Anmeldelsen er skrevet av forfatter Lillian Wirak Skow.
De som leste innlegget på denne siden 9. okt i år, eller fikk med seg bokpraten i nitimen i P1 sist mandag (11. nov), eller som kanskje har sett oppslaget både i ØP og i VG, vet at Lajla E. Lorentzen fra Larvik debuterte nå i høst. Lajla er datter av Jennie og Ragnar Lorentzen, eller «Gymnaslærer Lorentzen» fra BØK i ØstlandsPosten.
Boka ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 14. okt. Med «Setningsskade» ble forfatteren en suveren vinner av en stor skrivekonkurranse i regi av MARGbok forlag (Tromsø) der mer enn 100 manus ble vurdert. Jon Michelet var en av de tre som satt i juryen. Jeg vet at han falt for uttrykket «Kjærligheten sitter i henda».
Forfatteren har klart det mesterstykket å gjennomføre en monolog fra første setning til bokas bitre slutt. Og det hele skjer i normert østkant-oslomål. Den ytre handlingen er ikke av det voldsomme slaget, det blir vel ikke mer enn bygget en garasje – riktignok en dobbeltgarasje – gjennom hele boka, men allerede på første side stiger Bjørn eller onkel Bjørn – opp fra boksidene. I onkel Bjørn skaper Lajla en ny og annerledes «Elling». Det er hans tanker og synser, hans erfaringer, minner og meninger som gjør ham levende for leseren. Og bak alt han tenker og gjør ligger den helt store katastrofen, huset hans har begynt å sige.
Bjørn er en mamma-gutt på 69 år. Alene i den store verden, men tett forbundet med sin avdøde mor (som ble nittifem år) og med søstera Ruth og sin så inderlig kjære niese.
«Egentlig skulle jeg klare meg helt sjøl nå, det var Ruth som sa det, jeg veit ikke i hvor mange år, nå må du komme deg vekk fra mor, Bjørn, du er jo over tretti, nå må du flytte for deg sjøl, sa Ruth og så på meg med mørke øyer og kommenterte det hu så, at det var på høy tid at jeg og mor skilte lag». (….)
«Mor passa på så jeg var pen i tøyet.
Men ett sted måtte det gå ei grense. Tretti år var ei sånn absolutt grense, fikk jeg inntrykk av. Jeg skulle flytte fra mor, vi var fullt inneforstått med det, både mor og jeg, ingen dramatikk i det, det var ikke det at jeg klamra meg til mor, det vil jeg ikke ha på meg, men det var jo naturlig at hu hjalp til med gardiner og de greiene der, det var jo naturlig at hu hjalp til i startfasen, jeg hadde jo ingen kone.
Bare mor».
(….)
Og så bygde jeg hus i Asker og løfta mor opp i lyset, noen måtte gjøre det, kjærligheten sitter i henda. Jeg ser mor for meg, hu står der i den blå kjolen, den er blank, i et fint stoff med fine roser i overflata, og Plesner-skoa. Det er mor jeg ser. Hva skulle jeg gjort uten deg, sier mor.
Det er mor jeg ser.
Bjørn bygger hus. I trettiseks år gjør han det. Men en vakker dag faller katastrofen over han, varslet av et lite, rundt batteri som glipper ut av handa hans. Batteriet triller over golvet og stanser ikke før det klinker i golvlista.
«Jeg la fra meg fjernkontrollen og gikk bort og plukka opp batteriet. Så stilte jeg meg midt på gølvet og la batteriet forsiktig ned. Hjertet banka i brøstet. Så slapp jeg det. Igjen trilla batteriet over gølvet, i en akselererende fart, mot lista.
Jeg kunne ikke tru det, det var som en sjakt åpna seg, en gufs slo opp i meg. Det kunne ikke være sant. Jeg satte meg på en stol og stirra på gølvet og alle vegga og opp i taket og hvordan tak og vegger møtte hverandre, særlig i hjørnene.»
Bjørn måler og vatrer, vatrer og måler og forstår til slutt at verden var ute av vater.
«Huset var skeivt.
Noe hadde løsna, noe hadde begynt å gli. For å si det rett ut, jeg sliter fortsatt med å ta det innover meg.»
Leseren skjønner etter hvert at det ikke bare er huset som har setningsskade. Tanken på de uhorvelige problemene som huset hadde brakt ham opp i – selve katastrofen – tar knekken på Bjørn, ligger og truer bak alt det han foretar seg, men han fortrenger det i det han hiver seg inn i «prosjekt garasjebygging» hos niesa på den andre sida av Oslofjorden, skilt fra hans egen adresse med en lang og ikke helt hyggelig tunnel.
Nå får leseren virkelig et innblikk i langsom nøyaktighet der tålmodigheten for alvor blir satt på prøve hos niesa og ektemannen. Gjentakelsene, omatt-funderingene, en mann som sitter på stolen sin gjennom hele sommeren for å holde snekkerne i øra. Ikke er han helt frisk heller, plages med smerter og kramper som han også prøver å fortrenge, selv om lidelsene øker på gjennom det tragiske garasjeforetaket.
Bjørn er Oslogutt fra Grønnerløkka. Det lyser av kjærligheten hans til byen og til utvalgte personer. Tankene hans om Sonja er en liten perle i seg selv.
«Kvinner er det sterke kjønn, det har jeg alltid sagt. Som for eksempel Valla og Ruth. Men størst av alle kvinner er Sonja, Norges dronning, Sonja fra Oslo. Å, jeg kan ikke tenke på Sonja uten å få tårer i øya. Stakkars Sonja. Hu hadde det ikke lett da hu gifta seg med Harald. Sonja var jo bare ei vanlig jente som vokste opp på den andre sida av elva, på vestkanten og oppover der. Oslo er jo min by, jeg kjenner Oslo ut og inn som min egen bukselomme. Sonja og jeg vokste opp på samme tid på hver vår side av elva, hu var liksom en av oss, ingen tvil om det, og det er hu fortsatt, selv om hu er ei veldig fin dame, ingen slinger i valsen der i gården. (….) Hu hadde ei blank hinne over øya den gangen hu var på tv, det tok helt knekken på meg.
Den mystiske sykdommen tiltar, Bjørn lider under kramper og smerter i en ustanselig svetting. Ruth finner ham i senga i det skeive huset, får lagt ham inn på sykehus og ordner opp i alt det praktiske som har vært så ubegripelig vanskelig. Kjærligheten sitter i henda på Ruth og niesa også.
«Vi haler og drar i krampa hele natta. På morrakvisten går døra opp og mor kommer inn. Hu har på seg den lyseblå kjolen. Hu setter seg ved senga mi og tar handa mi. Hu sier at jeg er en god gutt».
Gratulerer Lajla!
***
PS!
Hva er det som har skjedd i bokhandel-bransjen? Ei datter av Larvik debuterer, vinner en stor pris, blir omtalt som en ener (av selveste Jon Michelet), lanserer boka si på Litteraturhuset i Oslo, blir omtalt i ØP og i littaraturivestfold.no og kanskje flere steder, og så spør du etter boka i bokhandelen…. og så har de den ikke?
Jo, et par steder fant jeg den – ett eksemplar – som en smal rygg mellom andre rygger på en eller annen hylle. Er det slik det skal være når en av våre egne skal løftes fram?
Hvert kapittel i Tenkeboka starter med en liten fortelling, en episode eller en samtale om Simon og Vilde på seks år, og avsluttes med spørsmål som er relatert til fortellingen. Svatun er utdannet lærer og pedagog og har arbeidet både i barnehage og skole. Og jeg synes det er helt genialt hvordan hun bruker sin pedagogiske forankring til å hjelpe ungene til å fundere over hverdagsfilosofiske temaer. Det er ikke et ja eller nei-spørsmål i denne boka. Ingen av spørsmålene har et entydig svar. Her må ungene tenke seg litt om før de svarer. Og det er morsomt å oppleve hvordan de gjennom både egne funderinger og samtalene vi har tenker videre og åpner opp for nye tanker. Det er kloke spørsmål Svatun stiller i boka. Og fortellingene som starter hvert kapitell er situasjoner og episoder ungene kan kjenne seg igjen i og fungerer slik som en super inngang til funderingene omkring spørsmålene.
