• Kontakt
  • Om oss
  • Velkommen

Litteraturmagasinet.no

Meny

  • Årets Krim
  • Bokanmeldelser
  • Forfatterne deler
  • Forfatterskolen
  • Hva skjer?
  • Konkurranser
  • Leserbidrag
  • Liv Gade anbefaler
  • Nyheter
  • Skriveforum
  • Søk

  • Arkiv

  • Nylige innlegg

    • Utsatt lansering av Bente-Linn Bergene Husebys diktbok på torsdag 2.11 på Thaulows i Sandefjord
    • Vestfold Fylkeskommunes Kunstnerpris 2017 til Ingvar Ambjørnsen
    • Elisabeth Holt på Stokke Bibliotek i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse
    • Innspillingen av den første «Detektivbyrå Nr. 2»-filmen er i gang!
    • Jann Rygh Sivertsen lanserer sin tredje diktsamling søndag 3. september
  • Mest sette innlegg & sider

    • Intervju med Ulrik Høisæther
    • Bokanmeldelse: "Mors bok" av Margaret Skjelbred
    • Bokanmeldelse: "Størst av alt" av Lillian Wirak Skow
    • Hortensforfatter med ny bok
    • Gjenoppstandelse for Sigurd Mathiesen?
    • RSS - Innlegg
    • RSS - Kommentarer
  • Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

    Bli med 423 andre følgere

  • Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Browsing Tags blogg

Ingvar Ambjørnsen: Nå var det min tur

21. april 2015 · by bergjespersen

Min årsrytme er slik skrudd sammen at jeg hver vår setter meg på et tog til Marburg an der Lahn. Grunnen til at jeg foretar denne reisen en gang i året skal jeg ikke plage leseren med, den er uvesentlig for kommentaren. Ikke er det slik at man trenger en grunn til å avlegge Marburg et besøk heller. For selv om byplanleggere fra helvete gikk til betongbaserte arkitektangrep her tidlig på søttitallet, er middelalderbyen ved Lahn fremdeles full av vakre bygninger og pittoreske smug og plasser. Selve Lahn-dalen er dessuten et av mine tyske favorittlandskap, og aller flottest nå når løvet spretter, og glentene leker i liene.

Marburg er en liten by, med knapt åtti tusen innbyggere. Samtidig er den en av landets største og viktigste universitetsbyer. Her forskes det innen en lang rekke fag, og i og rundt byen befinner det seg et stort antall sykehus og klinikker av alle tenkelige (og av og til nesten utenkelige) slag. Marburg er for eksempel de blindes by i Tyskland, med en rekke spesialtilbud og behandlingsmuligheter. Her er også et stort utvalg rehab-klinikker med spesialkompetanse innenfor en rekke felt. Det samme gjelder forskning og behandling innenfor psykiatrien. Alt dette gjør noe med selve byens uttrykk, når man vet at selve sentrum ikke huser mer enn ca førti tusen. I Marburg er det fullstendig normalt å ikke være helt normal.

Og det er det noe befriende med. Jeg tenker som så, at de unge kvinner og menn som tilbringer sine studieår her, får inn et slags ekstra ”fag” i tillegg til det studiet de faktisk er påmeldt. De lærer – kanskje aldeles uten å tenke over det – å ferdes blant alle typer avvik fra det som betraktes som et slags ”gjennomsnitt”. I en tid der ikke engang en normal frisk kropp holder mål i forhold til de idealene mange forgjeves forsøker å leve opp til, innbiller jeg meg at det kan ha en viss verdi. Bokstavelig talt å måtte rekke ut en hånd til andre som befinner seg i ekstremsituasjoner. Å bevege seg rundt i denne byens gater er en konstant påminnelse om livets sårbarhet. Om å være født inn i kropper som er nesten umulig å håndtere. Eller om bilturen som endte her, med pleie og assistanse tjuefire timer i døgnet. De innfødte har det i blodet, og lar seg ikke merke med noe som helst. Taxisjåføren som kommer for å hente rullestolbrukeren som har vært på kino, har alle grep inne, og det er ingen som reagerer på anfall, utbrudd og ticks. På kneiper og restauranter er man vant til det aller meste, og vet når man skal tilkalle en ambulanse – og når man absolutt ikke skal gjøre det. Det vil si: Det er det personalet der rett og slett må lære seg. Og de er, som i andre universitetsbyer, stort sett studenter. Å jobbe bak ølkrana i denne byen kan være en god skole i både menneskekunnskap, empati og praktisk håndtering andres behov.

Opp gjennom årene har jeg skrevet en del epistler fra denne byen til ulike tidsskrifter og aviser. Her faller det lett å gjøre seg refleksjoner og tanker om det sorteringssamfunnet vi for lengst har innført, om menneskeverd, toleranse og fordommer. Og igjen: om den tynne membranen som står og dirrer mellom et liv med alle sanser og funksjoner i orden, og en tilværelse full av begrensninger.

I år får jeg meg dessuten en god latter på egen bekostning. For er det ikke sånn at jeg som de aller fleste er litt ”de og oss” i hodet? Jeg mener: Her sitter jeg på fortauskafé og gjør meg mine notater til en norsk avis. Med en kald pils, nei kanskje tre. På den andre siden av gaten legger en kar seg ned på fortauet og breker at han vil ha is. To pleiere sitter på huk og forsøker å overtale ham til et eller annet fornuftig, men det nytter ikke. Han vil ha is. Nå. Nedover på min side av gaten kommer en multikulti-gjeng, de er litt brisne, og lekeslåss med blindestokkene. På bordet ved siden av meg sitter tre voksne menn og spiser middag. De har alvorlige brannskader. Søndagsfri fra klinikken. Jeg følger en av dem med blikket når han går for å finne toalettet. Jeg kjenner ikke dette stedet. Jeg må snart dit selv, kan kroppen fortelle. Men da det blir min tur, blir jeg stående og svaie. Toalettet på dette stedet befinner seg i bunnen av en trapp som mine ødelagte sigarettlunger ikke kan takle. Jeg kommer ned, men ikke opp. Ikke med hjelp engang. Da ser jeg det. Handikap-toalettet til venstre for flipperspillet. Det er første gang jeg tar inn over meg at det er plassert akkurat der for nettopp sånne som meg.

Elling – på vei tilbake!

5. juni 2014 · by bergjespersen

Ingvar AmbjørnsenEn etterlengtet Elling-bok er varslet fra forfatter Ingvar Ambjørnsen. Romanene om og med denne fiktive og famøse karakteren var ment å være en tilbakelagt epoke, men nå er Ambjørnsen altså i gang med å skrive et helt nytt manus med Elling i hovedrollen. Forfatteren bekjentgjorde dette i et «Tett på»-arrangement i oppvekstbyen Larvik (Pakkhuset) 4. juni. I den høyst aktuelle, dog virtuelle, verden har Elling gått inn for blogging. På verdensveven meddeler han seg om ulike temaer; han blogger om alt fra matlaging til politikk og samfunnsspørsmål. Ingvar Ambjørnsen annonserte også at han planlegger å returnere til Larvik og nettopp Pakkhuset i november for å gi publikum en aldri så liten smaksprøve på den kommende bokutgivelsen.

«Godt nok for de svina»

18. mars 2014 · by bergjespersen

Anita Krohn Traaseth har nylig gitt ut boken med ovenstående tittel som har underteksten: «En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet». Boken har allerede – i likhet med Traaseths blogg (www.tinteguri.com) – blitt en suksess. Forfatteren er bosatt i Oslo, men er født og oppvokst i Sandefjord. Hun arbeider som toppleder for Hewlett-Packard Norge og har før dette innehatt flere lederstillinger innenfor IT-bransjen. Krohn Traaseth har utdannelse blant annet innenfor kommunikasjon og ledelse.

Forlaget Cappelen Damm presenterer utgivelse og forfatter på denne måten:

«Godt nok for de svina» sa pappa alltid når noe var bra nok.» Det reddet Anita Krohn Traaseth fra å bli perfeksjonist og «flink pike». Denne boken handler om hvordan hun, en helt vanlig norsk jente uten ekstraordinære ambisjoner, ble leder. Den handler om å gripe mulighetene, vise hvem man er og tørre å stole på at man er god nok. Den handler om å lede andre, men ikke minst om å lede seg selv.

Anita Krohn Traaseth er lederen bak bloggen Tinteguri. I denne boken skriver hun personlig og humoristisk om veien til lederjobben, om å våge å være synlig, både i møterommet og det offentlige rom, som de sårbare og feilbarlige menneskene vi er. Den handler om å ta utfordringer og å omfavne arbeidslivet og alle gleder, utfordringer og muligheter til personlig vekst det gir.

På Wikipedia forefinnes følgende informasjon:

Anita Krohn Traaseth (født 1971) er administrerende direktør i den norske divisjonen av Hewlett-Packard (HP). Hun har sittet i stillingen siden april 2012. Traaseth fikk Oda-prisen i 2012. Hun ble kjent i media da hun offentliggjorde jobbsøknaden på toppstillingen i HP.

Mammadamen til Stokke bibliotek

14. januar 2014 · by bergjespersen

9788202410100 (2)Bibliotekets venner arrangerer torsdag 16. januar klokken 1900 et møte med Karianne Gamkinn – også kjent som bloggeren på mammadamen.no. Hun har, med både blogg og etter hvert bokutgivelsen «Beklager, jeg må være mamma» (2013), markert seg sterkt og godt i de mer eller mindre profesjonelle meningsytreres landskap. Gamkinn skal denne kvelden foredra over tematikken tidsklemme og tilværelsen som småbarnsmor samtidig med det å ha en yrkeskarriere å ivareta.

Inngangsbillettene er priset til kr 100,- (kr 50,- for medlemmer), og det tilbys enkel servering.

  • Litteraturmagasinet

    Besøks og postadresse:
    Litteraturmagasinet
    Forlagshuset i Vestfold as
    Skreppestadveien 46
    3261 Larvik
    Telefon: +47 33 11 45 55
    Normalt åpent:
    mandag - fredag 10.00 - 16.00
    Lørdag og søndag stengt.

    Meta

    • Registrer
    • Logg inn
    • Entries feed
    • Kommentar-feed
    • WordPress.com
  • Følg oss på Facebook

    Følg oss på Facebook
  • Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

    Siste på Twitter

    • Lansering av Bente-Linn Bergene Husebys diktbok, “Sorte Egg”, nå på@torsdag litteraturivestfold.com/2017/10/30/lan… https://t.co/zyIooVp7o6 3 years ago
    • Vestfold Fylkeskommunes Kunstnerpris 2017 til Ingvar Ambjørnsen litteraturivestfold.com/2017/10/23/ves… 3 years ago
    • Elisabeth Holt på Stokke Bibliotek i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse litteraturivestfold.com/2017/10/03/eli… https://t.co/sM6BvHQQuY 3 years ago
    Follow @littivestfold
  • Blogg på WordPress.com.
Avbryt

 
Laster inn kommentarer...
Kommentar
    ×