Forfatterne deler | Litteraturmagasinet.no

«Setningskade» – ei bok jeg vil løfte fram!

14. november 2013 · by Myriam

Anmeldelsen er skrevet av forfatter Lillian Wirak Skow.

De som leste innlegget på denne siden 9. okt i år, eller fikk med seg bokpraten i nitimen i P1 sist mandag (11. nov), eller som kanskje har sett oppslaget både i ØP og i VG, vet at Lajla E. Lorentzen fra Larvik debuterte nå i høst. Lajla er datter av Jennie og Ragnar Lorentzen, eller «Gymnaslærer Lorentzen» fra BØK i ØstlandsPosten.

Boka ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 14. okt. Med «Setningsskade» ble forfatteren en suveren vinner av en stor skrivekonkurranse i regi av MARGbok forlag (Tromsø) der mer enn 100 manus ble vurdert. Jon Michelet var en av de tre som satt i juryen. Jeg vet at han falt for uttrykket «Kjærligheten sitter i henda».

Forfatteren har klart det mesterstykket å gjennomføre en monolog fra første setning til bokas bitre slutt. Og det hele skjer i normert østkant-oslomål. Den ytre handlingen er ikke av det voldsomme slaget, det blir vel ikke mer enn bygget en garasje – riktignok en dobbeltgarasje – gjennom hele boka, men allerede på første side stiger Bjørn eller onkel Bjørn – opp fra boksidene. I onkel Bjørn skaper Lajla en ny og annerledes «Elling». Det er hans tanker og synser, hans erfaringer, minner og meninger som gjør ham levende for leseren. Og bak alt han tenker og gjør ligger den helt store katastrofen, huset hans har begynt å sige.

Bjørn er en mamma-gutt på 69 år. Alene i den store verden, men tett forbundet med sin avdøde mor (som ble nittifem år) og med søstera Ruth og sin så inderlig kjære niese.

«Egentlig skulle jeg klare meg helt sjøl nå, det var Ruth som sa det, jeg veit ikke i hvor mange år, nå må du komme deg vekk fra mor, Bjørn, du er jo over tretti, nå må du flytte for deg sjøl, sa Ruth og så på meg med mørke øyer og kommenterte det hu så, at det var på høy tid at jeg og mor skilte lag». (….)

«Mor passa på så jeg var pen i tøyet.

Men ett sted måtte det gå ei grense. Tretti år var ei sånn absolutt grense, fikk jeg inntrykk av. Jeg skulle flytte fra mor, vi var fullt inneforstått med det, både mor og jeg, ingen dramatikk i det, det var ikke det at jeg klamra meg til mor, det vil jeg ikke ha på meg, men det var jo naturlig at hu hjalp til med gardiner og de greiene der, det var jo naturlig at hu hjalp til i startfasen, jeg hadde jo ingen kone.

Bare mor».

(….)

Og så bygde jeg hus i Asker og løfta mor opp i lyset, noen måtte gjøre det, kjærligheten sitter i henda. Jeg ser mor for meg, hu står der i den blå kjolen, den er blank, i et fint stoff med fine roser i overflata, og Plesner-skoa. Det er mor jeg ser. Hva skulle jeg gjort uten deg, sier mor.

Det er mor jeg ser.

Bjørn bygger hus. I trettiseks år gjør han det. Men en vakker dag faller katastrofen over han, varslet av et lite, rundt batteri som glipper ut av handa hans. Batteriet triller over golvet og stanser ikke før det klinker i golvlista.

«Jeg la fra meg fjernkontrollen og gikk bort og plukka opp batteriet. Så stilte jeg meg midt på gølvet og la batteriet forsiktig ned. Hjertet banka i brøstet. Så slapp jeg det. Igjen trilla batteriet over gølvet, i en akselererende fart, mot lista.

Jeg kunne ikke tru det, det var som en sjakt åpna seg, en gufs slo opp i meg. Det kunne ikke være sant. Jeg satte meg på en stol og stirra på gølvet og alle vegga og opp i taket og hvordan tak og vegger møtte hverandre, særlig i hjørnene.»

Bjørn måler og vatrer, vatrer og måler og forstår til slutt at verden var ute av vater.

«Huset var skeivt.

Noe hadde løsna, noe hadde begynt å gli. For å si det rett ut, jeg sliter fortsatt med å ta det innover meg.»

Leseren skjønner etter hvert at det ikke bare er huset som har setningsskade. Tanken på de uhorvelige problemene som huset hadde brakt ham opp i – selve katastrofen – tar knekken på Bjørn, ligger og truer bak alt det han foretar seg, men han fortrenger det i det han hiver seg inn i «prosjekt garasjebygging» hos niesa på den andre sida av Oslofjorden, skilt fra hans egen adresse med en lang og ikke helt hyggelig tunnel.

Nå får leseren virkelig et innblikk i langsom nøyaktighet der tålmodigheten for alvor blir satt på prøve hos niesa og ektemannen. Gjentakelsene, omatt-funderingene, en mann som sitter på stolen sin gjennom hele sommeren for å holde snekkerne i øra. Ikke er han helt frisk heller, plages med smerter og kramper som han også prøver å fortrenge, selv om lidelsene øker på gjennom det tragiske garasjeforetaket.

Bjørn er Oslogutt fra Grønnerløkka. Det lyser av kjærligheten hans til byen og til utvalgte personer. Tankene hans om Sonja er en liten perle i seg selv.

«Kvinner er det sterke kjønn, det har jeg alltid sagt. Som for eksempel Valla og Ruth. Men størst av alle kvinner er Sonja, Norges dronning, Sonja fra Oslo. Å, jeg kan ikke tenke på Sonja uten å få tårer i øya. Stakkars Sonja. Hu hadde det ikke lett da hu gifta seg med Harald. Sonja var jo bare ei vanlig jente som vokste opp på den andre sida av elva, på vestkanten og oppover der. Oslo er jo min by, jeg kjenner Oslo ut og inn som min egen bukselomme. Sonja og jeg vokste opp på samme tid på hver vår side av elva, hu var liksom en av oss, ingen tvil om det, og det er hu fortsatt, selv om hu er ei veldig fin dame, ingen slinger i valsen der i gården. (….) Hu hadde ei blank hinne over øya den gangen hu var på tv, det tok helt knekken på meg.

Den mystiske sykdommen tiltar, Bjørn lider under kramper og smerter i en ustanselig svetting. Ruth finner ham i senga i det skeive huset, får lagt ham inn på sykehus og ordner opp i alt det praktiske som har vært så ubegripelig vanskelig. Kjærligheten sitter i henda på Ruth og niesa også.

«Vi haler og drar i krampa hele natta. På morrakvisten går døra opp og mor kommer inn. Hu har på seg den lyseblå kjolen. Hu setter seg ved senga mi og tar handa mi. Hu sier at jeg er en god gutt».

Gratulerer Lajla!

***

PS!

Hva er det som har skjedd i bokhandel-bransjen? Ei datter av Larvik debuterer, vinner en stor pris, blir omtalt som en ener (av selveste Jon Michelet), lanserer boka si på Litteraturhuset i Oslo, blir omtalt i ØP og i littaraturivestfold.no og kanskje flere steder, og så spør du etter boka i bokhandelen…. og så har de den ikke?

Jo, et par steder fant jeg den – ett eksemplar – som en smal rygg mellom andre rygger på en eller annen hylle. Er det slik det skal være når en av våre egne skal løftes fram?

Ingvar Ambjørnsen: Ta dem for hva de gjør i morgen, ikke for hva de sa i går.

8. november 2013 · by Myriam

I et fjernsynsintervju en gang på sekstitallet, ble John Lennon konfrontert med uttalelser han hadde kommet med et par år tidligere. Nå hadde han nylig gitt uttrykk for det stikk motsatte. Journalisten tok mot til seg, og spurte hvordan dette kunne henge sammen. John Lennon så mildt på ham gjennom de runde brilleglassene, og sa at det hang sammen med at han selvfølgelig ikke var den samme personen som for to år siden. Hvorpå intervjueren bukket høflig, og fortsatte.

Jeg kom til å tenke på dette intervjuet i forbindelse med det mediesirkuset som har oppstått rundt Erna Solbergs nye statsråder, der valgets tapere har overgått hverandre i smålighet, for ikke å si usaklighet, både i skrift og tale. Naturligvis kan det virke fristende å fråtse i andres dumhet, uvitenhet og intoleranse, men når de politisk korrekte og rettroende holder messe, blir det sannelig fort kjedelig. Hvordan står det egentlig til med egen dumhet når nazistenes bokbål i 1933 trekkes frem i forbindelse med at vår nye justisminister har fyrt opp i peisen med Tønsbergs Blad? Er dere blitt sinnssyke der oppe? Og hvorfor morer venstresiden seg med kulturminister Thorhild Widveys kristentro både på Facebook og Twitter?

Så vidt jeg husker ble det betraktet som reaksjonært å herje med troen til hun som hadde jobben før henne. At landbruksminister Sylvi Listhaug innerst inne ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte, er faktisk ikke noe verre enn at vi som mener å vite at de er det, gir blanke blaffen. Personlig løfter jeg ikke en finger. Hvordan er det med deg? Ok. Men da skal jeg holde deg utenfor dette. Men alle vi andre. Hvorfor håner vi andres dumme, ja reaksjonære uttalelser, når de samme personene sier at dette ikke er noe de ønsker å stå for i dag? Skal det brukes mot dem at de er i stand til å forandre seg, kanskje til og med i den retningen du selv ønsker? Eller skal vi ta for gitt at alt de sier i dag er løgner som skal dekke over at de egentlig, innerst inne, er nazister og miljødødare? Skal vi gi den nye regjeringen anledning til for eksempel å regjere, i la oss si et par måneder, før vi finner frem de verbale sleggene? Spissformuleringer, mumler Frp-erne som nå brått sitter med makt, etter førti år på gjerdet. Det var bare spissformuleringer. Ja, spissformuleringen er en herlig sport, det kan jeg skrive under på. Jeg har selv i hele mitt yrkesaktive liv kunnet spissformulere meg akkurat som jeg har lystet, ja til og med nesten hvor som helst, og det før internettets tid. En gang på søttitallet spisset jeg det så til i et intervju med Gateavisa, at det på første side sto å lese: «Det er min plikt å spise LSD». Denne veldige spissen kommer til å følge meg hele mitt liv, ja det kan nok til og med hende den blir å finne sprayet på gravsteinen min. Men jeg kommer aldri noensinne til å betale med så mye som en tåre eller svettedråpe for den. Ikke ligge våken en eneste natt. Som forfatter blir det jo nærmest tatt for gitt at man ikke alltid er like edru i en intervjusituasjon, dessuten var det jo bare en … Ja, en spissformulering. Det jeg egentlig mente var at jeg som romanforfatter måtte vite hva jeg skrev om. Ha kjennskap til stoffet, så å si. Det ble litt bråk der og da, men siden justisministeren på det tidspunktet het Inger Louise Valle, var det som mange vil vite ikke stort å engste seg for. Det kom aldri noen og ba meg ta over helsedepartementet.

Et kvart århundre som rikssynser har ellers lært meg at språklige spissformuleringer så å si aldri har noe for seg når kården rettes mot en gruppe som bare må ta imot, og ikke kan sende noe tilbake. Slik er det fatt med disse ministerne. Som det nå er, kan de ikke gjøre annet enn å mumle i skjegget og stå han av. Ta dem for hva de gjør i morgen, ikke for hva de sa i går. Det er billig moro å google gammelt møl, og norsk politikk skal heldigvis ikke styres via Facebook, i alle fall ikke riktig ennå. Dessuten burde vel egentlig venstresiden glede seg over at flukten fra Fremskrittspartiet allerede er godt i gang. Til tross for at de selv ligger med brukket rygg?

***

Se flere innlegg skrevet av Ingvar Ambjørnsen her.

Ingvar Ambjørnsen: De utenlandske

8. oktober 2013 · by Myriam

Det er spennende i norsk politikk om dagen. Rene sirkuset. Forestillingen er så fengende at den til  og med følges av en hel skokk utenlandske  journalister.

Egentlig har de oss i kikkerten hele tiden, selv om det kanskje ikke er så mye de sender hjem. Høstens show har de imidlertid sansen for. Men hva er det de ser? Hvordan oppleves det norske i 2013? Sett fra for eksempel Tyskland, USA eller Japan? Eller India?

La oss skru tiden litt tilbake. Anders Behring Breivik sender ut en melding til det norske folk og verden for øvrig, fra kommandosentralen på Ila. Han vil bli student. Han vil bli statsviter, og på den måten perfeksjonere sitt hat, og forbedre sin retorikk. I det underlige landet langt nord i verden, utløser denne kunngjøringen øyeblikkelig en debatt om ytringsfrihet og strafferett. En fektekamp der professorer og skriftlærde kiler hverandre med kården i noen dager, før man blir enige om å skape et sett nye regler som er spesielt tilrettelagt Breiviks soningsforhold. Slikt skaper undring blant utenlandske journalister. To år tidligere har de sett samme Breivik gjøre kvasinazi-hilsen i retten før håndjernene ble fjernet fordi de var så ekle å ha på.

Så er det valg i Norge. Den rødgrønne regjeringen, selve symbolet på alt Breivik hater, feies av banen. Det er den samme regjeringen som har holdt Norge på stø kurs i en åtteårs-periode der omtrent alt har gått galt ellers i Europa. Vi har ingen arbeidsledighet, og svimlende summer på felles konto. Nå skifter vi ut regjeringen fordi vi er lei av å betale bompenger.

Slikt blir ikke forstått noe annet sted enn i Norge. Sosialister og sosialdemokrater byttes ut med borgerlig blått, og for første gang i verdenshistorien står det norske Fremskrittspartiet i flombelysningen, vel å merke den internasjonale varianten. Den norske er de vel vant med, men nå blir de sett og hørt av verden. Av utlandet. Det samme partiet som Behring Breivik var aktiv i for bare noen ganske få år siden. Før han kom på andre ideer og løsninger på problemer som økt innvandring og snikislamisering. Det er dette som er bakgrunnen for de famøse fotocollagene av Anders og Siv. Og som skaper et norsk nasjonalt behov for å renvaske partiet hennes.

Den utenlandske pressen kalles inn til en pressekonferanse, der de ulike korrespondentene får vite at de ikke duger ut fra vanlig norsk standard. Slikt liker journalister bare sjelden å høre, men det hjelper ikke. Nå er de i Norge på besøk, og får oppføre seg deretter. Det går forholdsvis greit å få ryddet både fascisme og nazisme til side, det skulle bare mangle, det er ikke slike lukkede leirer man vil ha. Men når Solvik-Olsen vil belære de tilreisende om at ordet «snikislamisering» i grunnen har gått ut på dato i hans parti, går det aldeles galt siden både partiets leder og umuliusen Tybring-Gjedde sier det motsatte samtidig. Ordet har ikke gått ut på dato. Det er et fint ord, som beskriver noe fryktelig som er i ferd med å skje.

Dagen derpå lekker det til pressen, både den norske og den utenlandske, som ennå ikke har dratt hjem, at Hareide i Kristelig Folkeparti har fått kalde føtter. Dårlig samvittighet fordi han sitter i regjeringsforhandlinger med Fremskrittspartiet. Sammen med Høyre og Venstre.

Og hvem er Kristelig Folkeparti? undrer kanskje en utsendt fra Bolivia.

Jo, det er de som aldri skulle danne regjering sammen med Fremskrittspartiet.

Og Venstre?

Jo, det er de som aldri skulle danne regjering med Fremskrittspartiet.

Og Høyre?

Jo… Osv.

Vi får håpe bolivianeren føler seg klokere, og får noe vettug ut av alt rotet. Det viktigste er i grunnen at hun får med seg at Fremskrittspartiet i løpet av de siste tjue årene aldri har gått til valg uten innvandringsfientlige utsagn og paroler, og at det heller aldri har vært noen hemmelighet at det er et høyrepopulistisk parti. Før nå.

Og regjeringen? Den er ikke helt ferdigkokt ennå, jeg følger utviklingen og ryktene på en egen skjerm i øyekroken. Det siste nye er at VG hevder at de via sikre kilder har fått vite at det er blitt enighet om at de såkalte asylbarna skal få bli. At det skal gis amnesti til de som er født her, eller har hatt hele sin oppvekst i landet. Selv om foreldrene er noen banditter. Hvis dette er riktig, har Siv fått et knallkort å spille ut. Da vil hun kunne ønske de små velkommen inn i varmen, vel vitende om at Jens som skjøv dem ut i kulda, gjorde nettopp det for å tekkes de velgerne han trodde han ville tape til Frp. Hva hun har fått igjen for en innrømmelse som dette, vet bare de som vil ha henne til makta. Mange har grunn til å feire med måte.

***

Se flere innlegg skrevet av Ingvar Ambjørnsen her.

Ingvar Ambjørnsen: De utenlandske

27. september 2013 · by Myriam