Søk
Arkiv
Arkiv
Nylige innlegg
Mest populære innlegg og sider
- RSS - Innlegg
- RSS - Kommentarer
Følg bloggen via Epost

Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

Bli med blant 423 andre følgere

E-postadresse:
Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Browsing Category Forfatterne deler

Her kan du lese blogginnlegg og andre innlegg fra forfattere tilknyttet Forlagshuset i Vestfold. Smakebiter, meninger, tanker. Humor og alvor. Om forfatterliv, lesere og skriveprosessen, ord om det og leve av og i litteraturen. Og enda litt til…

Ingvar Ambjørnsen: En tidsreise

9. november 2014 · by Myriam

Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne.

Den 9. november er det 25 år siden Berlinmuren ble plukket fra hverandre av tyske borgere fra øst og vest. For oss som opplevde denne forunderlige (og for de fleste) aldeles uventede historiske hendelsen, er det fremdeles vanskelig å forstå at den paranoide DDR-staten kunne la seg selv gå i oppløsning uten at det ble løsnet et eneste skudd.

Jeg flyttet fra Norge til Hamburg i 1985 og kom til Berlin for første gang det samme året. Som alle andre kjente jeg jo godt til den tyske delingen og til «Den Tyske Demokratiske Republikks» forfølgelse og undertrykking av egne borgere. Men å være her, og se de enorme kontrastene på begge sider av den grå muren, var overveldende. To verdener innenfor de samme bygrensene. Vest-Berlin var ultrakul med sine kneiper, teatre og gallerier. Her hadde David Bowie spilt inn «Heroes». Her var det fullt trøkk hele natten.

På den andre siden av muren befant det seg en sort-hvitt verden. Når vi tok S-Bahn gjennom Vest-Berlin, gikk vi i slynger over muren og inn i øst, der toget feide forbi nedlagte og lukkede stasjoner – til vi igjen nådde de travle stoppestedene på vestsiden av muren. Det var helt absurd.

Kona mi hadde venner i Øst-Berlin. Det var en ganske grei sak å komme over, så lenge man ikke hadde veska full av vestlig tøys. Han som sto foran meg i køen, fikk beslaglagt John Irvings «Garps bok», kan jeg huske. Så måtte vi tvangsveksle to ganger 25 vestmark til østmark, før portene til Bonde- og Arbeiderparadiset åpnet seg for oss. Det var som å spasere fra neon-nåtid og rett inn i et grått og nedkjørt 1958-landskap. Ja, som en tidsreise.

Og øst-vennene, hvordan var de? Vennlige. Ekstremt våkne, og nysgjerrige. Og fremfor alt oppfinnsomme, slik man jo må være i et land der nesten alt er mangelvare og ingen ting som går i stykker kan erstattes av nytt. Og kan du ikke reparere sykkelen eller radioen selv, så er det alltids en som kjenner en, har en fetter eller onkel … Voldsomme nettverk.

Og stor viten om alt som de ikke kunne få tak i eller være med på. De visste hvilke artister som til enhver tid spilte på den andre siden av muren og kjente alle hitlister og bestselgerlister. En gang tok de oss med til et vest-marked der diplomater, politikere og andre som var i besittelse av vestmark, kunne handle. Jeg spaserte med andre ord inn i min egen hverdag, mens de for første gang så et romskip innefra. Vi hadde penger nok og spurte dem hva vi skulle kjøpe til middag. Vi sto blant blodige biffer, perlehøns og hvitløksmarinerte gambas. De ville ha Dr. Oetkers frossenpizza, for den hadde de sett reklame for gjennom illegal titting på vest-TV.

Da vi satt og spiste faenskapet hjemme hos dem et par timer senere, pekte herren i huset på et gult maiskorn og forklarte samboeren at det der, vennen min, det er mais. Hun: Hvordan vet du det? Han: Fordi jeg har spist det en gang sammen med Claus. Hvorpå hun eksploderte. Hvorfor hadde han ikke fortalt henne det? Hva var meningen … De begynte rett og slett å krangle.

Det er viktig å være klar over at dette var ytterst oppegående mennesker. Men de levde i en vrangverden av overvåking, tysting og varemangel. Alt var forbudt eller suspekt. Hadde vest-vennene deres ikke kommet seg over muren før midnatt, ville de ha Stasi på døra samme natt. Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne. Det massive angiveriet og den konstante usikkerheten.

Samt det faktum at DDR-staten som helt og holdent bygget på en materialistisk verdensanskuelse, ikke kunne tilby sine borgere den materien de ønsket seg. Gjenstandene som befant seg på den andre siden av muren. Alle de fangarmene som nå strakte seg ut etter dem.

***

Se flere av Ingar Ambjørnsens blogginnlegg på Cappelen Damms forfatterblogg her.

Ingvar Ambjørnsen: Klikk deg dum

3. oktober 2014 · by Myriam

Som ung miljøaktivist kom jeg i skade for å lese Georg Borgström. Borgström var professor ved Michigan State University i USA, og kjent for sine verbale sleggeslag mot den skeive fordelingen av mat og energi mellom fattige og rike land. Og for vår kollektive rovdrift på naturen. Dette var i en tid da bare spesielt interesserte hadde noen som helst anelse om økologi og om viktigheten av å ta hensyn til andre levevesener enn oss selv. Georg Borgström ble betraktet som en litt eksentrisk dommedagsprofet, og selv ble jeg så deprimert av hans mørke visjoner for menneskehetens nærmeste framtid, at jeg rett og slett snudde ryggen til hele problematikken i flere år.

I dag vet vi at den pessimistiske professoren fra Sverige har fått rett i en rekke av sine antakelser og påstander, og at dekonstruksjonen av klodens økosystem har gått raskere enn selv han kunne drømme om. Ifølge Living Planet Report har antall dyrearter på jorden blitt halvert i løpet av de siste førti årene. Denne nyheten mottok jeg for øvrig ikke gjennom de vanlige nyhetskanalene, jeg fikk den direkte fra Norsk ornitologisk forening, som jeg har på min venneliste på Facebook.

Hvorfor jeg nevner det? Jo, fordi den samme dagen som denne nyheten ikke var å finne på nettavisene, kunne vi i stedet lese at Britneys nye undertøykolleksjon fikk sterk kritikk, særlig trusene, fordi det kunne se ut som om modellen gikk med bind. Idol-Malin hadde for øvrig knallstart denne dagen, og i en annonse for Prostata Redux ser vi fire menn som står og pisser mot en murvegg, under overskriften «Har strålen blitt svakere»?

Ingen «skikkelige» nyheter? Jo da. Vi kan se et utsmuglet klipp fra en by der islamistene i IS nå har innført sitt knallharde regime. Men når vi klikker på denne filmen får vi først en kjapp videosnutt av Olsenbanden. Så følger de sortkledde med de blodige sablene, før også denne snutten brått og uventet avløses av knallhard gitarrock, det er en bilreklame, jeg tror jammen det var Ford.

Det økopessimisten Georg Borgström ikke kunne forutse, var at den systematiske ødeleggelsen av kloden skulle følges av mennesker som like systematisk og målrettet bombarderer seg selv og hverandre med den komplette idioti. Jada, det er noen aviser som er bedre enn andre, og enkelte av dem som jobber på desken er ikke fullt så stupide som de som er helt hjernedøde, men det spiller ingen rolle. Sånn er nyhetsbildet vårt blitt etter at nettet fikk vår daglige oppmerksomhet.

Mens jeg skriver denne spalten kan jeg på skjermen ved siden av lese at en indisk voldtektsmann er arrestert i en bakgård i Oslo, saftig gulrotkake på 1-2-3, katter arver over fire millioner, hvert andre sekund står en jente barnebrud, mens poeten, psykiateren og den angivelige folkemorderen Radovan Karadzic står i retten i Haag og bedyrer sin uskyld. Og ved siden av poeten fra Balkan: Varm høstgryte full av smak. Hellbillies vil ikke fjerne «neger» fra Ål-sangen. Steins hund tror åpen dør er lukket, og svensk skistjerne døde i skred. Mens Jens Stoltenberg holder sin aller første NATO-tale, live. Og ennå har de ikke fått fjernet et av hovedoppslagene fra i går, nemlig beretningen om den stakkars kvinnen som får hundre ufrivillige orgasmer om dagen.

Hvordan blir vi egentlig i hodene våre når all mulig informasjon sauses sammen på dette viset? Når sportsresultater og kakeoppskrifter pares med pågående borgerkriger, personlige sexopplevelser fra aktuelle tv-sendinger, og nytt fra børsen? Når nyheter blir underholdning, og underholdning nyheter? Hva har skjedd oppe i hodet på den journalisten som serverer nyheten om sin henrettede kollegas avkuttede hode ved siden av bildet av en putrende fårikålgryte?

Vi blir søvngjengere i et drømmelandskap. En av ernæringsforskerens Borgströms kjepphester var ulike tiltak for å ta vare på dyrkbar mark. Han var som sagt – og med rette – ikke mye optimistisk. Men selv når han var på sitt mørkeste, kunne han ikke forestille seg at biene bare førti år senere skulle forlate oss. Hvis det da ikke bare er jeg som har fortrengt det. Det kan godt hende.

***

Innlegget er tidligere publisert i Dagsavisen. Flere innlegg av Ingvar Ambjørnsen finner du på Cappelen Damms blogg Forlagsliv her.

Ingvar Ambjørnsen: Fremtidens fortelling

13. juni 2014 · by Myriam

En sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen.

I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner har blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.
Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et uttall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte. Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden. Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne ”gratisutsalg”. Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til. Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten.

Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av ca ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmenheten vil i utgangspunktet verken være tigjengelig som papirbok, e-bok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai.

Har du lyst til å være der når Ingvar Ambjørnsen presenterer det nye Elling materialet for første gang? Send mail til: q.salg.farris@choice.no

Ingvar Ambjørnsen: I skyggen av flagget

19. mai 2014 · by Myriam

Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner.

17. mai gikk titusenvis av nordmenn i tog. Stivpynta og alvorstynget, rakrygget med studentlua på snei og dusken pent dandert på skulderen, eller simpelthen litt brisen, og kledd i rødt fra topp til tå. Kvinner og menn i forseggjorte bunader. Strøkne uniformer. Og overalt, foran i toget og bak i toget, med og uten blankpussede instrumenter: Ungene våre. Oppløst av latter og gøy, syngende på de sangene de har øvd på i ukevis, eller simpelthen alvorlige, på grensen til gråt. Og alle med flagg. Alle.

Vi har 17. mai-tog her nede i Hamburg også. En skeiv og rar, liten markering i en av byens aller vakreste parker. Det er sånn over hele verden. Nordmenn som flytter ut, tar 17. mai med seg. Og høster en litt undrende oppmerksomhet i det nye vertslandet. Det er da ikke slik vi har lært dem å kjenne? Nordmennene?

Den norske 17. mai-feiringen er det mest erkenorske vi kan tenke oss, og samtidig noe fremmed, nesten uforklarlig. Det siste gjelder de andre. Vi nordmenn er født inn i dette og forstår det instinktivt. At på 17. mai er vi akkurat sånn. Som vi ikke er resten av året. Utlendinger har problemer med å skjønne hva som er på gang i oss.

Det er ikke vanskelig å forklare en tysker hvorfor vi én dag i året går etter hverandre og roper hurra til vi blir såre i halsen. Men selve dagens vesen vil hun ha problemer med å ta inn over seg. Og alle flaggene! De fleste tyskere er begeistret inntil det sykelige for alt som har med Norge og det norske å gjøre, men ved synet av flaggborgen opp Karl Johan, blir de betenkte. Det er som med hvalfangsten, de sier ikke noe når temaet kommer opp, men de blir litt flakkende i blikket. For selv holdt de opp med alt som het flagging i 1945. Etter å ha flagget som besatt dag og natt i det som vi nordmenn på 17. mai kaller «de fem tunge årene».

Da jeg flyttet til Tyskland i 1985, ville ingen tysker våge å heise flagget. Ikke under noen omstendighet. Og slett ikke gå rundt i gatene og vifte med en miniatyr. Min generasjon tyskere, altså de som har båret foreldrenes skam, ville se på det som en uhyrlighet. Det tyske flagget kunne til nød rulles ut ved statsbesøk. Av representanter for staten. I privat sammenheng tilhørte det i realiteten nazistene. De nye. Snauskallene. Det tyske flagget ble ikke funnet frem fra skuffer og skap før verdensmesterskapet i fotball i 2006. Som gikk av stabelen i nettopp Tyskland. Mange mente det var altfor tidlig. Like mange at det aldri skulle ha skjedd.

Personlig syntes jeg det var et sunnhetstegn at en generasjon som ikke hadde hatt det aller minste med nazistenes terror å gjøre, nå begynte å hylle sine idrettshelter som alle andre. Det var underlig å være vitne til. Plutselig hadde en nabo stukket et lite tysk flagg ut av kjøkkenvinduet. Dagen etter dukket et opp på balkongen over gaten. Slik spredte det seg ettersom turneringen gikk. En dag kom alle søppelkjørerne på bilen med de tyske fargene i håret. Da tenkte jeg at nå er den annen verdenskrig forbi.

Men den norske 17. mai-feiringen er ikke forbi, og den vil etter all sannsynlighet overleve både jul og påske. Det må en verdenskrig til for å stoppe oss. Det er de store ordenes dag. Fedrelandskjærlighet. Frihet i tale og handling. Brorskap. Likhet. På denne maidagen bærer isen selv de mest svulstige formuleringer. Eller?

Jeg er faktisk ikke helt sikker. Hvor er kjærligheten til landet når sjøfuglbestanden vår dør ut uten at det vekker den aller minste reaksjon? Jo da, miljøkrisen er internasjonal, men hvorfor er det nesten ingen av landets beboere som interesserer seg for hva som skjer i vår egen stue? Og hvor står ytringsfriheten i dag når en attenåring fra Danmark må ha livvakter når han kommer på besøk til oss? Fordi han skriver dikt. Kan vi i morgen snakke om Henrik Wergeland uten å nevne Yahya Hassan?

Hva skjer med et samfunn når vi bruker mer tid på å kjeppjage tiggere og mindreårige flyktninger enn på å stoppe kriminelle bander som for lengst har etablert seg i en rekke næringer? Som vasker pengene sine mens våre politikere sitter og ser på? Hvorfor holder vi oss med en regjering som kryper i støvet for det kinesiske kommunistpartiet? Erna & co kan fort komme til å få en riktig trasig dag i morgen. De store ordene kan vise seg vanskelige å håndtere så tett etter fadesen med Dalai Lama. Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. Det er noe vi bærer med oss fra vikingtida. Lenge før flagget.

***

Se flere av Ingvar Ambjørnsens ytringer på bloggen Forlagsliv her.

Ingvar Ambjørnsen: Mellom ytterpunktene

18. mars 2014 · by Myriam

Så der er vi nå. Midt mellom hatet fra høyre og hatet fra islamistene.

I den siste tiden har Politiets sikkerhetstjeneste vært ute i offentligheten med et klart og tydelig «varsku her» når det gjelder ytterliggående grupper og enkeltpersoner i Norge. Da PST-sjef Benedicte Bjørnland la frem tjenestens ferske trusselvurdering for noen dager siden, etterlyste hun «et taktskifte», og slo fast at terrortrusselen mot Norge er skjerpet. Og at den største trusselen kommer fra et islamistisk miljø på Østlandet.

Altså en indre fiende. Velkommen til 2014-utgaven av kongeriket Norge. Et par dager senere setter samme PST søkelyset på landets hat-fyrster og høyreekstreme. Her regner man med at risikoen er størst for at enkeltpersoner tilknyttet ekstreme miljøer vil kunne utføre provoserende handlinger overfor muslimer, romfolk eller jøder. Hvordan det kan ta seg ut når det rakner for en slik «enkeltperson », har vi dessverre måttet lære på verst tenkelige vis.

Da utekontakt og politi nøytraliserte de åpne nazistiske ungdomsmiljøene i Norge rundt årtusenskiftet, trakk mange et lettelsens sukk. De færreste la merke til at hakekorsene og hatplakatene forsvant samtidig som folk flest ble koblet til internett. Det er lettere å være anonymt troll enn åpen nazist i et land der alle kjenner alle. Det rasistiske sølet til Boot Boys og andre har likevel tålt tidens tann godt. Ja, det er all mulig grunn til å tro at ideene deres er blitt styrket ved at mer moderate krefter har gått løs på de samme gamle utgruppene. Hvermannsens holdninger til tiggere og reisende, kan stå som et eksempel. Det finnes mange flere.

Så der er vi nå. Midt mellom hatet fra høyre og hatet fra islamistene. I et lite og gjennomsiktig land som Norge kunne man kanskje ha håndtert dette rimelig greit – dersom verden hadde endret seg i samme takt som på sytti- og åttitallet. Slik er det ikke. Da PST advarte mot radikaliseringen i visse islamske miljøer allerede i 2007, ble de ikke tatt på alvor, verken av regjering eller andre. Derfor har det lite for seg at politikere fra de ulike partiene i regjering og utenfor, gir hverandre slappe ørefiker når nå ungdom fra Norge har begynt å reise til Syria og Pakistan for å tilegne seg erfaring i kampen mot det forhatte norske demokratiet.

Når politikere sier at de som har kjempet i Syria «og brutt straffeloven », må møtes med sanksjoner når de kommer hjem, blir det meningsløst tomprat. Hvordan i all verden skal man orientere seg i dette landskapet? Hvem kan vite hvem som har brutt straffeloven? Det kan vi bare finne ut av ved å forby dem å reise ut. Da kan vi også nekte dem å vende tilbake.

Jeg synes jeg hører tåkeluren fra Protestskjæret bare jeg leker litt med tanken. De lukkede islamittiske cellene er her for å bli, og i en verden der alt som skjer er et tastetrykk eller en gratisbillett borte, kan de unge og ivrige velge fritt i et utall treningsleire. «Det må få konsekvenser for dem», sier en velmenende Hadia Tajik. Det er det norske folk som vil måtte ta konsekvensene.

Slik det er over alt ellers i Europa. I mitt hjemland Tyskland slipes knivene i de ytterliggående gruppene mer og mer åpent. I 2010 måtte sikkerhetspolitiet stenge al-Quds-moskeen i Hamburg fordi rekrutteringen til ulike terrorgrupper var i full gang igjen etter en midlertidig stopp. Den samme moskeen der Mohammed Atta i sin tid ble vervet til heltedøden på Manhattan. Slikt skjer hele tiden over hele landet.

Hvor mange terroranslag som blir avverget hvert år, er det bare sikkerhetspolitiet som har oversikt over. Og mens PC-er og arkiver bæres ut av moskeer og kjellere av ett lag, bærer et annet lag ut utstyret til lokale og landsdekkende nazigrupper et annet sted. Oppslutningen til disse gruppene er stadig stigende, særlig blant de helt unge som trekkes til Saken av forbudt og hemmelig nazirock. Det er blitt kult å hate.

Det er lett å forstå PST-sjefens ønske om et taktskifte på hjemmebane. Verre er det å forstå hvordan vesle Norge skal kunne unngå å bli dratt ytterligere inn i den onde valsen som brer seg i Europa. Det er ingen her nede som spør om dere er medlem i EU.

Ingvar Ambjørnsen: «Ut av ilden»

6. mars 2014 · by Myriam

Romaner kan bli til på ulike vis. Vanligvis skriver jeg hele teksten igjennom fra begynnelse til slutt, helst uten avbrudd av noe slag. Men av og til skjer det ting underveis, som gjør at et prosjekt legges bort for kortere elle lengre tid. Slikt er farlig. Et manus kan dø dersom man ikke holder det varmt. Med Ut av ilden, som jeg nå er i ferd med å rette opp, gikk det heldigvis bra. Boken ble påbegynt lenge før Natten drømmer om dagen, (som den er i familie med), men måtte av forskjellige grunner settes på vent. Hvis det går som jeg tror og håper, kommer den ut en gang på våren.

Ut av ilden er bind nummer to i min planlagte romankrets. Handlingen foregår i Norge, på Island, og i Tyskland, og utspiller seg delvis samtidig med handlingen i Natten drømmer om dagen. Høsten 2010. Hovedpersonen er krimforfatteren Alexander Irgens. Han er høyt oppe, selger masse bøker, og tjener penger i bøtter og spann. Men så, en mørk kveld på Lillehammer, begynner tilværelsen å slå sprekker.

Boken er ingen direkte oppfølger av Natten drømmer om dagen, men enkelte av bipersonene fra Natten drømmer om dagen, får viktige roller i Ut av ilden. Som for eksempel Stein Skute og islandske Birna. Og mange nye kommer til, blant andre Alexanders barndomsvenn Fred Magnus Dolven, en mann med ideer og visjoner, Kalle Sol, poet og sporveisansatt, samt de Cappelen Damm-ansatte Gudrun Valleger og Bjørg Larsen. Men den som setter handlingen i gang for alvor, er Alexanders elskerinne, den noe humørsyke Vilde, som ikke er særlig begeistret når en annen legger beslag på plassen hennes i baren på hotell Mølla på Lillehammer. Da hjelper det ikke at fyren er blodfan av Alexander. Tvert imot.

***

Blogginnlegget over er hentet fra Ingvar Ambjørnsens blogg på Cappelen Damm. Og det gikk tydeligvis som Ambjørnsens håpet, for boken kommer medio mai. Og vi gleder oss:-) Cappelen Damm skriver dette om boken:

Hovedpersonen i Ambjørnsens nye roman heter Alexander Irgens og er Norges krimkonge. Med sin serie om Stig Hammer har han også lagt store deler av det internasjonale krimpublikummet for sine føtter. Nå skal hans sjette roman, HØYE MØRKE MENN, lanseres i stor stil på Lillehammer.
Her degges den store forfatteren for av en kvinnedominert bransje, mens han intervjues og bespises. Irgens er gift og har en sønn, men på Lillehammer er han sammen med elskerinnen Vilde, en kruttønne av en kvinne som synes både han og den voldelige krimmen hans får latterlig stor oppmerksomhet. Der de fleste smigrer og stryker ham medhårs, slår hun ham rett i ansiktet når han går over hennes grenser.
UT AV ILDEN er en spennende og fornøyelig skildring av bokbransjen, og drøfter den stadig økende råskapen som skal til for å more publikum. Men dypest sett er det en roman om skam, om en forfatter som kjenner at livet er på hell, og som vet at han ikke har vært tro mot seg selv.

Ingvar Ambjørnsen: Politiskandalen

2. mars 2014 · by Myriam

I den uken vi nå har bak oss, er det blitt skrevet et grotesk stykke norsk politihistorie. Uansett utfall, vil det være et før og et etter fengslingen av den tidligere spaneren Eirik Jensen. Hvor dette til syvende og sist vil ende, vet ingen. Det vi allerede nå kan slå fast, er at politiets håndtering av saken er mildt sagt kritikkverdig. Pressens minutt-til-minutt-dekning kan nok også diskuteres. Men paradoksalt nok kan dette allerede enorme materiale vise seg viktig når saken skal gås etter i sømmene. Den prosessen kommer vi nemlig ikke utenom.

Alle vi som i det hele tatt følger med i feltet ”politi og kjeltring”, vet hvem Eirik Jensen er. Alle vet at han er kontroversiell og kjent for å gå sine egne veier. Alle vet at han har fiender i diverse leire. Også blant sine egne. Så når Jensen arresteres og kastes på glattcelle, åpnes det for spekulasjoner og ulike teorier av ymse slag, og på begge sider av loven. Og mens Jensen har sittet fullstendig isolert, og uten viten om hva han egentlig er anklaget for, har motparten hatt anledning til å oppføre et grotesk teater for et samlet medianorge. Etter bare noen timer blir det klart at arrestasjonen av Jensen henger sammen med en fengslet storsmugler. Hva slags roller Jensen og denne såkalte ”investoren” spiller i dramaet, skal etterforskningen avklare. Før saken eventuelt havner i retten. Men fra dag én får advokat Benedickt de Vibe lov til å løpe rundt med ropert og lekke opplysninger fra avhørene med sin klient. På den måten får vi vite at Jensen skal ha mottatt penger per kilo innsmuglet vare, og at dette har pågått i en årrekke. Det er beslaglagt hauger med kontanter, og 80-90 kilo hasj. Dagen etter kan samme de Vibe opplyse de måpende journalistene om at det handler om 20 tonn hasj. Her har altså klienten lagt på noen paller i løpet av natten. Vi får også vite at det ikke ligger noe personlig i det når nå Jensen trekkes inn i saken.

Hva i all verden er dette for slags uttalelse? Er mannen gal?

Når VGs reporter spør de Vibe om hva som kan være grunnen til at klienten hans er villig til å snakke seg inn i en sak som innebærer innførsel av 20 tonn hasj, svarer advokaten at ” det er ikke det som er fokus i saken nå.”

Nei, naturligvis ikke. Det er nok helt andre ting de sitter og tenker på.

Og mens dette selsomme sirkuset får lov til å spille seg ut i den frie verden, sitter Eirik Jensen altså innelåst og isolert, uten å vite noe særlig annet enn at han minutt for minutt trykkes stadig lenger ned i søla.

Spesialenheten for politisaker, som har saken, tar han ikke en gang inn til nye avhør, før i dag, søndag kveld. Han skal få sitte og mørne. Mens de Vibe kakler videre.

Og det er dette som er skandalens kjerne. At alt de Vibe kommer med får stå umotsagt og uten kommentarer fra etterforskernes side. De er helt tause. Hva i all verden skulle de ha å tape på å opplyse allmenheten om hva de har på Jensen når de nå holder ham isolert fra omverdenen?

De har ingen mediestrategi, til tross for at de jo måtte vite at dette ville bli litt av en smell når pressen fikk det. Det hadde ikke gjort noen ting dersom de hadde hatt kontroll på hva som lekker ut i andre avhør, men slik er det ikke. Det later ikke engang til at den saken interesserer dem.

Resultatet er at Eirik Jensen blir påført uopprettelig skade allerede før han får anledning til å uttale seg. Han ødelegges foran øynene våre. Uansett hva som skjer, vil denne saken hefte ved ham. Selv om han skulle bli tiltalt og frifunnet på alle punkter, vil han være en merket mann. Merket vil dessverre også den etaten der han har tjenestegjort et helt liv være etter dette. Den siste uken i Februar 2014, begynte vi på en lang reise inn i ubehagets jungel. Vi skylder hverandre å følge meget nøye med på hva som utspiller seg der.

Ingvar Ambjørnsen: Norsk Kongo

17. januar 2014 · by Myriam

Myndighetene i Kongo har utvist en nesten ubegripelig tålmodighet med de norske utsendingene av diverse slag. Vi hadde aldri akseptert en slik oppførsel i vår egen stue.

Det gikk ikke så bra da Hergé sendte sin unge reporter Tintin til Kongo på begynnelsen av trettitallet. Nå ja. Det gikk ikke så aller verst i begynnelsen. Kongo-problemene til tegneseriefiguren Tintin begynte egentlig ikke å balle på seg for alvor før i vår moderne tid, med politisk korrekthet og hensyntagen i alle retninger. I tiår etter tiår kunne Tintin farte rundt i den kongolesiske bushen sammen med sin innleide boy Coco, uten at noen andre enn noen forskrudde dyrevernere reagerte på at den belgiske journalisten moret seg med å sprenge neshorn med dynamitt. Afrikanere het fremdeles negere, og det var ingen som syntes det var noe merkelig med imperialistiske holdninger og ytringer, verken i litteraturen eller i seriestripene.

Til sitt forsvar sa Hergé senere: «Jeg lå under for de samme fordommer som det miljø jeg levde i. Vi skriver 1930, og det eneste jeg kjente til Kongo var hva jeg hadde hørt folk fortelle. «Negrene er som store barn … Hvor heldig for dem at vi er kommet» osv. Og så tegnet jeg afrikanere ut fra disse forutsetninger og i den faderlige beskyttende ånd som hersket i Belgia på den tiden.»

Jeg kom til å tenke på disse ordene av Hergé etter å ha lest gjennom en del artikler om det som etter hvert har blitt til «Kongosaken» i norske tabloider. Arrestasjonen av Joshua French og Tjostolv Moland i Kongo i 2009. Dødsdommen som faller i september samme år. Og all tautrekkingen mellom norske og kongolesiske myndigheter i de fire følgende årene. Det er ikke mitt anliggende å synse og mene noe om skyld og uskyld i denne saken. Jeg vet ikke hva som skjedde den skjebnesvangre natten da Abedi Kasongo ble skutt og drept. Jeg tar også avstand fra all den sjikanen som rettes mot Joshua French som nå sitter alene igjen etter Molands bortgang. Ja, jeg er faktisk ikke særlig interessert i French og Molands afrikaprosjekt engang. De er bare to av millioner unge menn som har herjet rundt på dette kontinentet. Paradoksalt nok på leting etter personlig rikdom i et av verdens fattigste land. Men altså med hjemmeadresse i Norge. Et av verdens rikeste. Og helt fra dag én gjennomsyres den norske pressedekningen av en nedlatende tone både overfor Kongos land og folk.

Naturligvis kan noen enhver trekke på smilebåndet når nordmennene ikke bare dømmes for drapet på sjåføren sin, men også for å ha spionert for Kong Harald. Men hvor godt sitter fliret når denne overbærende, mildt irettesettende stilen holdes konsekvent og hele veien? Her belærer man hverandre om den utbredte korrupsjonen i Kongo, samtidig som man helt åpent vurderer mulighetene for å kjøpe guttene hjem. Vi er jo på besøk i et land hvor alt er mulig, i det minste av negativ karakter, og hvor voksne menn er som store barn. Slik tegneren Hergé altså fikk lære på trettitallet. Og hvem er de besøkende? Jo, for uten pressen og diverse advokater, er det spesialutsendinger for de ulike norske regjeringer, først den rødgrønne, så den blåblå. Det er norske Kripos, siden vi ikke kan stole på de afrikanske etterforskerne. Det er norsk helsepersonell, som man håper å få inn i selve fengselet, siden vi ikke kan stole på afrikanerne her heller. Fengselsmaten må erstattes av slik mat en norsk mann på besøk kan tåle. Under Mandela-markeringen i Sør-Afrika tar statsministeren vår personlig opp en mulig hjemsendelse av French, med Kongos president Joseph Kabila.

For ordens skyld. Selv om hele dette sirkuset handler om en hvit nordmann, så har den samme nordmannen fått saken sin prøvd i alle rettsinstanser i Kongo. En rett man naturlig nok ikke kan stole på, den holder rett og slett ikke norsk standard. Men altså like fullt den retten som gjelder i landet Kongo, et land French har tatt seg inn i, helt uten å ha blitt invitert av noen andre enn seg selv. Snu alt på hodet. Send to kongolesere på et tåkelagt oppdrag til Finnmarksvidda. Norsk sjåfør funnet død. Alle vitner: Det var dem. Så kommer hele den kongolesiske bøtteballetten. Med politietterforskere som skal overprøve de norske. Med helsearbeidere og advokater. Med flere titalls journalister og spesialutsendinger, som krever å få personlige møter med vår statsminister. Jeg synes vi bør være enige om at myndighetene i Kongo har utvist en nesten ubegripelig tålmodighet med de norske utsendingene av diverse slag. Vi hadde aldri akseptert en slik oppførsel i vår egen stue.

Ellers meldte NTB rett før jul at den kongolesiske filmskaperen Djo Munga er i ferd med å lage en dokumentarfilm om French og Moland. Han er særlig opptatt av å trekke frem sider han mener er symptomatiske for hvordan Kongo og Afrika oppfattes av de industrialiserte landene. Nyhetsbyrået opplyser at Munga ikke har fått noen form for tilskudd fra Norge til å lage filmen. Som om det skulle være nødvendig å si det.

***

Se flere av Ingvar Ambjørnsens blogginnlegg på CAppelen Damms forlagsblogg her.

Ingvar Ambjørnsen: En annen dans

22. november 2013 · by Myriam

Folkebiblioteket bør ha hele folket bak seg hver gang noen så mye som drømmer om å komme med sparekniven.

Mitt faste årlige norgesbesøk finner alltid sted i november. I år har jeg vært på veien i tre uker. Det er rekord. Jeg har ikke vært så lenge i Norge siden jeg forlot landet for snart 30 år siden. Jeg er på turné. Om kveldene og nettene sitter jeg mye på hotellrommet og ser på TV. Novemberturene til Norge gir meg en følelse av å få tatt tempen på landet på en annen måte enn når jeg sitter hjemme i Tyskland og leser norske nettaviser.

På dagen i dag for to år siden, satt jeg ute på Nøtterøy og skrev om bølgen av overfallsvoldtekter i Oslo. Om angst og oppgitthet blant befolkningen. Om politiets maktesløshet. Overgrepene som skjedde natt etter natt, i uker og måneder, uten at noen klarte å sette en stopper for det. I den vesle byen Oslo. En by jeg alltid har elsket, og hvor jeg har tilbrakt et tiår av mitt liv.

I år er det overfallsbølgen som har preget nyhetsoppslagene, i aviser og på TV. Sammen med «Skal vi danse» og «Stjernekamp». Jeg kan bare konstatere at mens det på skjermen serveres sang og dans på oppsiktsvekkende høyt nivå, går det mot et nytt lavmål ute i gatene. Der er det en annen dans. Barn og ungdom som raner hverandre.

Og mens det hagler med nedsatte utvalg og komiteer, og den ene etter den andre står fram med sine forslag og bekymringer, sin oppgitthet og skuffelse over tingenes tilstand, får dette forunderlige teateret bare fortsette. Mens politiet gjentar replikken fra to år siden. Vi er maktesløse. Det er ikke sånn i Hamburg. Det er ikke sånn i Berlin eller Amsterdam. Men i Oslo, Europas overdosehovedstad, er det slik. Der klarer man ikke, selv når man setter alle kluter til, å holde kontroll på en liten gjeng innvandrerbarn som har sklidd ut. Hvorfor er det sånn? Jeg vet ikke. Den norske maktesløsheten er aldeles ubegripelig for meg.

Men la meg få trekke ut en annen tråd av Det Norske Nøstet, som i det minste lar seg knytte sammen med den første. Da flere av Oslos bibliotekfilialer ble truet med nedleggelse tidligere i høst, reagerte befolkningen kontant, og med stor handlekraft. «Ikke rør biblioteket vårt!» var den klare meldingen som kom øyeblikkelig i avisinnlegg og på sosiale medier. Biblioteket på Tøyen og andre sto fram – ikke bare som det biblioteket jeg husker fra min barndom – men som moderne møtepunkt for folk fra ulike kulturer, aldersgrupper og sosiale lag. Jeg skal ikke påstå at det norske folkebiblioteket er det eneste stedet der man har lykkes med dette, men jeg kan i alle fall ikke komme på et bedre eksempel.

Personlig var jeg fullstendig klar over dette på forhånd, siden det som bringer meg til Norge hvert år i november, er nettopp besøk rundt om på bibliotekene. Ved selvsyn og i samtale med bibliotekarene, har jeg for lengst forstått hvilket kraftsentrum det lokale biblioteket kan være. Og et viktig stikkord kan være «tilhørighet». Å finne et feste et sted. Å ha et sted å gå der man uansett kan føle seg velkommen, og hvor det ikke koster et rødt øre å tre inn. Det siste er ekstremt viktig. Å gå på biblioteket skal aldri koste penger. Det må være et ufravikelig prinsipp for alle som ønsker å kjempe mot nedleggelser eller innskrenkninger av denne viktige institusjonen.

Og til slutt, (dette forventer jeg ikke å bli trodd på, det er nesten litt spooky): Mens jeg nå sitter og skriver i det norske folkebibliotekets tjeneste, så å si, fordi jeg tror det representerer en medisin, en vaksinasjon mot den sykdommen som nå herjer Oslos gater, får jeg en melding på øret om at æresprisen under årets Brageprisutdeling går nettopp til folkebiblioteket og alle de som arbeider der.

Det er fantastisk og fortjent. En pris som dette kan dessuten være god å ha i tida som kommer. For selv om vi har fått forsikringer om at ingen bibliotekfilialer skal røres i Oslo i denne omgang, skal ikke budsjettet vedtas før i desember. Og nye omganger venter i årene som kommer. Dessuten er det mye Norge utenfor Oslo også, det er der de fleste bibliotekene befinner seg. Folkebiblioteket bør virkelig ha hele folket bak seg hver gang noen så mye som drømmer om å komme med sparekniven.

Page 2 of 13 « Forrige 1 2 3 4 … 13 Neste »