Søk
Arkiv
Arkiv
Nylige innlegg
Mest populære innlegg og sider
- RSS - Innlegg
- RSS - Kommentarer
Følg bloggen via Epost

Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

E-postadresse:

Bli med blant 423 andre abonnenter
Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Browsing Tags Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen: Hvor er det blitt av byorginalene?

3. januar 2015 · by Myriam

Byoriginalene. Hvor i all verden har det blitt av dem? Noen som vet?

Det er en sen vinternatt i det året vi nettopp har lagt bak oss. I Larvik. Jeg står med hendene i frakkelommene og ser inn gjennom vinduet i den bitte lille butikken der Tante Terjesen solgte smørbukkarameller, lakrissigaretter og «Vill vest». Nå selger de gravsteiner der inne. Prinsegata ligger øde. Ikke et lys i noe vindu. Hele strøket er i det hele tatt fraflyttet og i forfall.

Men dette skal ikke handle om byutvikling eller lokalpolitikk, men om mennesker. Da jeg vokste opp i Prinsegata på femti- og sekstitallet, var her et voldsomt liv og masse unger. Greit. Nå er det ikke sånn. Men i bydelene Torstrand og Langestrand går livet i stor grad som før. Samlet sett sokner langt flere mennesker til byen enn da jeg vokste opp her.

Og det slår meg: Det er en hel gruppe av befolkningen som den gang spilte en viktig rolle i hverdagen, og som nå er totalt fraværende. De vi den gang kalte tilbakestående og gærninger. Byoriginalene.

De fleste fra den gang hviler i sine graver. Det er som det skal være. Men logisk sett burde nye ha tatt deres plass. Det har ikke skjedd. Når jeg spør meg om får jeg ulike svar. At de er stua vekk på ulike institusjoner. Dopa ned. Samlet i vernede gettoer. De fleste sier at de ikke vet. At de ikke har tenkt på det. Så nå benytter jeg årets første spalte til å stille spørsmålet her i avisen og i internetts irrganger. Hvor i all verden har det blitt av dem? Noen som vet?

De fleste nordmenn kommer fra tettsteder og små byer. Folk på min alder som har den bakgrunnen, vet hva jeg snakker om. Og det gjør sannelig også Oslofolk. Alle bydelene i hovedstaden hadde sine markante annerledespersonligheter. Og når jeg snakker med folk rundt om i landet, sier svært mange som meg, at nei. De er borte.

Jeg skriver ikke dette for å romantisere fortiden. Mange av dem som skilte seg ut hadde det helt sikkert tøft. For ikke å snakke om foreldre og andre ansvarspersoner. På en annen side hersker det ingen tvil om at disse folka var en akseptert del av fellesskapet. Det gjaldt både voksne og ungdommer.

Naturligvis var dette i en annen tid, der tonen var mer direkte enn den er i dag. Hadde noen «blitt krenket» i Larvik på sekstitallet, eller gått inn i en depresjon over å bli kalt keivhendt, ville de ha fått høre det resten av sitt liv. Mange av originalene hadde klengenavn som etter all sannsynlighet hadde falt for sensuren i dag. Men det hadde de til felles med byens øvrige borgere. Et lite feilskjær i en eller annen sammenheng, særlig på jobben, kunne hefte ved deg så lenge du levde. Ja, følge slekta i generasjoner.

Jeg skal ikke komme med eksempler. Det var en annen tid, og disse kallenavnene tilhører min barndoms bys hemmelige koder. De har dessuten ikke stort med saken å gjøre, for det jeg vil frem til er disse «annerledeshjernene » spilte en stor og viktig rolle i vår oppvekst. De var rundt oss fra vi reiste oss på to og tok verden inn over oss. Det var ingen som oppdro oss til å vise toleranse eller forståelse overfor dem. Og for all del: Mange ganger løp de nok gråtende hjem til mor, men så hadde vi altså akkurat det til felles. Noen var uten språk, og andre nesten som hopen. Som når det kom til stykke ikke var noen hop, men stort sett en gjeng med sære individualister.

Å vokse opp i en liten by eller bygd, gir et barn en enestående sjanse til en nærstudie i menneskelig detaljrikdom. Derfor er det i disse sorteringstider viktig å etterlyse nettopp denne detaljrikdommen. For litt siden var den en som la ut et gammelt sorthvitt bilde på Facebook. Fotografiet viser Helge og Finn sammen på Larvik jernbanestasjon. Tidlig sekstitall, sannsynligvis. Kompisbilde. Både Helge og Finn var gutter som man lett kunne se spilte i en annen liga en flertallet.

Dette fotografiet utløste et ras av minner, kommentarer og anekdoter fra Larviksfolk på min alder. Men den gang… De var der. De hang sammen med oss. Men ikke bare det. De var også knyttet til byen gjennom sin tilhørighet til ulike etater. Harry var på politiastasjonen. Feide fortauet. Hentet wienerbrød. Diverse. Finn var fast knyttet til brannvakta, og hadde naturligvis lys blå skjorte som de andre gutta. Og igjen: Det var ingen som hadde plassert dem der. De bare dukket opp en dag, og ble resten av livet.

Uten at en eneste sjel i Larvik skjønte det, spilte disse personlighetene viktige roller i vårt kollektive spill. Slik var det over hele landet. Men hvor er arvtakerne etter dem i dag?

Elling er tilbake. Kjell Bjarne er død.

10. november 2014 · by Myriam

Når Elling, etter 15 års fravær, valgte å gjenoppstå, skjedde det i et for anledningen sparsomt opplyst kjellerlokale på Grand Hotell i Larvik. Og omgivelsene syntes å passe både Elling og skaperen hans, forfatter Ingvar Ambjørnsen, bra. Skjønt hvem som har skapt hvem, og hvem den langhårede personen som satt under lampen bak skrivebordet egentlig til enhver tid snakket på vegne av, fløt tidvis over i hverandre.. Kvelden på Grand viste at hadde ikke forfatteren hatt en allerede en vellykket karrierevei å følge, så kunne han garantert fått seg ny jobb i radioteatret. Så fortalte også Ambjørnsen at han ofte spiller sine karakterer når han skriver dem, og når han i tillegg også tidvis lot Elling iføre seg Per Christian Ellingsens stemme, var illusjonen om gjenoppstandelse komplett. Skjønt gjenoppstått er selvfølgelig ikke helt rett ord, Elling har aldri vært død, selv om selv ikke forfatteren har det helt klart for seg hvor den selvbevisste surkålpoeten har tilbragt de siste femten årene.

For Elling er helt klart i live, med meninger minst like bestemte som i tidligere bøker. Fremdeles sosialdemokrat, men ikke lenger med like blind tiltro til sine politiske helter – heller ikke til sin politiske heltinne og våte drøm, Gro Harlem Brundtland – som tidligere. Og bosatt i sin kjellerleilighet, eller som han selv insisterer på å kalle det, en sokkelleilighet, har han også oppdaget internett og ikke minst fenomenet blogging. Selvfølgelig en fantastisk arena for en mann med langt større utrykksbehov enn sosiale ferdigheter.

En arena som kameraten Kjell Bjarne helt sikkert også kunne hatt store gleder av, men dessverre får vi ikke gleden av å følge verken den tanken eller andre av Kjell Bjarnes eskapader videre. For selv om kameraten riktignok fremdeles er høyst levende i Ellings bevissthet, så er Kjell Bjarne, ifølge forfatteren, ugjenkallelig død. En nødvendighet, i følge Ambjørnsen, for at han selv skulle kunne gjenopprette kontakten med Elling, måtte Kjell Bjarne ofres. Skjønt heller ikke Ellings tilbakekomst var på noen måte planlagt, og da han først insisterte på å dukke opp igjen, trodde Ambjørnsen at han skulle kunne skrive «ham av seg » med en 60-70 sider. Men Elling lot seg selvfølgelig ikke avskrive, og nå som kontakten er gjenopprettet, er den – i følge forfatteren – nærmest uuttømmelig. Faktisk såpass uutømmelig at resultatet kan føre til minst to nye bøker.

Men først skal altså Elling ut på veien, rett til folket, dersom folket fremdeles viser seg å ville ha ham, noe undertegnede etter denne kvelden i kjelleren på Grand, virkelig håper de vil. Nært, personlig, avslappet og åpent, sjeldent har jeg møtt en forfatter som, sine fysiske begrensninger og manglende pust til tross, byr så mye på seg selv. I tillegg er det forfriskende å se en etablert forfatter våge seg på nye veier, i en forlagsbransje som ellers blir stadig mer ensrettet.

Så er også Elling-turneen nettopp et stunt rettet mot forholdene i norsk forlagsbransje og en måte for Ambjørnsen å holde kontroll over eget verk noe lenger enn det som er vanlig i dagens litterære virkelighet. Og siden forfatteren uansett mister kontrollen over eget stoff idet det er utkommet i bokform, så velger altså Ambjørnsen å forlenge perioden fra stoffet er skrevet, fram til eventuell utgivelsesdato. Dette er dog et stunt som forfatterens nåværende forlag neppe har store motforestillinger imot, tvert imot vil stuntet antagelig skape en reklame-effekt de vil ønske hjertelig velkommen. For dersom kvelden på Grand er en start på videre turnevirksomhet, minsker neppe publikums lengsel etter en ny bok når den engang måtte være klar… Men når det skjer – og i hvilken form – er selvfølgelig opp til Ambjørsnen å avgjøre. Eller kanskje det heller er opp til Elling?

Ambjørnsenprisen avlyst pga liten deltagelse

21. oktober 2014 · by Myriam

Østlandsposten skriver i dag at de har avlyst årets utdeling av Ambjørnsensprisen på grunn av for få og for dårlige bidrag. Kun seksten stykker har sendt inn bidrag, og ingen av dem holdt mål. Vi i Forlagshuset i Vestfold synes det er mildt sagt merkelig at det ikke kom inn flere bidrag, siden vi vet at det finnes utrolig mange dyktige, unge skribenter i Larvik. Så vi tror nok at dette er mer et tegn på at ØP og Ambjørnsen har mislykkes i å nå fram til ungdommen, enn at det ikke finnes ungdom i Larvik som hadde kunnet levere bra nok bidrag. Vi håper derfor at dette året er unntaket, og at ungdommen kjenner sin besøkelsestid neste år.

(Når det er sagt tenker vi at dette er en pris som dette burde omfattet hele Vestfold, ikke bare Larvik. Vi er et lite og tett sammenknyttet fylke og selv om Ambjørnsen er æresborger i Larvik, så tror vi at hele fylket føler han som litt «sin.» Og ved en ny runde, kanskje også Forlagshuset i Vestfold hadde hatt litt å bidra med? )

Ambjørnsens «Natten drømmer om dagen» nå i tredje opplag

24. oktober 2012 · by Myriam

Når man leser om litteratur i avisene kan man fort få inntrykk av at det bare er kriminalromaner som gjelder. Men folk setter også pris på annen litteratur, noe Ingvar Ambjørnsens bok “Natten drømmer om dagen” er et godt bevis på. Romanen om vandreren Sune kom ut for cirka en måned siden, men er allerede trykket opp i tre opplag. Boken har stort sett fått strålende anmeldelser og har nå nådd salgstall på rundt 13.000. Og snart begynner julesalget…

Ingvar Ambjørnsen: Fra kontoret (14)

22. oktober 2012 · by Myriam

Alf Lydengs LarvikDet er noe eget med lokalavisen. Den avisen man har vokst opp med. Jeg er så heldig å få papirutgaven av Østlandsposten på døren her i Hamburg hver eneste dag. Det ville neppe ha interessert meg særlig mye da jeg var midt i tredveårene, men nå, på vei inn i alderdommen, synes jeg det er kult. Faktum er at jeg aldri har fulgt så godt med i hva som skjer i hjembyen min som nå.Det er lenge siden ledelsen i ØP og jeg begynte å snakke om et samarbeid. Jeg har skrevet fast for avisen tidligere. En serie ”mimre-artikler” som kom på i ØPs helgemagasin ”Bøk”. Nå hadde jeg lyst til å gjøre noe annet. Skrive noe skjønnlitterært. Les mer →

VG vraker Ingvar Ambjørnsen!

20. oktober 2012 · by Myriam

Ingvar Ambjørnsen har avsluttet sitt 21 år lange spaltistsamarbeid med VG. I følge bladet Kampanje er han vraket til fordel for blant annet Ari Behn, som fra sitt og prinsesse Märtha Louises nye hjem i London skal skrive om «kunsten, livet, havet, fotballen og kjærligheten».Det er også flere nye spaltister på vei inn i VG Helgs spalter. Linn Skåber dele små og stor frustrasjoner og lykkeopplevelser, tidligere håndballspiller Mia Hundvin skal skrive med et skråblikk på familieliv, idrettsliv og kjærlighetsliv og lege, langrennsløper og komiker Jonas Kinge Bergland skal komme med overraskende løsninger på små og store problemer. Lege og skuespiller Anders Danielsen Lie skal skrive om forholdet mellom lege og pasient og gi VG-leserne tips for et friskere liv, mens historiker og forfatter Hans Olav Lahlum skal analysere samfunn og maktspill.

Ut av spaltene går psykolog og samlivsskribent Kristin Spitznogle, astrofysiker og forfatter Eirik Newth og “vår egen” forfatter Ingvar Ambjørnsen.

– De nye spaltistene kommer til å berike VG Helg. De representerer både klokskap, kontrovers, kunnskap, humor og skråblikk, sier magasinredaktør Jane Throndsen til bladet Kampanje.

På de siste lesertallene til TNS Gallup kom det frem at VGs lørdagsutgave har mistet 81.000 lesere det siste året, men fra 3. november skal magasinet nylanseres på glossy papir, og både redaksjon og innhold har gjennomgått store endringer. Så vil tiden vise da, om satsingen – og vrakingene – til den relativt nyinnsatte magasinredaktøren greier å snu utviklingen…

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret ( 12 )

20. august 2012 · by Myriam

Jeg tenkte jeg skulle skrive en presentasjon av hovedpersonen i Natten drømmer om dagen så fant jeg denne kortteksten som var rablet ned i margen på en gammel spiralblokk, og jeg synes ikke det er nødvendig å si noe mer enn det. Noen ganger er det sånn. De ideene man tror er nye, har røttene sine i gamle tanker.

En bra mann

Det hadde vært innbrudd på hytta. Han hadde tatt seg inn gjennom vinduet på soverommet, som nå var erstattet av en nøye tilpasset finerplate. Døren hadde han låst etter seg med en firetoms spiker, og lagt hammeren inn under trappen. Han hadde drukket opp alt brennevinet, spist all hermetikk og posemat, tømt kaffeboksen, og brukt hver eneste tepose. Det var ikke en gang salt igjen i bøssa. I hytteboken hadde han skrevet to virkelig gode pornografiske dikt til kjæresten min, og det eneste han hadde tatt med seg, var Dostojevskijs ”De fornedrede og krenkede”. Bra mann.

Ingvar Ambjørnsen: Nytt fra kontoret (11)

3. august 2012 · by Myriam

Ferdig med romanen? Nei, ikke før korrekturen er sendt tilbake til forlaget. Nå er det gjort.Det er noe underlig med korrekturen. Jeg gruer meg alltid til den. Men samtidig er det altså endelig slutt når den er i boks. Så er det en ting til på plussiden: Først når man ser teksten i sats er det mulig å lese den som… bok!

Jeg er en dårlig korrekturleser. Mitt bidrag er i grunnen å passe på at alt har kommet med. Pluss foreta små forbedringer og endringer. En del sånne små ”feilsteg” ser man gjerne først etter at boken er blitt satt, og sidene har funnet sin form. Og selv om jeg måtte pugge alle korrekturtegnene da jeg lærte å stable bly på Larvik Yrkesskole en gang i steinalderen, bruker jeg stort sett mine egne, pluss flittige meldinger i margen til proffene på korrekturavdelingen. Les mer →

Brenner intervjuer Ingvar Ambjørnsen

2. august 2012 · by Myriam

I “Brenner – historier fra vårt land” inviterte programleder Hans Olav Brenner kjente og ukjente inn i sin Volvo Amazon fra 1966. De tenkte alle høyt om endringer i norsk kultur. På linken under her finner du en nesten uklippet versjon av møtet med Ingvar Ambjørnsen.

Se intervjuet her.

Page 1 of 6 1 2 3 … 6 Neste »