Min årsrytme er slik skrudd sammen at jeg hver vår setter meg på et tog til Marburg an der Lahn. Grunnen til at jeg foretar denne reisen en gang i året skal jeg ikke plage leseren med, den er uvesentlig for kommentaren. Ikke er det slik at man trenger en grunn til å avlegge Marburg et besøk heller. For selv om byplanleggere fra helvete gikk til betongbaserte arkitektangrep her tidlig på søttitallet, er middelalderbyen ved Lahn fremdeles full av vakre bygninger og pittoreske smug og plasser. Selve Lahn-dalen er dessuten et av mine tyske favorittlandskap, og aller flottest nå når løvet spretter, og glentene leker i liene.
Marburg er en liten by, med knapt åtti tusen innbyggere. Samtidig er den en av landets største og viktigste universitetsbyer. Her forskes det innen en lang rekke fag, og i og rundt byen befinner det seg et stort antall sykehus og klinikker av alle tenkelige (og av og til nesten utenkelige) slag. Marburg er for eksempel de blindes by i Tyskland, med en rekke spesialtilbud og behandlingsmuligheter. Her er også et stort utvalg rehab-klinikker med spesialkompetanse innenfor en rekke felt. Det samme gjelder forskning og behandling innenfor psykiatrien. Alt dette gjør noe med selve byens uttrykk, når man vet at selve sentrum ikke huser mer enn ca førti tusen. I Marburg er det fullstendig normalt å ikke være helt normal.
Og det er det noe befriende med. Jeg tenker som så, at de unge kvinner og menn som tilbringer sine studieår her, får inn et slags ekstra ”fag” i tillegg til det studiet de faktisk er påmeldt. De lærer – kanskje aldeles uten å tenke over det – å ferdes blant alle typer avvik fra det som betraktes som et slags ”gjennomsnitt”. I en tid der ikke engang en normal frisk kropp holder mål i forhold til de idealene mange forgjeves forsøker å leve opp til, innbiller jeg meg at det kan ha en viss verdi. Bokstavelig talt å måtte rekke ut en hånd til andre som befinner seg i ekstremsituasjoner. Å bevege seg rundt i denne byens gater er en konstant påminnelse om livets sårbarhet. Om å være født inn i kropper som er nesten umulig å håndtere. Eller om bilturen som endte her, med pleie og assistanse tjuefire timer i døgnet. De innfødte har det i blodet, og lar seg ikke merke med noe som helst. Taxisjåføren som kommer for å hente rullestolbrukeren som har vært på kino, har alle grep inne, og det er ingen som reagerer på anfall, utbrudd og ticks. På kneiper og restauranter er man vant til det aller meste, og vet når man skal tilkalle en ambulanse – og når man absolutt ikke skal gjøre det. Det vil si: Det er det personalet der rett og slett må lære seg. Og de er, som i andre universitetsbyer, stort sett studenter. Å jobbe bak ølkrana i denne byen kan være en god skole i både menneskekunnskap, empati og praktisk håndtering andres behov.
Opp gjennom årene har jeg skrevet en del epistler fra denne byen til ulike tidsskrifter og aviser. Her faller det lett å gjøre seg refleksjoner og tanker om det sorteringssamfunnet vi for lengst har innført, om menneskeverd, toleranse og fordommer. Og igjen: om den tynne membranen som står og dirrer mellom et liv med alle sanser og funksjoner i orden, og en tilværelse full av begrensninger.
I år får jeg meg dessuten en god latter på egen bekostning. For er det ikke sånn at jeg som de aller fleste er litt ”de og oss” i hodet? Jeg mener: Her sitter jeg på fortauskafé og gjør meg mine notater til en norsk avis. Med en kald pils, nei kanskje tre. På den andre siden av gaten legger en kar seg ned på fortauet og breker at han vil ha is. To pleiere sitter på huk og forsøker å overtale ham til et eller annet fornuftig, men det nytter ikke. Han vil ha is. Nå. Nedover på min side av gaten kommer en multikulti-gjeng, de er litt brisne, og lekeslåss med blindestokkene. På bordet ved siden av meg sitter tre voksne menn og spiser middag. De har alvorlige brannskader. Søndagsfri fra klinikken. Jeg følger en av dem med blikket når han går for å finne toalettet. Jeg kjenner ikke dette stedet. Jeg må snart dit selv, kan kroppen fortelle. Men da det blir min tur, blir jeg stående og svaie. Toalettet på dette stedet befinner seg i bunnen av en trapp som mine ødelagte sigarettlunger ikke kan takle. Jeg kommer ned, men ikke opp. Ikke med hjelp engang. Da ser jeg det. Handikap-toalettet til venstre for flipperspillet. Det er første gang jeg tar inn over meg at det er plassert akkurat der for nettopp sånne som meg.
Anne Marie Bredvei Orvik fra Larvik har arbeidet i mange år som lærer og spesialpedagog. I tillegg har hun skrevet både barnebøker, fagbøker og poesi. September 2013 kom hennes første skjønnlitterære bok for voksne, oppvekstromanen «Nøkkel til fremmede rom», utgitt på LIV Forlag.
Tirsdag 19. april kommer den profilerte forfatteren til sin opprinnelige hjemby for å holde foredraget «Mitt litterære forhold til Sandefjord». Arrangementet starter klokken 1900, og det er gratis å delta. Det er også lagt opp til en samtale i etterkant.
Litteraturmagasinet.no 