Boken er anmeldt av bokblogger Rita Myrvang Berg.
Mer graving. Smilet skulle til å blomstre, men stivnet før det rakk å slå ut. Fingrene støtte borti noe annet. Noe rundt. Gull? Nå var han arkeolog. Tempoet ble satt ned. Fingrene følte seg frem. Forsiktig. Torstein laget et hull rundt klumpen. Frigjorde den fra all jorden. Det tok ti minutter. Tålmodighet var noe han hadde når det passet ham. Nå passet det. Forsiktig børstet han vekk jord og småstein, tok meg seg klumpen opp av hullet og satte seg på gresset for å se på den. Det var ikke gull. Hodeskallen gliste mot ham med to tomme øyne. Mørk jord tegnet skitne streker på det hvite. Det var akkurat som om skallen gråt. Jordtårer. Han kastet den ned i hullet igjen. Nå var det ikke noe moro å grave lenger.
Torstein er en ung gutt med hjerneskade. Han bor sammen med faren sin i Hedrum, en fredelig bygd utenfor Larvik. Han elsker å grave, men når han en dag finner beinrester i et skogholt bak gården der han bor setter det igang hendelser ingen kunne ha forutsett.
Så skjer det et drap, og Eddi Stub og hans kolleger ved Larvik-politiet settes på saken. Den virker opplagt når en mann tilstår ugjerningen, men kan det virkelig være så enkelt. Når så et barn blir kidnappet, rystes bygda virkelig – kan to så alvorlige saker på kort tid være bare tilfeldigheter, eller henger det sammen?
Dette er Frode Eie Larsens tredje kriminalroman – og først av alt må jeg si at jeg er virkelig imponert over den utviklingen forfatteren har hatt. Tidligere har jeg lest Hemmeligheten og Frostrøyk – og som dere ser var det to bøker som falt på hver sin side av min «liker-skala». Språket i begge de to første bøkene var ganske enkelt og lettvint – men som i første boken ble reddet av den fantastiske, originale historien. Ikke vet jeg hva forfatteren har gjort denne tredje gangen, men her har jeg overhodet ikke noe å utsette på språk og skrivemåte – jeg fryder meg når jeg følger en forfatter helt fra starten, og ser denne fantastisk positive utviklingen, at han blir bedre og bedre for hver bok.
Jordtårer er frittstående fra de to første bøkene, selv om vi følger de sammen karakterene: Journalisten Oskar Myhre og politimannen Eddi Stubb. Plottet i boka bygger på gamle hemmeligheter som kommer fram i dagen, og som noen for enhver pris ønsker å holde skjult – og selv liker jeg veldig godt denne måten å skrive på. Man kan da selv forsøke å sette sammen bitene til å vise et mønster… men jeg tok feil denne gangen også (heldigvis).
Smått forvirrende synes jeg det er, når den ene synsvinkelen i boka blir skrevet i jeg-form, mens alt det andre skrives i tredje-person. Jeg kunne tenkt meg at alt ble skrevet i tredjeperson så lenge ikke hele boka går i jeg-form… Mulig jeg er en lite konsentrert leser, men jeg glemte alltid hvem «jeg» var når jeg begynte på de kapitlene. Jeg sliter også litt med koblingen mellom de to sakene i boken, men skal ikke skrive å mye om det her, i fare for å røpe for mye av handlingene og løsningene i boken….
Men det er det eneste negative jeg klarer å finne i denne boken. Spesielt vil jeg trekke fram de passasjene som handler om Torstein – har har forfatteren virkelig truffet med å skrive seg ned til tankegangen til denne gutten (som jeg regner med har Downs syndrom) og man virkelig føler at det er en troverdig måte å beskrive hans indre følelsesliv og tankegang. Man blir veldig glad i Torstein, i all hans enkelhet.

Tittel: Jordtårer
Forfatter: Frode Eie Larsen
Utgitt på Liv Forlag 2013
Kilde: Anmeldereksemplar fra forlaget
***
Les flere av Rita Myrvang Bergs bokanmeldelser på hennes blogg her.