Oddvar Schjølberg lanserer tirsdag sin tredje bok i serien om krigsseilernes skjebner. I fjor kom bøkene «En krigsseilers loggbok» og «Krigsseilernes evige krig. Nå kommer den naturlige oppfølgeren «Krigsseilernes barn.» For krigen har også satt sport på barn av krigsseilere, både fordi mange av fedrene deres hadde problemer på grunn av de traumatiske hendelsene de hadde opplevd under krigen, og fordi samfunnet for øvrig altfor ofte behandlet også krigsseilerbarna dårlig.
Krigsseilernes barn forteller historien til en glemt og lite kjent gruppe i norsk krigshistorie. Denne gruppen krigshelter som kjempet i første linje, ville myndighetene helst glemme etter krigen. Krigsseilernes barn fikk en oppvekst under svært varierende vilkår. I boken møter du et knippe av dem, og de forteller sin unike og usminkede historie.
Forfatter Oddvar Schjølberg (f. 1948) har skrevet en rekke bøker, de aller fleste med 2. verdenskrig som tema. Med Krigsseilernes barn er han ute med sin fjerde bok om de norske krigsseilerne.
Med seg har han visesangeren Per Carolus, som spiller spesialkomponert musikk for denne anledningen.
Lanseringen skjer på Tønsberg bibliotek tirsdag kl. 19.3o, der forfatter Oddvar Schjølberg vil presentere boka. I tillegg vil flere av krigsseilerbarna som er intervjuet i boken også være tilstede:
Jan I. Sørensen:
Jan er den lille gutten som satte på seg en skinnende sheriffstjerne og spente fast to seksløpere på hoften når faren skulle på møte i Krigsseilernes Forening i Oslo. For sikkerhets skyld hadde han også tatt med seg en solid hjemmelaget sprettert på baklomma.
Med dette ”våpenarsenalet” skulle han forsvare faren og de andre krigsseilerne hvis nazistene skulle komme for å angripe dem igjen.
Han sier: Far sleit med minnene fra krigsseilasen. Det skulle lite til før de dukket opp i hukommelsen hans. Det kunne være nok bare å se ett eller annet innslag i nyhetene, eller lese ei avis. Pang – så satt de der igjen – minnene. Hele ansiktet hans bar preg av redsel. Og følgelig kunne spenningsnivået til tider bli ganske høyt.
Men jeg var altfor liten til å forstå hva far hadde vært med på. Mor visste selvfølgelig en del av dette, men ville skåne oss barna, og holdt tett hun også.
I voksen alder sitter alle minnene fortsatt fastspikret i Jan I. Sørensens innerste minnekamre. De lar seg ikke viske ut, og ofte er han ”hjemme” hos krigsseiler Sørensen igjen. Minnene kommer skremmende nær.
Kari Merete Mørkved:
– Jeg var stolt av å ha en far som var krigsseiler, og som gjorde en utrolig bragd for sitt land. Men krigen var omsluttet av taushet, og det var kun når man spurte ham direkte at han fortalte litt om sine opplevelser. Da jeg selv lærte om krigen på skolen, ble det en selvfølge at jeg spurte om hva han hadde vært med på i krigen til sjøs. Det var som å høre på et eventyr, så uvirkelig var dette for meg.
Jan Henrik Mørkved:
– Jeg har veldig gode minner om far som en rolig, sindig og kjær familiemann. Aldri noen utbrudd. Han var veldig sosial og vennskapelig, og var svært fornøyd med livet. Vår oppvekst bar ikke preg av en far som hadde vært krigsseiler, for han hadde ikke raseri eller mareritt fra krigen.
Jan fikk ikke vite noe av farens opplevelser. I dag driver han aktivt researcharbeid for å finne farens konvoiseilinger, kolleger, båter osv.
Kort sagt – jeg har så uendelig mange spørsmål om min fars historie. Og fars krig ble på en måte ”min” krig.
Marwel Sandvold:
– Det er først i de siste årene jeg har orket å begynne og ‘lette litt på teppet’ for å forstå min pappa og mamma og min barndom. Kanskje jeg er på leting etter meg selv. Det er så mye jeg undret meg på. Hvorfor var det ingen som snakket med meg? – har jeg tenkt mye på… nå først tør jeg stille spørsmålene. Og nå er jo «alle mine borte» («mine tidsvitner»).
Jeg prøvde å forstå pappa, og jeg forsvarte ham. Han ønsket ikke på noen måte å gjøre oss vondt, men det var en ”annen driv” som herjet inni ham etter opplevelsene under krigen, og som var årsaken til de forvirrete og utagerende handlingene hans. Hele min barndom har vært preget av at jeg har gått på tå hev for å lytte, og se etter signaler på pappas tilstand. Det ble nærmest innebygd i meg.
Roar Venås:
– Da far kom hjem i 1951 hadde han mange problemer å slite med, for krigen hadde gitt ham mye innebygd angst. Båten Stiklestad fraktet 50.000 tonn flybensin til de allierte. Man kan jo bare tenke seg hvordan det var å gå døgnet rundt ombord her, og ikke være trygg for hva som ville skje i neste minutt.
Jeg har selv måttet lese i bøker og på nettet om disse konvoiseilasene, for han fortalte ingenting om dette. Men det har slått meg hvor tilfeldig ting var, og hvor små marginer det var mellom liv og død. Og det har gitt meg flere ulike perspektiver i livet mitt. Jeg tror ikke vi klarte å åpne dørene inn til pappas indre, for han valgte å tie om så mange ting. Og de satt så altfor godt fast. Hvis han fortalte litt så var det omtrent bare ”smuler”.
Mamma fikk nok mest av det med marerittene, og det var hun som måtte roe ned situasjonen når nervene hans ble tøyd til bristepunktet etter de nattlige mardrømmene. Hun greide å skåne oss fra dette, og tok mange av disse tingene selv. I ettertid har jeg skjønt mer og mer av hvor tøft det var for henne hele tiden.
Knut Vidar Paulsen:
– Pappa var hvalfanger, og tilhørte kanskje den gruppen krigsseilere som det ikke har vært så mye oppmerksomhet rundt – selv om de også seilte under farlige omstendigheter som andre sjøfolk. Pappa seilte under hele krigen, men det var en periode han ikke snakket om. Jeg registrerte at krigen hadde påført ham en del plager, og vi lærte oss til å leve med «hullet» i fars livhistorie. Da jeg vokste opp hadde vi den innstillingen at når pappa ikke fortalte noe – da spurte vi heller ikke.
Knut Vidar er pensjonert Seniorrådgiver fra Oslo kommune. Han er historisk interessert og arbeider for forandring gjennom politiske endringsprosesser av hele det politiske miljøet, leder Nordahl Grieg Fredsfond og Stiftelsen Natur og Kultur, er redaktør av hjemmesidene: www.fredsfond.info, www.norfm.org og www.leidin.info, samt budstikka: Vennskap og årsskriftet: Vintersolverv.
Per Carolus Wathne:
Han var så knyttet til sin far at han gikk inn i skapet for å lukte på uniformen hans.
– Det var mer fars stillhet som var så betegnende, men likevel var det som om noe ropte under overflaten. Noe han ikke ønsket å dele med oss.
Men det var ikke til å unngå at det kom til syne i enkelte situasjoner.
Nå har Per Carolus – skrevet en hyldningsvise til faren og de andre krigsseilerne. Og han har gitt ut denne pluss 3 andre krigsseilerviser på CD’en??
Velkommen!
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer