Har du møtt en av våre forfattere? Intervjuet en? Vært på et av våre arrangement? Lest en av våre bøker?
Send det til oss! Blir innlegget ditt publisert vil du få en valgfri bok fra Forlagshuset i Vestfold som takk.
(Ved å sende inn bidrag, godkjenner du også at det kan bli brukt vederlagsfritt i magasinet Litteraturmagasinet.no, som utkommer to ganger årlig.)
Torsdag 19. september kl 19 blir det slippfest av Jan Mehlums nye bok «Lengsel etter penger» på hovedscenen hos Eldorado i Torggata i Oslo. Jan Mehlum serverer smakebiter fra boka og Nils Nordberg byr på kloke ord. Arrangementet blir tonesatt med Bruce Springsteen-låter og for øvrig legger vi opp til en hyggelig aften i mehlumsk ånd. Forfatteren vil i tillegg signere bøker ved hovedinngangen til bokhandelen fra kl 18. Meld deg gjerne på arrangementet på facebook eller tips andre som kan ha interesse av å komme. Vel møtt!
Forlaget skriver dette om boken:
Penger gjør en forskjell. En fredelig familiefar med anstrengt økonomi, en attraktiv samboer med ønske om noe bedre. Alt skal endre seg når meldingen om den store gevinsten kommer fra Norsk Tipping. Men ingenting blir som forventet. Han har en skjult fortid, hun et hemmelig liv. Og noen der ute gjør hva som helst for penger.
Den kritikerroste Rivertonprisvinneren Jan Mehlum sender den unge læreren ut i et dramatisk kappløp, inn i Oslos mørkeste bakrom, til en kamp han bare må vinne. Hvor langt er et menneske i stand til å gå når det kreves? Lengsel etter penger er en skremmende thriller om et mareritt som kunne ha rammet oss alle.
Boken «Nøkkel til fremmede rom» , har en todelt handling, der den ene delen foregår i et landsens miljø på 50-tallet. Forfatter Anne Marie Bredvei Orvik hadde dermed funnet et svært passende miljø da hun lanserte boken sin på Tønsberg Vandrerhjem forrige uke. Rundt førti personer hadde møtt opp for å få med seg boklansering, bokbad og musikk.
Se bildeserie fra kvelden her:
Intervju med forfatteren:
«Nøkkel til fremmede rom» er din romandebut, men du har utgitt flere bøker tidligere. Hvor mange har det det egentlig blitt totalt?
Det har blitt i alt fem barnebøker, to diktsamlinger, en liten bok med samtaler med min bror med Down’s syndrom og en fagbok om autisme.
Vi synes jo det er imponerende å debutere som “voksenforfatter” som godt voksen, men føles denne utgivelsen annerledes for deg enn noen av dine andre?
Ja, jeg nærmer meg jo sytti, men det er bedre sent enn aldri. Det har vært spennende hver gang jeg har gitt ut bok – men det kiler nok litt ekstra i magen denne gangen, både fordi det er voksenbok og fordi det er ganske mange år siden sist.
Og hvorfor har du ventet helt til nå?
Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å skrive denne boka i det hele tatt – jeg trodde jeg var ferdig med skrivingen! Barnebøkene – som jeg skrev på 90-tallet – bestemte jeg meg for å skrive, gikk og grunnet på dem og planla i tankene før jeg skrev. Jeg visste i store trekk hvordan de skulle bli. Denne gangen var det helt annerledes. En setning dumpet ned i hodet mitt, og så begynte jeg bare å skrive. Så måtte jeg fortsette for å se hvordan det gikk.
Skriver du med rot i virkeligheten?
Både ja og nei. Bygdemiljøet jeg har som bakteppe i oppvekstskildringen er langt på vei mitt eget barndomsmiljø i Tjølling, men samtidig har jeg vridd litt både på personer og omgivelser etter eget forgodtbefinnende. Det er ikke alt som er sant, for å si det slik.
Hvem er egentlig Solveig?
Solveig er bokas jeg-person, og de som kjenner meg, vil nok se mye av meg der – både i tolvåringen og i den voksne Solveig. Men dette er en roman, ikke en selvbiografi. Hvis noen lurer på om jeg virkelig har opplevd det jeg forteller om, er svaret et klart og tydelig nei!
Hva betyr Vestfold for deg? Er det her du best liker å befinne deg i bøkene dine?
Vestfold blir jeg mer og mer glad i etter som årene går. Som ung bodde jeg en del år på Vestlandet, ble glad i den dramatiske naturen der med fjell og fjorder og syntes Vestfoldlandskapet var litt kjedelig. Men når jeg nå går morgentur med mannen min over Slottsfjellet i Tønsberg, kan jeg sitte på en benk oppe på toppen der og nyte synet av det bølgende landskapet med frodige åkrer, glitrende sjø, lave åser og lengst borte blåne bak blåne i morgendisen. Da kjenner jeg at jeg er nok Vestfold-jente.
Under hvilke forhold skriver du lettest?
Jeg er ikke den som sitter på kafe og skriver mens praten surrer rundt meg. Liker nok best å lukke døra etter meg og sitte i fred og ro. Kunne smake på setningene, gli inn i en stemning. Når jeg er i siget, skriver jeg lett og raskt – men du verden så mange ganger jeg leser gjennom det og stryker, forandrer ord, kutter ut setninger, forenkler eller føyer til!
Og til slutt: Hva vil du at verden skal vite om Anne Marie Bredvei Orvik som den kan ha lyst og nytte av å vite?
Jeg vil gjerne formidle til andre godt voksne at det hverken er farlig eller for sent å dra ut i den store verden som backpacker. Sist vinter var husbonden og jeg ute på lykke og fromme i Kambodsja og Malaysia – det gir litt perspektiv på livet her på solsiden.
Forlaget skriver dette om boken:
En elg i skogen under en bjørnebærtur kan endre så mangt. I hvert fall gjør det det for 12 år gamle Solveig. Hadde hun ikke møtt elgen, hadde hun kanskje ikke møtt Isabell Viktoria fra Oslo. Jenta med det sterke, blå blikket, den smittende latteren. Og den store sorgen…
I romanen møter vi Solveig både som ung, og når hun som voksen oppsøker gamle trakter. Det får henne til å tenke tilbake. Det var så mye hun den gangen var for ung til å forstå. Så mangt som kanskje burde være sagt eller gjort. Men nå er det kanskje for sent?.
Undertegnede må innrømme å være en stor Fossum-fan, og en ny bok fra den dyktige Sandefjordsforfatterens hånd er derfor spesielt etterlengtet. Det er to år siden hennes forrige bok med etterforsker Konrad Sejer i «hovedrollen», nå er han altså tilbake for å løse saken i høstens utgivelse som har fått tittelen «Carmen Zita og døden»
Forlaget skriver dette om boka:
Konrad Sejer er tilbake! I «Carmen Zita og døden» er han høyst nærværende, ikke bare som den sindige og skarpe etterforskeren, men også som
mennesket Konrad Sejer som har sitt å slite med. Men på stueveggen henger bildet av hans elskede Elise som han hver dag deler noen tanker med, og hunden Frank Robert, en kinesisk Shar-Pei, er alltid ved hans side. Og hver kveld avsluttes som alltid med en tynn whisky og en enslig sigarett. Denne gang er det Skarre som er først på åstedet. Et lite barn har druknet i en dam. Et ubevoktet øyeblikk og så har det det aller verste skjedd. De unge foreldrene er sønderknuste, og alt ser ut til å være et uhell. Men Skarre stusser, det er noe med den unge moren, og han lufter sine anelser for Sejer. Etterforskning blir satt i gang som alltid ved brå død, og den unge moren, Carmen, viser seg å være noe for seg selv. Selvopptatt, grunn, forkjælet og pyntesyk. Denne romanen har alt man forventer av en krim fra Karin Fossum; en fryktelig ulykke, gode og spennende portretter av de innvolverte, et godt politiarbeid med en uventet utvikling. Og som vanlig er det litteratur på et høyt nivå.
Om forfatteren: (Kilde: Wikipedia )
Karin Fossum, tidligere Karin Mathisen, er født 6. november 1954 i Sandefjord. Hun debuterte i 1974 med diktsamlingen Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Karin Fossums kjente kriminalromaner har etterforskeren Konrad Sejer i hovedrollen. Til nå er det kommet ti romaner om sakene han løser. Flere av disse romanene har blitt filmatisert. I tillegg til de suksessfulle krimbøkene har Fossum skrevet to novellesamlinger og tre romaner. Fossums bøker er oversatt til 25 språk, og er belønnet med en rekke priser.
Bibliografi:
Priser:
Torsdag 05.09.kl 19.30 lanserer Anne Marie Bredvei Orvik sin ferske bok på Tønsberg Vandrerhjem. Anne Marie Bredvei Orvik fra Larvik har arbeidet i mange år som lærer og spesialpedagog. I tillegg har hun skrevet både barnebøker, fagbøker og poesi. Nå debuterer hun også som skjønnlitterær voksenbokforfatter.
Forlaget skriver dette om boken:
En elg i skogen under en bjørnebærtur kan endre så mangt. I hvert fall gjør det det for 12 år gamle Solveig. Hadde hun ikke møtt elgen, hadde hun kanskje ikke møtt Isabell Viktoria fra Oslo. Jenta med det sterke, blå blikket, den smittende latteren. Og den store sorgen…
I romanen møter vi Solveig både som ung, og når hun som voksen oppsøker gamle trakter. Det får henne til å tenke tilbake. Det var så mye hun den gangen var for ung til å forstå. Så mangt som kanskje burde være sagt eller gjort. Men nå er det kanskje for sent?.
Forfatterens bibliografi:
Live og den store lille hemmeligheten (1994)
Eli og aldri-tingene (1995)
Onsdag klokken seks, Maria! (1996)
Reise mot morgenlyset (1997)
En drøm i gave (1998) som sang fra fjerne land (dikt)
Jeg er vel ikke noen sekk (Samtaler med Egil, 2002)
Mange små steg (fagbok om autisme, 2000)
Som sitring i solstråler (dikt, 2010)
Nøkkel til fremmede rom (roman 2013)
Da Jørn Lier Horst lanserte sin niende bok i William Wistingserien på Det Gule Galleriet i Stavern den 21.08, var det for absolutt fullsatt sal. Og de mange frammøtte var tydelig spente på hva forfatteren, som mottok både Bokhandlerprisen og Rivertonprisen for sin forrige roman, nå hadde å by på. Bokbadet på Det Gule Galleriet ga dem tydeligvis ønske om å også få med seg den siste boken i serien, i hvert fall hvis man skal dømme etter den lange signeringskøen.
Jørn Lier Horst er spådd å bli norges neste virkelig store suksessforfatter, og de ferske anmeldelsene på «Hulemannen» viser at han ikke skuffer leserne sine denne gangen heller. Både Tønsberg Blad, VG og Østlandsposten ga boken en femmer på terningen, og anmeldelsene over resten av landet er også jevnt gode. At han nå også har sluttet som politimann for å konsentrere seg helt og fullt om forfatterskapet, tyder også godt for alle Horst-fan. Mange er nok også glade for at han nå lover at det blir flere Wisting-bøker enn de ti han i utgangspunktet hadde planer om å skrive.
Gyldendal Forlag sier dette om Hulemannen:
Denne gangen kommer døden til Wistings eget nabolag.
Bare tre hus bortenfor politimannens hjem har en mann sittet død foran et flimrende TV-apparat i fire måneder. Ingenting tyder på at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet. Viggo Hansen var et menneske som ikke ble sett, selv om han levde midt blant andre. Dødsfallet får ingen overskrifter i avisene, men noe ved saken vekker nysgjerrigheten hos Wistings journalistdatter Line. Hun vil lage et nyskapende portrett av et helt ukjent menneske.
Samtidig som Line setter i gang sine undersøkelser, får politiet melding om et annet dødsfall. En mann blir funnet på et hogstfelt, og han bærer preg av å ha ligget lenge. Et oppsiktsvekkende funn på den døde blir innledningen til en av de største menneskejaktene i norsk kriminalhistorie. Det eneste som kan hindre politiet i arbeidet er om pressen får nyss om det som er under oppseiling.
Om forfatteren: (Kilde Wikipedia)
Jørn Lier Horst (født 27. februar 1970 i Bamble) er en norsk kriminalforfatter og dramatiker bosatt i Stavern. Fram til høsten 2013 arbeidet han som etterforskningsleder i Vestfold politidistrikt og har i tillegg til spesialistutdannelsen i politiet studert kriminologi, filosofi og psykologi.
Debutboken Nøkkelvitnet fra 2004 (Gyldendal Norsk Forlag) er basert på det uoppklarte drapet på pensjonisten Ronald Ramm i Larvik i 1995. Boken er den første i en serie om politimannen William Wisting. Horsts bøker er oversatt til flere språk. Som dramatiker har han skrevet flere familieforestillinger for Teater Ibsen. I 2012 debuterte han med sin første krimbok for ungdom i spenningsserien CLUE, utgitt på Kagge forlag, og i 2013 kom de første bøkene i serien om Detektivbyrå nr. 2 som er beregnet på enda yngre barn. I forfatterskapet inngår også en rekke kriminalnoveller.
Kurt Aust opprinnelige navn er Kurt Østergaard. Han er født i Danmark, men har siden 1982 vært bosatt i Horten. Aust debuterte som romanforfatter i 1999, og har senere gitt ut en rekke bøker, hvorav de fleste kriminalromaner. Her deler han fem krimtips med leserne, men som han sier: – At det er disse fem jeg anbefaler i dag, betyr ikke at det ikke kunne blitt fem andre i morgen, f eks mer ukjente navn som Fred Vargas, Peter Temple, Qiu Xiaolong, Jørgen Gunnerud eller Allan Bradley. Verden er full av gode krimbøker (og noen dårlige, også). Men disse fem holder ”all time high nivå”:
Arthur Conan Doyle: Hunden fra Baskerville En sprøytenarkoman som detektiv og en moralsk lege som annenfiolin og medhjelper! Neppe et konsept mange redaktører hadde godtatt. Med det funker til tusen. Etter denne boka blir en skumringstur på Dartmoor aldri den samme, verken for Sherlock Holmes, dr. Watson eller leseren. Klassisk guffent.
Umberto Eco: Rosens navn. 1300-tallets Italia og den lærde franciscaner, William av Baskerville (!), beskrives gjennom blikket til den unge novise, Adso. I et ensomt kloster dør munkene etter tur og William er den eneste som har klarsyn nok til å kunne avsløre morderen. Eco har skrevet ledestjernen som alle historiske krim blir målt opp mot. En imponerende og modig bok, hvem andre tør skrive en halv side på latin – uten oversettelse!
Tony Hillerman: Tidstyven. To gravrøvere blir myrdet og en antropolog forsvinner i navaho-indianernes territorie. To representanter fra stammepolitiet nærmer seg fra hver sin kant det som er to sider av samme sak. Gjennom oppnøstingen av intrigen presenteres navahoenes gamle og fascinerende kultur – og det lite flatterende livet i amerikanske reservater. En perle.
Georges Simenon: Sluse nr. 1 Tilfeldig valgt tittel. De fleste av de utallige Maigret-bøkene holder imponerende høyt nivå. Noen intriger tynnere enn andre, men atmosfæren av Paris på tretti- til seksti-tallet har større virkning enn noen turistbrosjyre – man er klar til å dra med én gang. I denne er det kanalenes og slepebåtenes verden vi får under huden. Og lukten av Maigrets pipe. En av de få krimforfattere som seriøst ble nevnt som kandidat til Nobels litteraturpris.
Minette Walters: Olive tok en øks. Den smellfeite Olive har skåret opp familien og dandert dem som makaber ’kunst’ på kjøkkengulvet. Og hun nekter ikke for mord, sier faktisk ingenting. En forfatterinne går motstrebende med på å skrive bok om dama og finner snart ut at noe skurrer … En ’must’, en klassiker (allerede) og en av de bøkene hvor den norske tittelen er mye bedre enn den engelske.
Myriam H. Bjerkli (født 1963) er bosatt i Larvik. Hun arbeider som frilansjournalist, forlegger og forfatter.
Dette er påskekrimmen hun anbefaler:
«I blodet» av Dennis Lehane, utgitt i 2003.
La meg si det med en gang;
Denne boken er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.
Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i bolig – gata, og en bil kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Den ene gutten, Dave, setter seg inn i bilen slik de to fremmede mennene gir ham beskjed om. De to andre står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.
Dave dukker ikke opp før fire dager etter, fire dager i et helvete alle aner, men ingen ønsker å prate om. Etter det er alt forandret, vennskapet guttene imellom blir aldri som det var, og de mister kontakten. Helt til en ny tragedie fører dem sammen igjen tjuefem år senere. Jimmys nittenårige datter, Katie, blir funnet brutalt drept. Den samme natten kommer Dave hjem til sin kone med klærne fulle av blod. Og Sean, som nå er blitt politimann, begynner å nøste i trådene?
Av redsel for å ødelegge lese – opplevelsen for noen, skal jeg ikke fortelle mer om selve handlingen i boken. Men handlingen er, selv om den er både intens og spennende, bare en del av det som gjør denne boken så spesiell.
Fortellerkunsten til Dennis Lehane er av absolutt ypperste klasse, og i tillegg til selve mordsaken er denne romanen full av små historier i historien. Vi får levende fortalt hva som er i ferd med å skje med menneskene og omgivelsene i dette lille nabolaget i Boston, og vi får utfyllende tilbakeblikk som forteller oss hvorfor ting ofte blir som de blir. Det hele er skrevet med innsiktsfull empati, her finnes både kjærlighet, omsorg, hat og ondskap. Denne boken er fri for sort / hvitt beskrivelser, Jimmy er for eksempel både en kynisk kriminell og en varm og kjærlig familiefar.
Dette er en bok med en alvorlig og sår undertone, og selv om spenningen hele tiden driver handlingen videre, så er den slett ikke bare lystbetont å lese. Til det er den for realistisk, for trist og til tider for vond. Men selv det slitne, det gamle, og det tapte er beskrevet med en varme og innlevelse som gjør at det framstår som vakkert.
”I blodet” er forøvrig en relativt lang roman, på hele 431 tettskrevne sider. Jeg vil derfor anbefale deg å sette av god tid når du begynner å lese denne. Selv var jeg nemlig ikke i stand til å legge fra meg boken før den var ferdiglest. Og enda skulle jeg gjerne sett at den var noen sider lengre?
Elskede Poona av Karin Fossum, utgitt 2000, og denne boken ble tildelt Brageprisen samme
Elskede Poona første del er like mye en kjærlighetsroman som en kriminalroman. Vi følger den godt voksne Gunder Jomann på reisen fra småstedet Elvestad til storbyen Mumbay i India for å finne seg en kone. Der treffer han Poona, en førti år gammel kvinne som er servitør på en lokal restaurant. Etter å ha spist på restauranten hvor hun jobber seks dager på rad, tar han omsider mot til seg, og oppretter kontakt med den indiske kvinnen.
Dette resulterer raskt i bryllup, hvor Gunder får den konen han var kommet for å finne, og Poona får håp om en ny framtid i et rikere land. Men selv om dette kan synes som en ren byttehandel, så utvikler disse to ulike menneskene fort gode følelser for hverandre.
Gunder er derfor en forventningsfull mann når han reiser tilbake til Norge, med bilde av sin nye kone på innerlommen. Poona skal følge etter 14 dager senere, men den dagen hun skal lande i Norge blir Gunder forhindret fra å møte henne. Og håpet de to hadde om en felles framtid, vil aldri bli mer enn et håp. For Poona blir kort tid senere funnet drept og ille tilredt, bare noen hundre meter fra Gunders Jomanns hus.
Dermed blir kriminaletterforsker Konrad Sejer satt på saken, et mord som skal vise seg vanskelig å etterforske. Det lille bygdemiljøet står tett sammen, og gir bare nødig fra seg opplysninger som kan kaste lys over saken. Unntaket er Linda, som forelsker seg i politibetjent Jacob Skarre, og som i sin iver etter å hjelpe, mer bidrar til å forvirre enn til å oppklare saken. Og som i tillegg utvikler morderiske tanker når hun skjønner at de varme følelsene hennes ikke blir gjengjeldt ?
Av hensyn til de som ennå ikke har lest boken, skal jeg unnlate å fortelle mer om historiens videre gang.
Karin Fossums Elskede Poona er et mesterverk av en bok.
Fossums evne til å skildre menneskeskjebner er unik, det har hun allerede til fulle bevist i flere av sine tidligere utgivelser, og denne boken er absolutt ikke noe unntak. Hennes innsikt i menneskesinnets irrganger er innsiktsfullt og varsomt formidlet, hun lar oss komme både samfunnets outsidere og samfunnstopper under huden. Det lille og gjennomsiktige bygdesamfunnet er levende og gjenkjennelig beskrevet, og dialogene sitter akkurat som de skal. Når også oppbyggingen av historien både er fascinerende og troverdig er det absolutt ikke til å forundres over at denne romanen både har skaffet Karin Fossum Brageprisen og imponerende salgstall.
Denne boken er noe av det aller beste – om ikke det beste – Karin Fossum har skrevet.
Selv om jeg i utgangspunktet er en stor krimbokelsker, og sluker bøkene til Unni Lindell, Karin Fossum og Jo Nesbø rått, så er det faktisk andre bøker som automatisk dukker opp i min bevissthet, når jeg tenker på påskekrimmen jeg aldri glemmer, forteller bokforfatter Liv Hege Refsdal til Liv.
– Det er særlig to bøker som har kloret seg fast, og som jeg synes kan være passende påskelektyre for de av dere som ønsker litt annerledes krim denne påsken…
Kjære Agnes av Håkan Nesser
Kjære Agnes er en liten, men stor bok, som gjorde sterkt inntrykk på meg en påske for noen år tilbake. Etterforskere, det være seg offentlige eller private, – er totalt fraværende i denne handlingen, men boken er ikke desto mindre en glimrende kriminalroman i ypperste klasse. Spenningen bygger seg opp fra de aller første sidene, hvor handlingen utspiller seg i etterkant av en begravelse, og man kan allerede da undre seg om det er en kriminell handling som ligger til grunn, eller om det hele var en naturlig død…
Ganske raskt får vi ta del i to tidligere bestevenninners brevveksling. En brevveksling som har kun èn hensikt, og det er at en av de to venninnene skal utføre en kriminell handling, som begge kvinnene vil vinne på. Hva gjør ikke to bestevenninner for hverandre? Men tingene er selvfølgelig ikke sånn som det kan virke som… Fortiden rulles opp hos den ene venninnens tilbakeblikk, og leseren blir fort dratt med inn i en psykologisk thriller – som bare er helt glimrende skrevet.
Handlingen er deilig overrumplende, og de 169 sidene er bare absolutt en utsøkt liten sak. Denne boken anbefales for alle som ikke har tid til å lese en tykk krimbok i påsken, og for dem som ikke ønsker å lese om politietterforskning.
Parfymen av Patrick Suskind
Dette er en bok som kom for mer enn et par tiår tilbake, og forfatteren av boka ble, forståelig nok, verdenskjent over natten. (Hva forfatteren har skrevet i ettertid, har jeg aldri fått med meg.) Boken ble filmet for et par år tilbake, men ingenting er som å lese denne helt spesielle historien som lar vår imaginære luktesans ta oss med til lukter som vi ikke ante eksisterte. Den er det mest bisarre, groteske og fantastiske krimboken jeg kan tenke deg. For jeg vil så absolutt kalle den en krimbok, for drap blir begått. I fleng. Mange groteske drap blir begått, for at et sykt mål fra en syk mann skal kunne oppnås.
Hovedpersonen Grenouille blir født totalt blottet for kroppslukt, men til gjengjeld blir han utstyrt med en luktesans så velutviklet at han kan finsortere selv de flyktigste lukter. Han blir verdens mest geniale parfymemaker, koste hva det koste vil. Og han går så langt som det er umulig for et vanlig menneske å tenke seg…
Denne boken må bare leses av dere som har sans for en god blanding av annerledeshet, grusomhet, galskap, lengsel og håp,- samt en stor porsjon av originalitet og genialitet.
God påske!
Les mer om forfatter Liv Hege Refsdal i Livs forfatterarkiv her.
Klikk her for å komme til hjemmesiden hennes. Foto av Liv Hege Refsdal er tatt av fotograf Finn B. Hansen.
Det var mange som hadde funnet veien til Big Ben i Tønsberg da Tunsberg Litterære Selskap, Litteraturivestfold.no og Liv Forlag arrangerte ”Kriminell aften” med boklansering og prisutdeling. Førstepremievinneren var Geir Jensen, som til daglig jobber som regnskapsfører.
Kvelden begynte med prisutdeling til fire av de fem forfatterne som har vunnet seg plass i Liv Forlags ferske krimnovellesamling ”Døden ved Verdens Ende”, der novellene har fått plass sammen med kjente forfattere som Ingvar Ambjørnsen, Jørn Lier Horst Jan Mehlum, Kurt Aust, Merete Junker, Ørjan Nordhus Karlsen med flere.
De ferske vinnerne, som trakk det lengste strået av hele 78 innsendte bidrag i Liv Forlag og Litteraturivestfold.no krimnovellekonkurranse, ble intervjuet og fikk presentere smakebiter fra boka. Fire av vinnerne var tilstede, Geir Jensen, Lene Lauritsen Kjølner, Helle Cecilie Natholmen og Unni Ranheim, og de ble selvfølgelig også behørig premiert, med portrett-tegning av seg selv tegnet av Larvikskunstneren Kari-Mette Astrup, krimbøker og premiesjekk. Førstepremievinneren, Oslo-bosatte Geir Jensen, mottok førstepremien på 5000 kroner for novellen ”Indisk Curry”, en novelle om såret stolthet, bitterhet og hevn. Og den lykkelige vinneren, som i dag jobber med regnskap, kunne fortelle at han har langt mer på lager.
– Jeg har bestandig syntes det var mer spennende med tekst enn med tall, fortalte han. – Og skrivebordskuffen er full av tekster, jeg jobber blant annet med en fantasyserie for ungdom. Og etter at jeg vant denne skrivekonkurransen her, så har jeg fått litt mer selvtillit i forhold til skrivingen min, så nå skal jeg få fullført det første prosjektet og sende det videre til forlag. Skjønt, han ler, – da jeg fikk vite at jeg faktisk hadde vunnet konkurransen, så var jeg så høyt oppe, at jeg ikke nådde ned til skrivepulten på en uke…
Geir Jensen var eneste hane i blant vinnerne denne kvelden, resten av vinnerne var alle hunkjønn. Hanne Rosted fra Alta var ikke tilstede, men de tre andre vinnerne, Helle Cecilie Natholmen, Lene Lauritsen Kjølners og Unni Ranheim som var bosatt i Sandefjord og Tønsberg var alle tilstede. Og de hadde grunn til å glede seg litt ekstra denne kvelden. Bokanmelder Finn Stenstad i Tønsberg Blad hadde nemlig anmeldt boken i Tønsberg Blad samme dag. Han ga samlingen terningkast fem, samtidig som han trakk fram jentenes bidrag i positive ordelag, og mente at de absolutt holdt mål, selv i såpass celebert selskap.
Klokka sju begynte bokbadet med de som denne kvelden ble døpt til “De fire store,” Jan Mehlum, Jørn Lier Horst, Jørgen Brekke og Kurt Aust. De ble bokbadet av Bernt Eggen, og han slo raskt an tonen ved å spørre Jørn Lier Horst om han ikke rett og slett bedrev ureint spill, når han som politimann skrev krim, siden politijobben ga ham et klart fortrinn framfor de fleste av kollegaene / konkurrentene sine. Horst var nok ikke helt enig i tankegangen, men bedyret at politijobben var veldig viktig for ham, kanskje også viktigere enn forfatterkarrieren. Mehlum på sin side, kunne fortelle at han egentlig ikke likte politifolk, og heller ikke var noen stor fan av millionære, som et ørlite og ganske vennligsinnet stikk til den suksessrike politimannen og forfatteren ved hans høyre side.. Eggen fortalte deretter litt om de forskjellige forfatterne og bøkene deres, før han tok for seg selve skriveprosessen, hvorfor de skrev slik de gjorde. Hva de ønsket å fortelle, og ikke minst hvilken scene som hadde vært vanskeligst å skrive. Der var i hvert fall tre av de fire skjønt enige, scener med barn og unge som blir mishandlet og kanskje drept var den største utfordringen. Jan Mehlum trakk fram sin siste bok, der den triste Christoffersaken i Kodal er med, som noe av det vanskeligste å skrive om. Jørn Lier Horst derimot, har valgt en annen løsning. Han sørger rett og slett for å unngå de beskrivelsene som smerter mest… Jørgen Brekke, som for anledningen måtte forsvare sin utflytting fra vakre Vestfold til traurige Trøndelag, hadde også noen grusomme scener i erindringen, spesielle kapitler som hadde vært vanskelig å skrive om. Å skrive om mord på kvinnelige bibliotekkarer derimot, det fant han slett ikke vanskelig. Til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – at han er gift med en…
Litteraturmagasinet.no 