Det er en iskald mandagskveld i januar, og Larvik bibliotek er fylt til bristepunktet. Forventningene vibrerer i salen, og stillheten som tynger salen er både tung og endeløs. I kveld er det ingen som småprater, det er ingen som hvisker. Publikums blikk er rettet stivt fremover, spente, kanskje til og med en anelse nervøse. I sentrum for publikums intense blikk, sitter en hengslete blondine med myk Molde-dialekt. Det er forfatter og mediepersonlighet Linnéa Myhre som har funnet veien til Larvik.
Skrevet av Christina Sunneklep
Året er 2010, og i Oslo sitter tyve år gamle Linnéa Myhre og stirrer tomt i veggen. Det er ikke lenge siden hun sa opp jobben på Bunnpris i Molde, pakket sakene sine og flyttet alene til hovedstaden. Hun vet fremdeles ikke om det var for å finne seg selv eller for å få en anledning til å stikke av. Det eneste hun vet er at hun måtte vekk – men helst vekk fra seg selv. Linnéa blir snart rikskjendis gjennom den såkalte ’sinnabloggen’ Alt du vet er feil, en åpenhjertig blogg hvor hun med kjølig og satirisk avstand både harselerer med og funderer over sitt eget liv med anoreksi, alvorlig depresjon og – til sist – selvmordstankene. Bloggen er lenge en av de mest leste i Norge – men Linnéa føler ingenting, verken glede eller tristhet. Alt i henne er kun urovekkende og fengslende tomt.
Så får Linnéa nok. Hun får nok av blogg, nok av mennesker, nok av livet. Hun stenger bloggen, og deretter begynner hun å skrive. På ordentlig, som hun sier. I 2012 debuterer Linnéa som forfatter med Evig søndag, en tung roman med klare selvbiografiske trekk. Her skildrer hun det som skal bli veien vekk fra spiseforstyrrelser og selvmordstanker, det er Linnéas vei tilbake til livet ved hjelp av en forståelsesfull mor og dyktige psykologer.
I oktober 2014 kom oppfølgeren Kjære. Det er en moderne brevroman, egentlig mer en brevantologi, om Linnéas vei videre og hennes fornyede verdensbilde.
”I virke ikkje, mamma”
”Jeg vil gjerne sette stemningen,” sier Linnéa til kveldens publikum, mens hun med ustø hender fjerner usynlige hårstrå fra den kritthvite skjorten. ”Så jeg vil starte med å lese det første brevet fra den nye romanen min Kjære. Nemlig selvmordsbrevet mitt fra 2011.”
Linnéas stemme er stø og rolig mens hun loser publikum gjennom det som var ment til å være hennes aller siste ord til verden, hennes aller siste ord til mamma. Her kåserer hun seg gjennom barndommens uanstrengte forhold til døden: hvem vil dukke opp i begravelsen hennes, undrer barnet Linnéa. Vil alle de kule jentene fra klassen være der? Hvem skal passe på mamma og lillebror? Og hvem skal egentlig arve det dyrebare My Little Pony-slottet? Publikum humrer svakt, kanskje gjenkjennende, men så glir barnet Linnéa nærmest umerkelig over til kvinnen Linnéa: tankene er tyngre, dagene er mørkere. Selvmordsbrevet beskriver en hverdag bestående av strenge matrutiner, store menger antidepressive midler og mye søvn. Linnéa undrer ikke lenger over hvem som kommer i begravelsen hennes. Hun orker ikke bry seg. Sakte, men sikkert blir depresjonen og anoreksien for mye for henne. Linnéa takler ikke lenger livet.
” Det er sikkert en lettelse for deg også, mamma,” leser Linnéa Myhre tonløst ut mot salen. Ordenes tyngde synker rolig inn hos publikum. Så hvisker hun frustrert, på klingende Molde-dialekt: ” I virke ikkje, mamma!”
Kjære viser oss Linnéas verden i brevform. Hun har selv skrevet alle brevene, men kun et fåtall av dem var ment til å leses av mottakerne. Nå kan de leses av alle. Tematikken kretser rundt Linnéas interesser: menneskene hun er glad i, ting hun irriterer seg over, ting hun ikke forstår. Romanen inneholder åpne og ærlige brev til mamma, til kjæresten, til Erna Solberg, til kjendiskokk Eyvind Hellstrøm, og til avisredaktører som forfekter slankehysteri i massemedia. ”Jeg liker at boken starter med det tunge, at den starter med selvmordsbrevet,” forteller hun åpenhjertig til en sal fylt av endeløs stillhet. ”For målet med romanen er jo å vise en vei som gradvis ble litt bedre”.
Årets kjærlighetsbrev
Kjære, Oppfølgeren til Evig søndag, kan til sammenligning betegnes som tematisk lettere. Linnéa Myhres stemme er ikke lenger fullt så heldyster i verken stil eller tematikk. Et av romanes mer humoristiske innslag er et brev stilisert til sukettprodusenten Natreen. Her finner vi at Linnéa irriterer seg over alt fra håpløse sukettpakker som går i gulvet, til sukettenes skuffende størrelse. Brevet er lett og humoristisk, men den tunge vissheten om Linnéas anstrengte forhold til mat lurer allikevel i bakgrunnen. Mellom sidene eksisterer det en evig påminnelse om at det tilsynelatende lette har en egentlig symbolsk tyngde i seg.
De mørke tankene er tilstede gjennom hele verket, men som leser kan man allikevel fange opp tegn til at Linnéa, både versjonen vi møter i bøkene, samt den unge kvinnen i Larvik bibliotek, kanskje er litt lettere til sinns enn tidligere. Dette er spesielt tydelig i brevet til kjæresten, musiker Sondre Lerche, et brev som av VGs kritiker Mari Nymoen Nilsen ble omtalt som årets vakreste kjærlighetsbrev. Det er definitivt en av Linnéa Myhres vakreste – og kanskje også såreste – tekster.
Mediepersonligheten Linnéa Myhre er elsket av publikum. Hennes jevnaldrende har fulgt henne siden hun var Norges ubestridte bloggprinsesse. Nå er hun seriøs forfatter og sarkastisk humordronning på Twitter. Den eldre garde trykket henne til sitt hjerte da hun valset seg gjennom Skal vi danse? tidligere i høst. Forfatteren Linnéa Myhre er derimot ikke elsket av alle, og hennes forhold til Norges litteraturkritikere er anstrengt. Det er få kritikere som har møtt Linnéas litterære reise med stormende jubel. Flere har anklaget henne for dårlig språk, vaklende tematikk og bøkene har også blitt omtalt som ”blogg i bokform”. Men Linnéa er ikke skuffet. Til publikum forteller hun at det er tull at menn, som attpåtil er faretruende nær pensjonsalder, skal trille terninger over hennes berettelser, over hennes liv. ”Det er jo ikke de jeg skriver for,” poengterer hun irritert, og foretar så en rask håndbevegelse mot publikum. Gesten er enkel, men vellykket. Kveldens tilhørere blir plutselig pinlig bevisste på det faktum at salen er fylt av unge kvinner, de aller fleste under tjuefem. ”Selvsagt synes jo voksne menn at det er tull. At det er dårlig litteratur. At det er trivielt. Men det er ikke de som skal forstå dette her. Det er ikke de jeg skriver for.”
Det er ingen tvil om at Linnéa Myhre representerer en generasjon snarere enn en litterær retning. Kritikerne vil kanskje aldri forstå henne, men hun kan definitivt regnes som en viktig stemme for egen generasjon, og dermed også for dagens samfunn. I 2012 mottok hun Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse for debutromanen Evig søndag. I dag er dette en pris hun både er takknemlig for og irritert over. ”Jeg vil ikke være et forbilde fordi jeg er syk,” avslutter hun, og stemmen farges av en plutselig krasshet. ”Jeg vil være et forbilde fordi jeg har blitt bedre. Og det er det jeg forsøker å vise med Kjære.”
***
Skrevet av Christina Sunneklep
Back Rabbit Hall
Joel Dicker
Alt i et øyeblikk
Tønsberg-forfatterne Geir Wigtil og Karianne Kalseth har skrevet en bok om hvordan man kan, i en hverdag fylt med stress, gi litt
Litteraturmagasinet.no 