Den lange hvite skyens land
Sarah Lark
Bazar
Vi skal til London – året er 1852, og vi møter Helen Davenport som er en ugift guvernante i en velstående familie med to barn. Den ene er helt ufordragelig, den andre er besatt og betatt av Helen!
Helen lengter etter egen familie. Hun vil ha kjærlighet, hvem vil ikke det? Så kommer hun over en annonse i et menighetsblad. På New Zealand er det overskudd på gifteklare ungkarer. Øya har fantastisk natur – og mulighetene er uendelige.
Slike annonser ble faktisk satt inn i engelske aviser, og sendte en strøm av håpefulle, britiske jenter til den grønne øya. Jenter som ikke ante hva de gikk til!
Helen skriver brev, og får et svar som gjør henne svimmel. Howard O`Keefe skriver vakre kjærlighetsbrev – og lover henne gull og grønne skoger. Og, allerede her, synes jeg det skurrer. Det er for glamorøst. Kan en sauebonde fra New Zealand skrive slike brev?
Samtidig møter vi rikmannsdatteren Gwyn som blir spilt bort i poker – av sin far til en rik baron på New Zealand. Er det mulig? Å sette sin eneste datter som gevinst!
Nå tror dere vel at Gwyn er rasende, men nei! Hun er lei sosietetslivet i Wales og ser på dette som en ny og spennende mulighet. Gwyn har integritet, hun er uredd, tøff og sterk. En fabelaktig dame som gjorde stort inntrykk på meg!
Disse to jentene møtes på overfarten til Christchurch, og et merkelig og egentlig ganske utfordrende vennskap oppstår. Samtalene mellom disse to er – for meg – absolutte høydepunkter i boken.
Tilværelsen og ikke minst ektemennene viser seg – selvfølgelig – å være helt annerledes enn de hadde forstilt seg. Men de har hverandre, og det vennskapet blir viktig!
Forfatteren har skrevet en fantastisk roman. Beskrivelsen av naturen, landskapet og dyrelivet gjør at du bare har lyst til å sette deg på neste fly. Du får lære om maorikulturen, om sauehold, hesteoppdrett, hval- og selfangst og ikke minst gullgraving.
Og tittelen på boka – er maorienes navn på New Zealand.
Liv Gade – bokinspirator
Litteraturmagasinet.no 