Har du møtt en av våre forfattere? Intervjuet en? Vært på et av våre arrangement? Lest en av våre bøker?
Send det til oss! Blir innlegget ditt publisert vil du få en valgfri bok fra Forlagshuset i Vestfold som takk.
(Ved å sende inn bidrag, godkjenner du også at det kan bli brukt vederlagsfritt i magasinet Litteraturmagasinet.no, som utkommer to ganger årlig.)
Årets Rivertonpris ble tildelt den Sandefjords-fødte forfatterinnen Karin Fossum for romanen Helvetesilden.
Rivertonprisen er en stor begivenhet i Litteratur-Norge. Den gjeve prisen har æret norske forfattere siden 1972, og den er spesielt rettet mot det kriminallitterære markedet. Prisen tildeles forfatteren bak årets beste litterære arbeid innen kriminalsjangeren. Norske forfattere kan bli nominert for romaner, drama, novelleantologier, eller originalmanus for adapsjon til film eller radioteater. Nominasjonene foregår uavhengig av salgstall, så du behøver ikke nødvendigvis stå for årets bestselger for å vinne. Selve prisen er, passende nok, en forgylt Nagantrevolver.
Skrevet av Christina Sunneklep
Det er Rivertonklubbens egen jury som kårer vinneren, og det er mye som tyder på at kriminallitteraturåret 2014 bød på et omfattende stykke arbeid for jurymedlemmene: hele 52 romaner, to novelleantologier, to TV-manus og ett radio-manus ble nominert til prisen. Det ble allikevel Fossum, med Helvetesilden, som trakk det lengste strået. Dette er andre gangen hun mottar prisen, i 1997 vant hun nemlig med Se deg ikke tilbake.
Lederen av Riverton-juryen, Else Barratt-Due, har følgende begrunnelse for valget av Fossum: ”Hun dyrker nærportrettet av menneskene hun forteller om, lar oss komme bak fasaden, under huden, i sin søken etter motiv og årsak for forbrytelsene. Slik er det også denne gangen hvor hun fokuserer med stor innlevelse på barn og oppvekst, alenemødre og omsorg. Det er sårt og vondt og brutalt.” Som forfatter er Fossum særlig kjent for å fremme det sosialrealistiske aspektet ved kriminalsjangeren. Det hører til sjeldenhetene at hun serverer såkalte ”splatter”-scener, og fokuset hviler heller ved det rent realistiske, det faktisk menneskelige, ved ondskap.
Det er kanskje nettopp disse egenskapene som har skilt Helvetesilden fra de resterende bidragene, om vi skal tro Hans H. Skei, president i Rivertonklubben. Norsk kriminallitteratur har i de senere årene vist en stadig økende tendens til hva Skei omtaler som ”Harry Hole-effekten”, nemlig en utpreget bruk av voldsomme virkemidler og groteske elementer. Mye av dagens kriminallitteratur er rent ut bestialsk. På Rivertonklubbens nettsider kan det fremstå som om president Skei ønsker en tilbakevending mot mer klassiske krimforfattere som Agatha Christie, og det ytres et svakt ønske om ”at intelligente krimgåter fikk en renessanse.”
Da gjenstår det å se om morgendagens kriminalforfattere tar Skeis utfordring.
Å skrive det jeg kaller for «klassisk politikrim» er kanskje noe av det aller vanskeligste innen sjangeren. Den flinkeste vi har i Norge er Jørn Lier Horst. En klassisk politikrim krever en svært stødig hånd med det etterforskningsmessige, og her har jo Horst et stort fortrinn fra sitt tidligere yrke. I «Vinterstengt» fra 2011 finsliper han teknikken til det jeg vil kalle ren perfeksjon. I denne sjangeren er Horst en Thomas Alsgaard i skiløypa. Du kan studere hver eneste bevegelse uten å finne noe smårusk i maskineriet. «Vinterstengt» er et sveitsisk urverk i krimplotting. Det er bare å bøye seg i nesegrus beundring.
Anmeldt av bokblogger Geir Tangen.
Dersom du har lest «Vinterstengt» og ikke likte den, vil jeg strekke meg så langt som å si at da har du problemer med sjangeren, ikke forfatteren. La meg få sammenligne vår kjære Horst med P.D James her. Den engelske forfatteren bak påskekrimfavoritten Adam Dalgliesh. Bøkene hennes er langt mer interessante enn de er direkte spennende. Etterforskeren er sjelden i fare, blir nesten aldri jaget, og svært mye av handlingen kretser rundt selve mysteriet og den metodiske etterforskningen av drapet eller drapene. Vi lar oss rive med av selve gåten mye mer enn av dramaet. I klassisk britisk politikrim møter vi dyktige politifolk som løser gåten gjennom nitidig og vedvarende politiarbeid, ikke gjennom ville biljakter og heseblesende shootouts. Det er i dette segmentet vi finner Horst sine bøker her i Norge. «Vinterstengt» er en studie i sjangeren, og viker ikke en tomme fra oppskriften. Her har Horst kuttet bort alt det som kan minne om thrillerelementer og hverdagsdrama. Alt fokus ligger i stedet på de fire på H-ene i krimplotting. Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor.
I vaskeseddelen (baksideteksten) til «Vinterstengt» kan vi lese følgende om boka: Høsttåken ligger tett over kystlandskapet, og hyttene står med blinde vinduer mot den blygrå sjøen. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde. Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Som om noen har alt å vinne, og veldig lite å tape. Derfor er det mot hans vilje at datteren Line slår seg ned i en hytte ute i havgapet. Uroen blir ikke mindre etter hvert som de finner flere ille tilredte lik i den forlatte skjærgården. Og fra himmelen faller det døde spurver…
Jeg har tidligere sammenlignet Jørn Lier Horst sine første bøker i Wisting-serien med «slow-crime» og «kose-krim». Det kan forsåvidt rettferdiggjøres med denne boken også, men der han tidligere har hatt elementer fra andre krim og thrillersjangere, så har han denne gangen rendyrket politikrimmen i all sin herlighet. Det er rett og slett en nytelse å lese for de av oss som elsker slikt. Jeg synes også han har tatt et kvantesprang rent litterært med denne boka. Det er vakre og dramatiske naturskildringer, knivskarpe karakterer, og effektive og gode dialoger. Skulle jeg vært redaktør på denne boka, og hadde fått dette i fanget som et råmanus, vet jeg ærlig talt ikke helt hva jeg skulle tatt tak i. Men, så var det jo også denne boka som for alvor sendte Jørn Lier Horst inn blant tungvekterne i norsk krim. Anerkjennelsen lot heller ikke vente på seg. Han vant bokhandlerprisen for 2011 med «Vinterstengt», og hanket deretter inn Rivertonprisen året etter for «Jakthundene».
Etter å ha lest denne boka har jeg gjort meg mange tanker om hvor feil de tar de som sidestiller all norsk og nordisk spenningslitteratur. Det er flere sjømil i forskjell på hva du for eksempel får servert fra Lars Kepler, Karin Fossum og fra Jørn Lier Horst. Alle tre skriver politikrim, men de er likevel ikke nærheten av hverandre. Hos Kepler ligger nesten alt fokus på driv og spenning. Hos Fossum på det psykologiske som driver gjerningsmannen, og hos Horst på etterforskningen av mysteriet. Det ene er ikke bedre enn det andre. Det kommer altså an på leseren hva det er en liker og ikke liker i en krim eller en thriller. Men, er du blant dem som elsker god britisk krim med et stramt plott,og et fiffig mysterium som engasjerer, ja så vil du elske Jørn Lier Horst og hans «Vinterstengt».
Dersom du har lest «Vinterstengt» og ikke likte den, vil jeg strekke meg så langt som å si at da har du problemer med sjangeren, ikke forfatteren. La meg få sammenligne vår kjære Horst med P.D James her. Den engelske forfatteren bak påskekrimfavoritten Adam Dalgliesh. Bøkene hennes er langt mer interessante enn de er direkte spennende. Etterforskeren er sjelden i fare, blir nesten aldri jaget, og svært mye av handlingen kretser rundt selve mysteriet og den metodiske etterforskningen av drapet eller drapene. Vi lar oss rive med av selve gåten mye mer enn av dramaet. I klassisk britisk politikrim møter vi dyktige politifolk som løser gåten gjennom nitidig og vedvarende politiarbeid, ikke gjennom ville biljakter og heseblesende shootouts. Det er i dette segmentet vi finner Horst sine bøker her i Norge. «Vinterstengt» er en studie i sjangeren, og viker ikke en tomme fra oppskriften. Her har Horst kuttet bort alt det som kan minne om thrillerelementer og hverdagsdrama. Alt fokus ligger i stedet på de fire på H-ene i krimplotting. Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor.
I vaskeseddelen (baksideteksten) til «Vinterstengt» kan vi lese følgende om boka: Høsttåken ligger tett over kystlandskapet, og hyttene står med blinde vinduer mot den blygrå sjøen. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde. Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Som om noen har alt å vinne, og veldig lite å tape. Derfor er det mot hans vilje at datteren Line slår seg ned i en hytte ute i havgapet. Uroen blir ikke mindre etter hvert som de finner flere ille tilredte lik i den forlatte skjærgården. Og fra himmelen faller det døde spurver…
Jeg har tidligere sammenlignet Jørn Lier Horst sine første bøker i Wisting-serien med «slow-crime» og «kose-krim». Det kan forsåvidt rettferdiggjøres med denne boken også, men der han tidligere har hatt elementer fra andre krim og thrillersjangere, så har han denne gangen rendyrket politikrimmen i all sin herlighet. Det er rett og slett en nytelse å lese for de av oss som elsker slikt. Jeg synes også han har tatt et kvantesprang rent litterært med denne boka. Det er vakre og dramatiske naturskildringer, knivskarpe karakterer, og effektive og gode dialoger. Skulle jeg vært redaktør på denne boka, og hadde fått dette i fanget som et råmanus, vet jeg ærlig talt ikke helt hva jeg skulle tatt tak i. Men, så var det jo også denne boka som for alvor sendte Jørn Lier Horst inn blant tungvekterne i norsk krim. Anerkjennelsen lot heller ikke vente på seg. Han vant bokhandlerprisen for 2011 med «Vinterstengt», og hanket deretter inn Rivertonprisen året etter for «Jakthundene».
Etter å ha lest denne boka har jeg gjort meg mange tanker om hvor feil de tar de som sidestiller all norsk og nordisk spenningslitteratur. Det er flere sjømil i forskjell på hva du for eksempel får servert fra Lars Kepler, Karin Fossum og fra Jørn Lier Horst. Alle tre skriver politikrim, men de er likevel ikke nærheten av hverandre. Hos Kepler ligger nesten alt fokus på driv og spenning. Hos Fossum på det psykologiske som driver gjerningsmannen, og hos Horst på etterforskningen av mysteriet. Det ene er ikke bedre enn det andre. Det kommer altså an på leseren hva det er en liker og ikke liker i en krim eller en thriller. Men, er du blant dem som elsker god britisk krim med et stramt plott,og et fiffig mysterium som engasjerer, ja så vil du elske Jørn Lier Horst og hans «Vinterstengt».
***
Anmeldelsen er skrevet av bokblogger Geir Tangen. Du finner flere av hans anmeldelser her.
Det er andre søndagen jeg tilbringer i Sandefjord etter at jeg flytta fra Trondheim. Jeg trenger litt inspirasjon og, helt ærlig, å treffe mennesker. Det er tidvis ensomt i min nye hjemby. Jeg føler meg aldri ensom mellom hyller med bøker. Derfor tar jeg turen til Sandefjord bibliotek for å lytte til bokinspirator Liv Gade og forfatter Gøril Emilie Hellen. .
Skrevet av Trine Dyrhaug
(c) Kirsten Muhle
Følelsen er glad og forventningsfull der jeg sitter mellom Samfunnsfagsavdelingen og Ungdomsavdelingen sammen med 146 andre bokinteresserte. Rundt meg sitter mennesker i alle aldre. Blikk møtes, jeg hilser på ukjente. Det virker som vi mennesker mykner litt i møter mellom harde permer. Og nettopp det er Gade opptatt av: «Hva gjør litteratur med oss?» spør hun, og svarer: «Den gir oss påfyll, forsprang og masse lommer med lykke.» Gade ble så lykkelig av litteratur at hun sa opp jobben i en bank og gikk for drømmen sin. Hun har gjort det kanskje mange av oss ønsker vi hadde mot til å gjøre, meg selv inkludert. Gade har neppe angret på valget sitt. Tydelig engasjert og gestikulerende presenterer hun bøker vi bare må lese. Dette er ikke foredraget for den kritiske analysen. Jeg har mange nok studiepoeng fra universitetet til å verdsette subjektiv glede og engasjement uten for mye på-den-siden-mens-på-den-andre-siden-snakk. Gade er iført en av sine bokkjoler (!) med påskriften: Kos deg i livet ditt. Les bøker! Det er til å bli inspirert av.
«Den som ikke leser bøker lever bare i sin egen verden».
Og mens jeg sitter der, kan jeg kjenne følelsen av hvor deilig det er å forsvinne inn i andres verden iblant. Den følelsen som det er vanskelig å sette ord på, som beskriver det å få ny innsikt, en følelse av at noe faller på plass, en erkjennelse, som ikke sitter i hodet men forplanter seg i magen. En følelse av å skjønne og forstå, på et dypere plan, at det jeg nettopp leste, også angår meg. Det er nok da det er lurt å lese sakte. «Når du finner en god bok, les så sakte du kan. Kjenn på intensiteten i språket. Da kan du også få med deg det som står mellom linjene», sier Gade. Jeg tenker på alle bøkene jeg har lest opp gjennom årene, de ulike sinnsstemningene de har bidratt til, og alle følelsene det har vekket i meg å lese setninger konstruert av andre. «Alle mennesker i hele verden ønsker å uttrykke sine følelser», sier Gade. Fortsatt like, om ikke mer, entusiastisk. For de av oss som føler vi beveger oss på gyngende grunn når det kommer til å uttrykke følelser: takk og lov for litteraturen. Det er lov å la seg inspirere av andres anstrengelser.
Om å ta sine drømmer på alvor- og litt om tørrfisk
(c) Kirsten Muhle
Sceneskifte. Forfatter Gøril Emilie Hellen overtar mikrofonen for å fortelle om, og lese fra sin bok, Veien over klippene. Hellen er trønder bosatt i Sandefjord. Dialekten gjør meg enda litt mer glad. Det er ingenting som er som å reise bort for å oppleve noe nytt, for så å lengte tilbake og bli varm og begeistret i møte med det man dro fra fordi man ønsket seg noe annet. Tilbake til boka. Romanen handler om den halvt norske og halvt italienske kvinnen Lucias reise på leting etter seg selv og sitt opphav. Handlingen er lagt til henholdsvis Helgelandskysten, London og Liguriakysten i Italia. Forfatteren trengte en forbindelse mellom Norge og Italia, og fant det hun trengte via tørrfisk: mye av tørrfiskeksporten fra Nord- Norge går nettopp til Italia. Men det er ikke bare forfatterens berettelser om sin bok, eller det romantiske aspektet ved at ideen oppstod under forfatterens bryllupsreise til nettopp Liguriakysten, som gjør at jeg spisser ørene litt ekstra når Hellen snakker. Det blir raskt veldig tydelig for meg, at foran oss tilhørere, står en kvinne som har tatt sin store drøm om å bli forfatter på alvor. Hun var 6 år da hun ble spurt det de fleste av oss eller annen gang har fått spørsmål om: «Hva skal du bli når du blir stor?» «Forfatter», svarte hun. Hellen opplevde, som nok mange med henne har erfart: ikke alle klarer å ta store drømmere på alvor. Men man kan allikevel velge å ta seg selv og sine drømmer på alvor, og det er kanskje det Hellen mener når hun sier at «Boka er et resultat av en stor og standhaftig drøm».
Hvor sitter egentlig g- punktet?
For de som ikke var tilstede, følger en kort oppsummering av bokinspirator Gades budskap nedenfor:
– Les for barna! Det er like viktig å lese for barna som å pusse tennene deres.
– «Jeg ruser meg hver dag på litteratur». Et tips for den russugne er å gjøre som Gade. Gratis er det også, biblioteket leverer varene.
– Og nå til et hett tips til mennene: kvinnens g- punkt sitter i ørene! (Og ikke der hvor det enn er dere tror). For mer utdypende informasjon, søk på Isabel Allende i bibliotekbasen.
– Til slutt: les, les, les!
Jeg rusler hjem fra biblioteket med litt ekstra påfyll, inspirasjon, en litt mindre ensomhetsfølelse og ikke minst hodet fullt av titler på bøker jeg bare må lese. Hvordan skal jeg få tid til all denne lesingen? På nattbordet ligger allerede tre bøker som jeg leser samtidig. Så husker jeg Gades ord: «Leser du en halvtime hver dag, så blir det 20 bøker i året». 30 minutter med min egen lomme av lykke hver dag, det tar jeg meg tid til. Det synes jeg at jeg fortjener.
Det er en iskald mandagskveld i januar, og Larvik bibliotek er fylt til bristepunktet. Forventningene vibrerer i salen, og stillheten som tynger salen er både tung og endeløs. I kveld er det ingen som småprater, det er ingen som hvisker. Publikums blikk er rettet stivt fremover, spente, kanskje til og med en anelse nervøse. I sentrum for publikums intense blikk, sitter en hengslete blondine med myk Molde-dialekt. Det er forfatter og mediepersonlighet Linnéa Myhre som har funnet veien til Larvik.
Skrevet av Christina Sunneklep
Året er 2010, og i Oslo sitter tyve år gamle Linnéa Myhre og stirrer tomt i veggen. Det er ikke lenge siden hun sa opp jobben på Bunnpris i Molde, pakket sakene sine og flyttet alene til hovedstaden. Hun vet fremdeles ikke om det var for å finne seg selv eller for å få en anledning til å stikke av. Det eneste hun vet er at hun måtte vekk – men helst vekk fra seg selv. Linnéa blir snart rikskjendis gjennom den såkalte ’sinnabloggen’ Alt du vet er feil, en åpenhjertig blogg hvor hun med kjølig og satirisk avstand både harselerer med og funderer over sitt eget liv med anoreksi, alvorlig depresjon og – til sist – selvmordstankene. Bloggen er lenge en av de mest leste i Norge – men Linnéa føler ingenting, verken glede eller tristhet. Alt i henne er kun urovekkende og fengslende tomt.
Så får Linnéa nok. Hun får nok av blogg, nok av mennesker, nok av livet. Hun stenger bloggen, og deretter begynner hun å skrive. På ordentlig, som hun sier. I 2012 debuterer Linnéa som forfatter med Evig søndag, en tung roman med klare selvbiografiske trekk. Her skildrer hun det som skal bli veien vekk fra spiseforstyrrelser og selvmordstanker, det er Linnéas vei tilbake til livet ved hjelp av en forståelsesfull mor og dyktige psykologer.
I oktober 2014 kom oppfølgeren Kjære. Det er en moderne brevroman, egentlig mer en brevantologi, om Linnéas vei videre og hennes fornyede verdensbilde.
”I virke ikkje, mamma”
”Jeg vil gjerne sette stemningen,” sier Linnéa til kveldens publikum, mens hun med ustø hender fjerner usynlige hårstrå fra den kritthvite skjorten. ”Så jeg vil starte med å lese det første brevet fra den nye romanen min Kjære. Nemlig selvmordsbrevet mitt fra 2011.”
Linnéas stemme er stø og rolig mens hun loser publikum gjennom det som var ment til å være hennes aller siste ord til verden, hennes aller siste ord til mamma. Her kåserer hun seg gjennom barndommens uanstrengte forhold til døden: hvem vil dukke opp i begravelsen hennes, undrer barnet Linnéa. Vil alle de kule jentene fra klassen være der? Hvem skal passe på mamma og lillebror? Og hvem skal egentlig arve det dyrebare My Little Pony-slottet? Publikum humrer svakt, kanskje gjenkjennende, men så glir barnet Linnéa nærmest umerkelig over til kvinnen Linnéa: tankene er tyngre, dagene er mørkere. Selvmordsbrevet beskriver en hverdag bestående av strenge matrutiner, store menger antidepressive midler og mye søvn. Linnéa undrer ikke lenger over hvem som kommer i begravelsen hennes. Hun orker ikke bry seg. Sakte, men sikkert blir depresjonen og anoreksien for mye for henne. Linnéa takler ikke lenger livet.
” Det er sikkert en lettelse for deg også, mamma,” leser Linnéa Myhre tonløst ut mot salen. Ordenes tyngde synker rolig inn hos publikum. Så hvisker hun frustrert, på klingende Molde-dialekt: ” I virke ikkje, mamma!”
Kjære viser oss Linnéas verden i brevform. Hun har selv skrevet alle brevene, men kun et fåtall av dem var ment til å leses av mottakerne. Nå kan de leses av alle. Tematikken kretser rundt Linnéas interesser: menneskene hun er glad i, ting hun irriterer seg over, ting hun ikke forstår. Romanen inneholder åpne og ærlige brev til mamma, til kjæresten, til Erna Solberg, til kjendiskokk Eyvind Hellstrøm, og til avisredaktører som forfekter slankehysteri i massemedia. ”Jeg liker at boken starter med det tunge, at den starter med selvmordsbrevet,” forteller hun åpenhjertig til en sal fylt av endeløs stillhet. ”For målet med romanen er jo å vise en vei som gradvis ble litt bedre”.
Årets kjærlighetsbrev
Kjære, Oppfølgeren til Evig søndag, kan til sammenligning betegnes som tematisk lettere. Linnéa Myhres stemme er ikke lenger fullt så heldyster i verken stil eller tematikk. Et av romanes mer humoristiske innslag er et brev stilisert til sukettprodusenten Natreen. Her finner vi at Linnéa irriterer seg over alt fra håpløse sukettpakker som går i gulvet, til sukettenes skuffende størrelse. Brevet er lett og humoristisk, men den tunge vissheten om Linnéas anstrengte forhold til mat lurer allikevel i bakgrunnen. Mellom sidene eksisterer det en evig påminnelse om at det tilsynelatende lette har en egentlig symbolsk tyngde i seg.
De mørke tankene er tilstede gjennom hele verket, men som leser kan man allikevel fange opp tegn til at Linnéa, både versjonen vi møter i bøkene, samt den unge kvinnen i Larvik bibliotek, kanskje er litt lettere til sinns enn tidligere. Dette er spesielt tydelig i brevet til kjæresten, musiker Sondre Lerche, et brev som av VGs kritiker Mari Nymoen Nilsen ble omtalt som årets vakreste kjærlighetsbrev. Det er definitivt en av Linnéa Myhres vakreste – og kanskje også såreste – tekster.
Mediepersonligheten Linnéa Myhre er elsket av publikum. Hennes jevnaldrende har fulgt henne siden hun var Norges ubestridte bloggprinsesse. Nå er hun seriøs forfatter og sarkastisk humordronning på Twitter. Den eldre garde trykket henne til sitt hjerte da hun valset seg gjennom Skal vi danse? tidligere i høst. Forfatteren Linnéa Myhre er derimot ikke elsket av alle, og hennes forhold til Norges litteraturkritikere er anstrengt. Det er få kritikere som har møtt Linnéas litterære reise med stormende jubel. Flere har anklaget henne for dårlig språk, vaklende tematikk og bøkene har også blitt omtalt som ”blogg i bokform”. Men Linnéa er ikke skuffet. Til publikum forteller hun at det er tull at menn, som attpåtil er faretruende nær pensjonsalder, skal trille terninger over hennes berettelser, over hennes liv. ”Det er jo ikke de jeg skriver for,” poengterer hun irritert, og foretar så en rask håndbevegelse mot publikum. Gesten er enkel, men vellykket. Kveldens tilhørere blir plutselig pinlig bevisste på det faktum at salen er fylt av unge kvinner, de aller fleste under tjuefem. ”Selvsagt synes jo voksne menn at det er tull. At det er dårlig litteratur. At det er trivielt. Men det er ikke de som skal forstå dette her. Det er ikke de jeg skriver for.”
Det er ingen tvil om at Linnéa Myhre representerer en generasjon snarere enn en litterær retning. Kritikerne vil kanskje aldri forstå henne, men hun kan definitivt regnes som en viktig stemme for egen generasjon, og dermed også for dagens samfunn. I 2012 mottok hun Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse for debutromanen Evig søndag. I dag er dette en pris hun både er takknemlig for og irritert over. ”Jeg vil ikke være et forbilde fordi jeg er syk,” avslutter hun, og stemmen farges av en plutselig krasshet. ”Jeg vil være et forbilde fordi jeg har blitt bedre. Og det er det jeg forsøker å vise med Kjære.”
***
Skrevet av Christina Sunneklep
TIL (de som ansetter) UNGDOMMEN
Noen studentgrupper er mer populære i norsk næringsliv enn andre. Humaniststudentene tilhører definitivt ikke den kategorien.
Skrevet av Christina Sunneklep
Ryktene forteller om ville tilstander i Trondheim. Norsk næringsliv løper ned dørene til NTNU mens de lover boller, brus, KLP-‐ordninger og godt betalte jobber til alle de lettere forvirrede ingeniørstudentene. Det som i utgangspunktet var en jakt etter nytraktet kaffe, ender med at en tredje års‐student plutselig har fått jobb i norsk oljebransje. Men bevares, det er jo kjempe fint det. Ved nærmere ettertanke er det rett og slett fantastisk. Problemet er bare at det kun gjelder en brøkdel av norske studenter.
Det står ingen kø av fremtidige arbeidsgivere utenfor Sophus Bugge på Blindern. Det er ikke ballonger, jubelrop og jobbtilbud som møter oss de få gangene vi humaniststudenter våger oss ut av lesesalen (som forresten er nyoppusset, tusen takk for det!). Skjønt det er ikke helt sant. En aprildag i 2014 var det faktisk en bedrift som delte ut boller og rabattkuponger også til oss– helt til de ble gjort oppmerksomme på at vi ikke studerte samfunnsøkonomi. Da pakket de sammen de velduftende bollene sine og gikk.
Jeg skal ikke påstå at vi humaniststudenter kun blir møtt med hånsord og nedsettende kommentarer, men det er allikevel en sterk tendens til at vi raskt og enkelt blir kategorisert som ”drømmere”, ”filosofer” og – verst av alt – ”fremtidige NAV-‐ere”. Må jeg faktisk minne det norske næringslivet på at vi innehar viktig kompetanse? Virkelig?
Sammenlignet med andre norske studentgrupper kan studenter ved humanistisk fakultet – uavhengig av studieretning for øvrig – sies å være universitetenes underdogs. Og det er jo faktisk en litt skummel tanke; det er tross alt humaniststudentene som gjerne ender opp innen undervisning, innen kulturarbeid og innen offentlig forvaltning. Alt dette er viktige områder i det norske samfunnet, er det ikke det da? Greit nok, vi redder ikke liv slik som de kommende sykepleierne eller legene. Det er (forhåpentligvis) ikke vi som kommer til å få ansvaret for å utarbeide det nye statsbudsjettet. Ei heller er det vi som kommer til å sørge for skikkelig og velfungerende lov og orden i Norges langstrakte gater. Men det er meg og mine medstudenter som kommer til å videreutvikle den litterære diskursen slik at Norges forfattere kan fortsette produksjonen av både faglitterært og skjønnlitterært arbeid. Det er mine medstudenter som kommer til å drive museene videre, som kommer til å kartlegge vår felles kulturarv. Det er mine medstudenter som kommer til å forme den fremtidige retningen for journalistikk og mediebruk i Norge. Det er mine medstudenter som kommer til å undervise dine barn innenfor vitale fag som norsk, engelsk og historie.
Så kanskje du ikke trenger å pakke sammen bollene og rabattkupongene riktig enda?
***
Skrevet av Christina Sunneklep
Mandag 30. september kl 1800-1900 blir det lansering av en helt spesiell utgivelse; boken “Kryssede Verdener”
Det er Håvard Edvardsen Hellerud (fra Tønsberg) som har oversatt boken, og Cécile Perret som har stått for illustrasjon og utforming for øvrig. De driver et forlag og boktrykkeri som heter Hodestorm Produksjoner. Siden 2010 har de drevet denne virksomheten sammen, og dette er den fjerde utgivelsen de står bak.
Dette skriver biblioteket selv om arrangementet og boken:
Eksklusiv boklansering
Kom og bli med på den eksklusive lanseringen av “Kryssede Verdener” – den nye hjemmelagde boken av Hodestorm Produksjoner. Aldri før utgitte historier fra Sør-Amerika helt hit til Tønsberg, fire magiske historier av argentinske forfatter Roberto Villalba oversatt til norsk. I Hodestorm Produksjoner skriver, illustrerer og håndlager de bøker selv – med svette, latter og en stor dæsj kjærlighet. Møt redaktørene bak boka i kafeen for et kort foredrag om selve boka og hvordan de laget den.
Horten-baserte Kurt Aust er opprinnelig fra Danmark; oppvokst på et mindre sted på Jylland, men med stor fascinasjon for København – Kongens by. I de historiske kriminalromanene, med et dansk/norsk «radarpar» som etterforskende hovedpersoner, blir leserne presentert for ulike steder og miljøer i Danmark. Nå i den seneste boken er handlingen lagt til selveste hovedstaden. Aust uttrykker i voksen alder fortsatt sin begeistring for København, og tilbragte en research-periode der da han skulle gå i gang med nettopp denne utgivelsen. Boken er da også delvis dedikert til metropolen. I tillegg til oppholdet i København, gjør forfatteren bruk av gammelt, historisk materiale som dokumenter og – ikke minst – kart. Dette som supplement for å levendegjøre handlingens 1700-talls bakteppe.
Slik introduserer forlaget leserne for den nye krimromanen:
København 1705 Andreas Bødker blir funnet hengt i et kastanjetre. Tauet er bundet i håret hans, og det er et grotesk syn som møter Thomas av Boueberge og hans assistent Petter Hortten når de skal besiktige den døde i treet. Husmannssønn Hans Kiær blir arrestert for drapet – kroverten på Tre Hiorter kan nemlig fortelle at Bødker og Kiær hadde drukket tett hele kvelden og forlatt vertshuset sammen.
Men dette er bare starten på et dramatisk år i den dansk-norske hovedstaden. En student blir skutt ved en Hercules-statue. En borgermester blir spiddet på en statue på Kongens Nytorv. Ved siden av statuen svinger en mann vilt på en bloddryppende, svensk sabel og hveser så blodet spruter – tungen hans er skåret ut. Er han en svensk soldat på drapsoppdrag? Byens folk blir skremt, og etter mange kriger er svenskene lette å hate. Snart jaktes det på svensker i hele København, og til og med norske Petter Hortten føler seg utrygg. Norsk eller svensk – det låter likt i sinte danske ører.
«Stumme skrik» er den sjette boken om de to heltene, professor Thomas av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten.
Kurt Aust (1955) er født og oppvokst i Danmark, men har bodd i Vestfold siden 1982. Aust fikk Aschehougs debutantstipend for sin kritikerroste debutroman «Vredens dag» (1999), en historisk kriminalroman med handling fra 1700-tallets Danmark-Norge og med den danske professoren Thomas av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten i hovedrollene. Om dem handler også «Den tredje sannhet» (2001), «Hjemsøkt» (2003) – som Kurt Aust fikk både Rivertonprisen og Glassnøkkelen for – «Kongefrykt» (2004), «Når døde hvisker» (2011) og «Stumme skrik» (2013). I disse bøkene er krimintrigen elegant vevet inn i det historisk-politiske bakteppet, og bøkene viser oss tidens mennesker og formidler de tanker og ideer som da rådet i Norden og Europa. «De usynlige brødre» (2006) er også en kriminalroman, men den foregår i vår tid. Og her viser forfatteren sin kunnskap om koder og tallenes uendelige muligheter. Boken fikk en svært god mottakelse og ble solgt for utgivelse til mange land, blant andre Tyskland, Nederland, Spania og Frankrike. I 2008 kom Aust med romanen «Kaos og Øyeblikkets renhet».
Forfatter Gro Dahle er i samarbeid med illustratør (og datter) Kaia Linnea Dahle Nyhus ute med en ny bildebok som ganske enkelt er kalt «Krigen». Dette er tredje gang de to utgir bok sammen. Og «Krigen», ja – den handler om samlivsbrudd med høyt konfliktnivå. Høyt og langvarig konfliktnivå vil som oftest påvirke barna i familien sterkt. Gro Dahle er opptatt av å fokusere mer på disse barnas behov og deres rettigheter. Hun har også tidligere behandlet tunge temaer, som for eksempel vold i nære relasjoner («Sinna mann», 2003). Da fikk hun mange reaksjoner i ettertid fra barn som følte seg forstått – og, ikke minst, sett. «Krigen» er laget på oppdrag fra Familievernkontorene i Sandefjord og Tønsberg, som nettopp møter svært mange barn med vanskelige familieforhold.
Cappelen Damm sier følgende om utgivelsen og forfatteren:
Inga har sett bilder av krigen i avisen, hørt lyden av bombene og skuddene på tv. Heldigvis bor Inga i et fredelig land, der ikke engang humlene er farlige. Men når krigen kommer nærmere, når mamma og pappa trekker krigen inn i Ingas hjem, er det som den flytter inn i henne. Der blir den boende, selv lenge etter at mamma og pappa har flyttet fra hverandre. Kan man få det bra igjen, etter å ha vært igjennom en krig? Kan man få krigen ut av kroppen, selv om den har satt seg helt fast?
Gro Dahle
Gro Dahle er født i 1962, og bor på Tjøme i Vestfold. Hun er cand.mag. fra Universitetet i Oslo og har studert kreativ skriving ved Høgskolen i Telemark. I 1987 debuterte hun med Audiens – en diktsamling som ble meget godt mottatt. Etter det har hun skrevet bøker i mange sjangre, og vunnet en rekke litterære priser, blant annet Brageprisen for beste barnebok 2002, Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur i 2004 og Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, beste illustrasjon, for boken Håpe sa gåsa, i 2011. Sistnevnte er illustrert av Gro Dahles datter Kaia Linnea Dahle Nyhus. Flere av Gros øvrige bøker er illustrert av hennes mann, Svein Nyhus.
I 1995 var Gro Åres festspilldikter under Festspillene i Bergen. I 2006 kom hennes første voksenroman: Huset i snøen, som fikk en enstemmig god mottakelse fra kritikerne. Gro Dahles bøker er oversatt til en rekke språk.
I den nye romanen, «Lengsel etter penger», er det en Lotto-vinner som innehar hovedrollen, og Svend Foyn glimrer med sitt fravær. Forfatteren forsikrer imidlertid alle trofaste Foyn-fans om at krimhelten vil dukke opp igjen neste år. «Lengsel etter penger» som lanseres i Oslo i morgen kveld, 19. september, (se detaljer om lanseringen her ) er en spenningsroman med dramatikk rundt en lærer som får livet brått endret som følge av en kjempeutbetaling fra Norsk Tipping. En lotto-gevinst på 46 millioner blir ham til del, og så blir alt annerledes – helt annerledes…
Publicom forlag skriver dette om den nye romanen:
Penger gjør en forskjell. En fredelig familiefar med anstrengt økonomi, en attraktiv samboer med ønske om noe bedre. Alt skal endre seg når meldingen om den store gevinsten kommer fra Norsk Tipping. Men ingenting blir som forventet. Han har en skjult fortid, hun et hemmelig liv. Og noen der ute gjør hva som helst for penger.
Den kritikerroste Rivertonprisvinneren Jan Mehlum sender den unge læreren ut i et dramatisk kappløp, inn i Oslos mørkeste bakrom, til en kamp han bare må vinne. Hvor langt er et menneske i stand til å gå når det kreves? Lengsel etter penger er en skremmende thriller om et mareritt som kunne ha rammet oss alle.
Litteraturmagasinet.no 