå flere sammen, og se og lytt etter det bitte lille ekstra som røper gærningen i flokken.

***

Les fler av Ambjørnsens blogginnlegg her.

Ingvar Ambjørnsen: Klikk deg dum

3. oktober 2014 · by Myriam

Som ung miljøaktivist kom jeg i skade for å lese Georg Borgström. Borgström var professor ved Michigan State University i USA, og kjent for sine verbale sleggeslag mot den skeive fordelingen av mat og energi mellom fattige og rike land. Og for vår kollektive rovdrift på naturen. Dette var i en tid da bare spesielt interesserte hadde noen som helst anelse om økologi og om viktigheten av å ta hensyn til andre levevesener enn oss selv. Georg Borgström ble betraktet som en litt eksentrisk dommedagsprofet, og selv ble jeg så deprimert av hans mørke visjoner for menneskehetens nærmeste framtid, at jeg rett og slett snudde ryggen til hele problematikken i flere år.

I dag vet vi at den pessimistiske professoren fra Sverige har fått rett i en rekke av sine antakelser og påstander, og at dekonstruksjonen av klodens økosystem har gått raskere enn selv han kunne drømme om. Ifølge Living Planet Report har antall dyrearter på jorden blitt halvert i løpet av de siste førti årene. Denne nyheten mottok jeg for øvrig ikke gjennom de vanlige nyhetskanalene, jeg fikk den direkte fra Norsk ornitologisk forening, som jeg har på min venneliste på Facebook.

Hvorfor jeg nevner det? Jo, fordi den samme dagen som denne nyheten ikke var å finne på nettavisene, kunne vi i stedet lese at Britneys nye undertøykolleksjon fikk sterk kritikk, særlig trusene, fordi det kunne se ut som om modellen gikk med bind. Idol-Malin hadde for øvrig knallstart denne dagen, og i en annonse for Prostata Redux ser vi fire menn som står og pisser mot en murvegg, under overskriften «Har strålen blitt svakere»?

Ingen «skikkelige» nyheter? Jo da. Vi kan se et utsmuglet klipp fra en by der islamistene i IS nå har innført sitt knallharde regime. Men når vi klikker på denne filmen får vi først en kjapp videosnutt av Olsenbanden. Så følger de sortkledde med de blodige sablene, før også denne snutten brått og uventet avløses av knallhard gitarrock, det er en bilreklame, jeg tror jammen det var Ford.

Det økopessimisten Georg Borgström ikke kunne forutse, var at den systematiske ødeleggelsen av kloden skulle følges av mennesker som like systematisk og målrettet bombarderer seg selv og hverandre med den komplette idioti. Jada, det er noen aviser som er bedre enn andre, og enkelte av dem som jobber på desken er ikke fullt så stupide som de som er helt hjernedøde, men det spiller ingen rolle. Sånn er nyhetsbildet vårt blitt etter at nettet fikk vår daglige oppmerksomhet.

Mens jeg skriver denne spalten kan jeg på skjermen ved siden av lese at en indisk voldtektsmann er arrestert i en bakgård i Oslo, saftig gulrotkake på 1-2-3, katter arver over fire millioner, hvert andre sekund står en jente barnebrud, mens poeten, psykiateren og den angivelige folkemorderen Radovan Karadzic står i retten i Haag og bedyrer sin uskyld. Og ved siden av poeten fra Balkan: Varm høstgryte full av smak. Hellbillies vil ikke fjerne «neger» fra Ål-sangen. Steins hund tror åpen dør er lukket, og svensk skistjerne døde i skred. Mens Jens Stoltenberg holder sin aller første NATO-tale, live. Og ennå har de ikke fått fjernet et av hovedoppslagene fra i går, nemlig beretningen om den stakkars kvinnen som får hundre ufrivillige orgasmer om dagen.

Hvordan blir vi egentlig i hodene våre når all mulig informasjon sauses sammen på dette viset? Når sportsresultater og kakeoppskrifter pares med pågående borgerkriger, personlige sexopplevelser fra aktuelle tv-sendinger, og nytt fra børsen? Når nyheter blir underholdning, og underholdning nyheter? Hva har skjedd oppe i hodet på den journalisten som serverer nyheten om sin henrettede kollegas avkuttede hode ved siden av bildet av en putrende fårikålgryte?

Vi blir søvngjengere i et drømmelandskap. En av ernæringsforskerens Borgströms kjepphester var ulike tiltak for å ta vare på dyrkbar mark. Han var som sagt – og med rette – ikke mye optimistisk. Men selv når han var på sitt mørkeste, kunne han ikke forestille seg at biene bare førti år senere skulle forlate oss. Hvis det da ikke bare er jeg som har fortrengt det. Det kan godt hende.

***

Innlegget er tidligere publisert i Dagsavisen. Flere innlegg av Ingvar Ambjørnsen finner du på Cappelen Damms blogg Forlagsliv her.

Ingvar Ambjørnsen: Fremtidens fortelling

13. juni 2014 · by Myriam

En sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen.

I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner har blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.
Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et uttall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte. Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden. Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne ”gratisutsalg”. Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til. Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten.

Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av ca ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmenheten vil i utgangspunktet verken være tigjengelig som papirbok, e-bok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai.

Har du lyst til å være der når Ingvar Ambjørnsen presenterer det nye Elling materialet for første gang? Send mail til: q.salg.farris@choice.no

Elling – på vei tilbake!

5. juni 2014 · by bergjespersen

En etterlengtet Elling-bok er varslet fra forfatter Ingvar Ambjørnsen. Romanene om og med denne fiktive og famøse karakteren var ment å være en tilbakelagt epoke, men nå er Ambjørnsen altså i gang med å skrive et helt nytt manus med Elling i hovedrollen. Forfatteren bekjentgjorde dette i et «Tett på»-arrangement i oppvekstbyen Larvik (Pakkhuset) 4. juni. I den høyst aktuelle, dog virtuelle, verden har Elling gått inn for blogging. På verdensveven meddeler han seg om ulike temaer; han blogger om alt fra matlaging til politikk og samfunnsspørsmål. Ingvar Ambjørnsen annonserte også at han planlegger å returnere til Larvik og nettopp Pakkhuset i november for å gi publikum en aldri så liten smaksprøve på den kommende bokutgivelsen.

«Tett på»-arrangement i Larvik!

2. juni 2014 · by bergjespersen

Allerede onsdag førstkommende, 4. juni, vil det bli anledning til et møte med Ingvar Ambjørnsen og Ole Paus på Pakkhuset i Larvik. De to kunstnerne vil være på besøk i sofaen hos Mette Stensholt Schau fra kl 2100, og arrangøren skriver følgende:

«Vi inviterer hver onsdag spennende og flotte mennesker vi har lyst til å bli litt mere kjent med.

Kulturelle innslag og gode samtaler.

Billetter: Grand Hotel 33 19 69 00, denne gangen kr 275.-

Velkommen!»

Ingvar Ambjørnsen: I skyggen av flagget

19. mai 2014 · by Myriam

Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner.

17. mai gikk titusenvis av nordmenn i tog. Stivpynta og alvorstynget, rakrygget med studentlua på snei og dusken pent dandert på skulderen, eller simpelthen litt brisen, og kledd i rødt fra topp til tå. Kvinner og menn i forseggjorte bunader. Strøkne uniformer. Og overalt, foran i toget og bak i toget, med og uten blankpussede instrumenter: Ungene våre. Oppløst av latter og gøy, syngende på de sangene de har øvd på i ukevis, eller simpelthen alvorlige, på grensen til gråt. Og alle med flagg. Alle.

Vi har 17. mai-tog her nede i Hamburg også. En skeiv og rar, liten markering i en av byens aller vakreste parker. Det er sånn over hele verden. Nordmenn som flytter ut, tar 17. mai med seg. Og høster en litt undrende oppmerksomhet i det nye vertslandet. Det er da ikke slik vi har lært dem å kjenne? Nordmennene?

Den norske 17. mai-feiringen er det mest erkenorske vi kan tenke oss, og samtidig noe fremmed, nesten uforklarlig. Det siste gjelder de andre. Vi nordmenn er født inn i dette og forstår det instinktivt. At på 17. mai er vi akkurat sånn. Som vi ikke er resten av året. Utlendinger har problemer med å skjønne hva som er på gang i oss.

Det er ikke vanskelig å forklare en tysker hvorfor vi én dag i året går etter hverandre og roper hurra til vi blir såre i halsen. Men selve dagens vesen vil hun ha problemer med å ta inn over seg. Og alle flaggene! De fleste tyskere er begeistret inntil det sykelige for alt som har med Norge og det norske å gjøre, men ved synet av flaggborgen opp Karl Johan, blir de betenkte. Det er som med hvalfangsten, de sier ikke noe når temaet kommer opp, men de blir litt flakkende i blikket. For selv holdt de opp med alt som het flagging i 1945. Etter å ha flagget som besatt dag og natt i det som vi nordmenn på 17. mai kaller «de fem tunge årene».

Da jeg flyttet til Tyskland i 1985, ville ingen tysker våge å heise flagget. Ikke under noen omstendighet. Og slett ikke gå rundt i gatene og vifte med en miniatyr. Min generasjon tyskere, altså de som har båret foreldrenes skam, ville se på det som en uhyrlighet. Det tyske flagget kunne til nød rulles ut ved statsbesøk. Av representanter for staten. I privat sammenheng tilhørte det i realiteten nazistene. De nye. Snauskallene. Det tyske flagget ble ikke funnet frem fra skuffer og skap før verdensmesterskapet i fotball i 2006. Som gikk av stabelen i nettopp Tyskland. Mange mente det var altfor tidlig. Like mange at det aldri skulle ha skjedd.

Personlig syntes jeg det var et sunnhetstegn at en generasjon som ikke hadde hatt det aller minste med nazistenes terror å gjøre, nå begynte å hylle sine idrettshelter som alle andre. Det var underlig å være vitne til. Plutselig hadde en nabo stukket et lite tysk flagg ut av kjøkkenvinduet. Dagen etter dukket et opp på balkongen over gaten. Slik spredte det seg ettersom turneringen gikk. En dag kom alle søppelkjørerne på bilen med de tyske fargene i håret. Da tenkte jeg at nå er den annen verdenskrig forbi.

Men den norske 17. mai-feiringen er ikke forbi, og den vil etter all sannsynlighet overleve både jul og påske. Det må en verdenskrig til for å stoppe oss. Det er de store ordenes dag. Fedrelandskjærlighet. Frihet i tale og handling. Brorskap. Likhet. På denne maidagen bærer isen selv de mest svulstige formuleringer. Eller?

Jeg er faktisk ikke helt sikker. Hvor er kjærligheten til landet når sjøfuglbestanden vår dør ut uten at det vekker den aller minste reaksjon? Jo da, miljøkrisen er internasjonal, men hvorfor er det nesten ingen av landets beboere som interesserer seg for hva som skjer i vår egen stue? Og hvor står ytringsfriheten i dag når en attenåring fra Danmark må ha livvakter når han kommer på besøk til oss? Fordi han skriver dikt. Kan vi i morgen snakke om Henrik Wergeland uten å nevne Yahya Hassan?

Hva skjer med et samfunn når vi bruker mer tid på å kjeppjage tiggere og mindreårige flyktninger enn på å stoppe kriminelle bander som for lengst har etablert seg i en rekke næringer? Som vasker pengene sine mens våre politikere sitter og ser på? Hvorfor holder vi oss med en regjering som kryper i støvet for det kinesiske kommunistpartiet? Erna & co kan fort komme til å få en riktig trasig dag i morgen. De store ordene kan vise seg vanskelige å håndtere så tett etter fadesen med Dalai Lama. Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. Det er noe vi bærer med oss fra vikingtida. Lenge før flagget.

***

Se flere av Ingvar Ambjørnsens ytringer på bloggen Forlagsliv her.

Ut av ilden i mai måned!

29. april 2014 · by bergjespersen

Nå nærmer det seg raskt lanseringen av Ingvar Ambjørnsens seneste roman; forlaget indikerer at boken vil foreligge i medio mai. Tittelen har blitt «Ut av ilden», og forhåndsomtalen antyder både spenning og dramatikk:

Hovedpersonen i Ambjørnsens nye roman heter Alexander Irgens og er Norges krimkonge. Med sin serie om Stig Hammer har han også lagt store deler av det internasjonale krimpublikummet for sine føtter. Nå skal hans sjette roman, HØYE MØRKE MENN, lanseres i stor stil på Lillehammer.

Her degges den store forfatteren for av en kvinnedominert bransje, mens han intervjues og bespises. Irgens er gift og har en sønn, men på Lillehammer er han sammen med elskerinnen Vilde, en kruttønne av en kvinne som synes både han og den voldelige krimmen hans får latterlig stor oppmerksomhet. Der de fleste smigrer og stryker ham medhårs, slår hun ham rett i ansiktet når han går over hennes grenser.

UT AV ILDEN er en underholdende skildring av bokbransjen, og drøfter den stadig økende råskapen som skal til for å holde på et stort publikum. Men dypest sett er det en roman om svik og unnfallenhet, om en forfatter som vet at han ikke har vært tro mot seg selv.

Cappelen Damm kan by på følgende presentasjon av sin forfatter:

Ingvar Ambjørnsen er født i 1956, debuterte i 1981, og har utgitt bøker i flere sjangre – romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger. Hans store gjennombrudd kom med romanen Hvite niggere (1986). Kritikerne fikk for alvor øynene opp for novellisten Ambjørnsen med Natt til mørk morgen (1997). Med de fire romanene om Elling – Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) – ble han en av våre mest leste samtidsforfattere. Av litterære priser kan nevnes Rivertonprisen, Brageprisen, Bokhandlerforeningens pris for «80-årenes beste barnebok», Riksmålsprisen og Bokhandlerprisen. Novellesamlingen Delvis til stede kom høsten 2003. Alle novellene handler om menn. Og om løgn, og hallingkast når det gjelder forståelse av identitet og realiteter. De er åpne, med mye handling og dialog, noen av dem nesten som små romaner. Innocentia Park (2004) er en annerledes roman fra Ingvar Ambjørnsen. Handlingen er lagt til Tyskland, og fortelleren, en tysk eiendomsmagnat, er en helt ny type i forfatterskapet. Det er en eksistensiell roman om tretthet, oppbrudd og dekadense, med ypperlige skildringer fra Hamburg og Berlin. I Tyskland foregår også En lang natt på jorden (2007). Romanen er en dypt menneskelig, bitende og underholdende skildring av en mann som føler han nærmer seg slutten, men får et ekstranummer blant de levende som han ikke hadde kunnet forestille seg. I Opp Oridongo (2009) og Natten drømmer om dagen (2012) er Ambjørnsen tilbake i Norge. I sistnevnte møter vi vandreren Sune, som bryter seg inn i hytter i fjell- og skogsområder på Østlandet, og helst tar seg inn med nøkkelen som ligger under hellen. Han stjeler proviant og flanellskjorta fra knaggen, men maler gjerne sørveggen samtidig.

Ambjørnsens bøker er solgt til en rekke land. Flere av bøkene er filmatisert med stor suksess. Filmen «Elling» ble nominert til Oscar i 2001. Drapene i Barkvik er en serie for unge lesere. Boken presenterer oss for Fillip Moberg, 16 år, som bor hos onkelen sin etter at det har skåret seg helt med begge foreldrene. Onkel Ernst er journalist i Nye Kriminaljournalen og en ytterst dårlig fotograf. Fillip Moberg er et spennende bekjentskap som et skal bli morsomt å følge videre.

Ingvar Ambjørnsens ungdomsserie Pelle & Proffen ble relansert med nytt design i 2005. Bøkene er også filmatisert og var utrolig populære da de kom i 1987. Bøkene leses fremdeles blant unge, og tar for seg de to Torshov-guttene som vikler seg inn i stoffmiljø, prostitusjon, miljøspørsmål, mord, nazistiske grupperinger, dyreforkjempere og religiøse sekter som holdt leserne trollbundet.

Samson&Roberto – er nok en serie for de yngste. Her møter vi blant andre den lurvete hunden Samson og den smarte katten Roberto som driver Fjordgløtt Pensjonat der fred og vennskap blomstrer, men hvor også merkelige tildragelser skjer. Serien inneholder blant annet bøkene Arven etter onkel Rin-Tin-Tei, Krakilske Kamerater og Pater Pietros hemmelighet.

Ingvar Ambjørnsen: Den tapte krigen

14. april 2014 · by Myriam

Den gamle måten å tenke rundt narkotika, dop og rus på, er stein død.

Jeg bor i bydelen Hoheluft i Hamburg. En bydel med et stort antall skoler. Når skoledagen er slutt fylles gatene av streit middelklasseungdom, fra fjorten, femten år, og opp til et par og tjue. Når jeg spaserer langs kanalene, sitter de på benkene og kliner og spiser og røyker. Jeg legger merke til at alle, uansett hudfarge og herkomst, spiser med pinner som innfødte kinesere. Og at ingen av dem gjør noe som helst forsøk på å skjule jointene de sitter og ruller.

Den marihuanaen de røyker, er opp til åtte ganger så sterk som den jeg selv røykte da jeg var på deres alder. Mellom den gang og nå, ligger det førti års fiaskopolitikk på absolutt alle plan innenfor narkotikafeltet.

Den store krigen mot dopet har vart ti år lenger enn tredveårskrigen. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli fred med det første heller. Selv om de fleste slag for lengst er tapt. Men i likhet med dem som allerede nå bruker mye tid på å forberede seg selv og andre på hvordan vi best skal kunne leve med de store forandringene som klimaendringene bringer med seg, begynner nå stadig flere å tenke i lignende baner når det gjelder ruspolitikken.

I framtida vil det ikke være interessant å diskutere legalisering kontra strengere straffer. Diskusjonen, eller samtalen, vil litt etter litt måtte handle om hvordan vi best skal klare oss i en verden der alt befinner seg to, tre tastetrykk unna. Altså der vi er allerede nå. Og bare for ordens skyld, før jeg går videre: Denne artikkelen er ikke et innspill i den norske narkotikadebatten. Den forlot jeg allerede rundt tusenårsskiftet, da en ny generasjon forbudspolitikere kom på banen, bevæpnet med sine besteforeldres argumenter.

I den aller første episoden av TV-serien «Boardwalk Empire», ser vi hvordan mafiabossene i Atlantic City i 1920 sitter og teller ned minuttene og sekundene til spritforbudet som skal tre i kraft fra klokken tolv. Og hvordan jubelen bryter løs ved midnatt. Nå skal de store pengene tjenes. Nå tilhører markedet den sterkeste og den dristigste.

Det amerikanske spritforbudet har på mange måter vært en modell for alt Vesten har foretatt seg for å holde alle tenkelige former for dop utenfor grensene. I riktig gamle dager kunne man kjøpe cannabispreparater mot søvnmangel og magetrøbbel på apoteket. Da man forbød det, eksploderte markedet. I dag er hasj og marihuana en helt vanlig handelsvare, men er i motsetning til sjokolade eller vin, helt utenfor samfunnets avgiftssystem eller kvalitetskontroll.

Heroin, som første gang ble framstilt i 1874, var også opprinnelig å få kjøpt på apoteket. Da forbudet trådte i kraft på søttitallet, åpnet man for en av de mest lønnsomme næringene i verdens historie. Ikke bare når det gjelder illegal produksjon og distribusjon, men overhodet. Kokain? Den samme leksa. Og billigdopet amfetamin viste seg ikke bare å være nesten like nyttig som krutt og bensin da andre verdenskrig skulle utkjempes. De som overlevde syntes stoffet var kjekt å ha i fredstid også.

Alle disse gamle og kjære, elskede og forhatte stoffene har fortsatt å utbre seg i alle disse årene, i alle land i hele verden, aldeles upåvirket av debatten som hele tida har pågått. De store syndikatene har kunnet fortsette å selge varene sine på lik linje med våpen- og bilindustrien, helt uavhengig av hva ulike regjeringer har ment opp gjennom årene. For hver dag som går produseres det mer narkotika enn tidligere. Ikke mindre.

Så langt de gamle, velkjente stoffene. Nå kommer de nye. Designerdopet som bestilles på nettet. Syntetisk cannabis. Flere titalls LSD-lignende preparater. Er du en skikkelig nerd, kan du lage gammeldags LSD på gutterommet. Ingredienser og framgangsmåte kommer i posten. Men du kan også holde deg til lovlig narkotika av ulike slag. Ikke i noe europeisk land klarer myndighetene å holde tritt med utviklingen på laben. Når et nytt dop forbys, dukker fire nye opp. I fancy innpakninger og til kurant pris. I løpet av de to siste årene har Kripos identifisert 48 helt nye narkotiske stoffer, og tendensen er stigende. Styrke tolletaten, sier du? Ja, fint. Og sette postbudet i fengsel.

Den gamle måten å tenke rundt denne problematikken på, er stein død. Nå må den i jorda en gang for alle.

Ingvar Ambjørnsen: Mellom ytterpunktene

18. mars 2014 · by Myriam

Så der er vi nå. Midt mellom hatet fra høyre og hatet fra islamistene.

I den siste tiden har Politiets sikkerhetstjeneste vært ute i offentligheten med et klart og tydelig «varsku her» når det gjelder ytterliggående grupper og enkeltpersoner i Norge. Da PST-sjef Benedicte Bjørnland la frem tjenestens ferske trusselvurdering for noen dager siden, etterlyste hun «et taktskifte», og slo fast at terrortrusselen mot Norge er skjerpet. Og at den største trusselen kommer fra et islamistisk miljø på Østlandet.

Altså en indre fiende. Velkommen til 2014-utgaven av kongeriket Norge. Et par dager senere setter samme PST søkelyset på landets hat-fyrster og høyreekstreme. Her regner man med at risikoen er størst for at enkeltpersoner tilknyttet ekstreme miljøer vil kunne utføre provoserende handlinger overfor muslimer, romfolk eller jøder. Hvordan det kan ta seg ut når det rakner for en slik «enkeltperson », har vi dessverre måttet lære på verst tenkelige vis.

Da utekontakt og politi nøytraliserte de åpne nazistiske ungdomsmiljøene i Norge rundt årtusenskiftet, trakk mange et lettelsens sukk. De færreste la merke til at hakekorsene og hatplakatene forsvant samtidig som folk flest ble koblet til internett. Det er lettere å være anonymt troll enn åpen nazist i et land der alle kjenner alle. Det rasistiske sølet til Boot Boys og andre har likevel tålt tidens tann godt. Ja, det er all mulig grunn til å tro at ideene deres er blitt styrket ved at mer moderate krefter har gått løs på de samme gamle utgruppene. Hvermannsens holdninger til tiggere og reisende, kan stå som et eksempel. Det finnes mange flere.

Så der er vi nå. Midt mellom hatet fra høyre og hatet fra islamistene. I et lite og gjennomsiktig land som Norge kunne man kanskje ha håndtert dette rimelig greit – dersom verden hadde endret seg i samme takt som på sytti- og åttitallet. Slik er det ikke. Da PST advarte mot radikaliseringen i visse islamske miljøer allerede i 2007, ble de ikke tatt på alvor, verken av regjering eller andre. Derfor har det lite for seg at politikere fra de ulike partiene i regjering og utenfor, gir hverandre slappe ørefiker når nå ungdom fra Norge har begynt å reise til Syria og Pakistan for å tilegne seg erfaring i kampen mot det forhatte norske demokratiet.

Når politikere sier at de som har kjempet i Syria «og brutt straffeloven », må møtes med sanksjoner når de kommer hjem, blir det meningsløst tomprat. Hvordan i all verden skal man orientere seg i dette landskapet? Hvem kan vite hvem som har brutt straffeloven? Det kan vi bare finne ut av ved å forby dem å reise ut. Da kan vi også nekte dem å vende tilbake.

Jeg synes jeg hører tåkeluren fra Protestskjæret bare jeg leker litt med tanken. De lukkede islamittiske cellene er her for å bli, og i en verden der alt som skjer er et tastetrykk eller en gratisbillett borte, kan de unge og ivrige velge fritt i et utall treningsleire. «Det må få konsekvenser for dem», sier en velmenende Hadia Tajik. Det er det norske folk som vil måtte ta konsekvensene.

Slik det er over alt ellers i Europa. I mitt hjemland Tyskland slipes knivene i de ytterliggående gruppene mer og mer åpent. I 2010 måtte sikkerhetspolitiet stenge al-Quds-moskeen i Hamburg fordi rekrutteringen til ulike terrorgrupper var i full gang igjen etter en midlertidig stopp. Den samme moskeen der Mohammed Atta i sin tid ble vervet til heltedøden på Manhattan. Slikt skjer hele tiden over hele landet.

Hvor mange terroranslag som blir avverget hvert år, er det bare sikkerhetspolitiet som har oversikt over. Og mens PC-er og arkiver bæres ut av moskeer og kjellere av ett lag, bærer et annet lag ut utstyret til lokale og landsdekkende nazigrupper et annet sted. Oppslutningen til disse gruppene er stadig stigende, særlig blant de helt unge som trekkes til Saken av forbudt og hemmelig nazirock. Det er blitt kult å hate.

Det er lett å forstå PST-sjefens ønske om et taktskifte på hjemmebane. Verre er det å forstå hvordan vesle Norge skal kunne unngå å bli dratt ytterligere inn i den onde valsen som brer seg i Europa. Det er ingen her nede som spør om dere er medlem i EU.

Page 2 of 6 « Forrige 1 2 3 4 … 6 Neste »