Audun Støren debuterer med romanen ”Moderskipet” på Grusomhetens teater i Oslo 3 september. En svært annerledes kriminalroman, eller som forfatteren selv foretrekker å kalle den: En dannelsesroman uten dannelse…
Oslo er ikke en by. Oslo er kastesystem. Noen vektere litt lenger ned i gaten kastet en forfrossen uteligger ut fra et kjøpesenter. Uteliggeren ble liggende på gaten og gråte. Espen gikk oppover Karl Johansgate mot Nationaltheatret der han hadde avtalt å møte Ulla og Olav. Han krysset Kongens gate på grønn mann, og Nedre Slottsgate på rød. Kjente en økende uro ved å se de forbipasserende i ansiktet. Dauinger som åt opp menneskelighet. En rumensk gatesanger spilte falskt på et hullete trekkspill. Espen slapp en tipakning Marlboro i kofferten hans. Han visste at mannen var fattig og røyksugen, og røykpakka hadde Espen stjålet.
Gatebarn. Knallharde narkomiljøer. En ambisiøs journalist. En barmhjertig hjelperinne. En korrupt purk. Og for øvrig et rikholdig menasjeri av dophuer, horer, skakkjørte straitinger, kyniske avisfolk og finansfyrster.
Dette er de som befolker ”Moderskipet”. Oslo er åstedet for en episk kamp der det gode barker sammen med det onde på mange plan. Der brutalitet danser med ømhet og mot blant de sprøytenarkomane. Der drivkreftene er sterke, sugende og skiftende. Og der hovedpersonene gjennom sine egne valg, og andres, uunngåelig konvergerer mot et voldsomt klimaks.
Og der ingenting er helt som det ser ut.
Intervju med bokens forfatter:
Du lanserer din første roman 03. september i høst. En drøm som går i oppfyllelse?
– Nei. Jeg ville helst vært dikter, men klarer ikke å fatte meg i korthet, sukker han. – Jeg er et surrehue som skulle ønske at jeg kunne dikte.
Den 44-åringen er slett ingen uerfaren skribent. Han har levd av å skrive i over 20 år. Først som journalist – inkludert flere år i Aftenposten – og siden som PR-rådgiver og oppdragsskribent. Men hvorfor en roman?
– Jeg var ganske syk en stund, og trengte å holde fingrene i gang med tekstarbeid. Det er jo levebrødet mitt, det eneste jeg kan litt, og jeg var redd for å miste teken. Enhver skribent vet at daglig skrivearbeid må til for å holde håndlaget ved like. Litt som en treskjærer.
– Og så ble det til en roman?
– Ikke til å begynne med. Det var en samling historier og mennesker oppi huet mitt som kranglet om å få komme ned på papiret. Jeg er et surrehue, så de kom i rykk og napp, flettet inn i hverandre. Mange, mange flere historier enn de som endte opp i sistemanuset. For å få litt orden i galskapen skrudde jeg dem inn i en fiktiv rammefortelling og en tematikk. Tematikken – det gode mot det onde – vet jeg ikke hvor kom fra.
– Du insisterte sterkt på at boken skulle hete Moderskipet Hvorfor det? Det kan jo gi mange assosiasjoner til Science Fiction, mens dette i aller høyeste grad er realisme, for ikke si skittenrealisme?
– Ordet Moderskipet brukes et stykke ut i handlingen, men jeg kan ikke si så mye uten å avsløre for mye. Men jeg kan si at mens ordets faktiske første anvendelse er en referanse hos en romanfigur til et romskip, er assosiasjonen jeg prøver å vekke hos leseren kanskje mer til største skipet i en marin flotilje, trygghet, ledelse, tillit – men at den symbolske betydningen av ordet peker langt, langt utover dette i romanens grunntematikk.
Bestialske
Støren kaller selv «Moderskipet» for en dannelsesroman uten dannelse. Oslo er åstedet for en episk kamp der det gode barker sammen med det onde på mange plan. Der drivkreftene er sterke, sugende og skiftende. Og der hovedpersonene gjennom sine egne valg, og andres, uunngåelig konvergerer mot et voldsomt klimaks. Romanen omhandler – blant annet – bestialske forbrytelser og ridderlig mot i et knallhardt narko- og krimmiljø i Oslo – og opptredener av Gud og Djevelen. Her er gatebarn, en ambisiøs journalist. En barmhjertig hjelperinne. En korrupt purk. Og for øvrig et rikholdig menasjeri av dophuer, horer, skakkjørte straitinger, kyniske avisfolk og finansfyrster.
– Sanne historier om virkelige mennesker? Det er jo sterke saker du skildrer? spør jeg, og håper Støren skal svare nei.
– Grensen mellom objektiv virkelighet og fantasispunnet fiksjon er ikke bare elastisk, men også porøs. Det jeg kan si er at jeg har skapt nye skikkelser basert på egenskaper hos folk jeg har truffet opp gjennom årene. Bare en eneste skikkelse er helt og holdent basert på en person jeg har møtt. Personen var så klar og tydelig at det ikke gikk an å dempe eller vanne vedkommende ut.
Narkomiljøet
– Skildringene dine av Oslos narkomiljo er foruroligende troverdig. Hvorfor valgte du å skrive om nettopp dette miljøet?
– Det var de historiene som ville ut. Enkelt og greit.
– Fordi?
Støren ser lenge på meg.
– Jeg hadde, inntil rett før jeg skrev den boka, periodevis vært tung misbruker i mange, mange år. Mest skapmisbruker, ved siden av gode jobber, fine klær og en tilsynelatende ordnet tilværelse. Men de senere årene også på gata.
Rusfri
– Men nå er du rusfri? Hvordan greide du å slutte?
– Ja, si det. Jeg har vært rusfri i fem år nå, med unntak av et mindre tilbakefall. Men det var ikke egentlig jeg som sluttet. Det var noe som sluttet inni meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte, så jeg har ikke lyst til å si så mye mer om det. Det er ikke min fortjeneste. Jeg hadde flaks. Også fikk jeg barn, det var en veldig sterk motivasjon til å klare å kutte ut. Jeg har en gutt som er fem, og en som er tre. Jeg er veldig glad i dem, og vil være en god pappa, sier Støren.
Gud, Djevelen og misforståelser
I et litterært velkjent grep lar Støren Gud og Djevelen starte et veddemål som kickstarter hendelsene i romanen. Gud? Ikke akkurat trendy – så hvorfor?
– Folk, også Kirken, har misforstått hele greia med Gud, Kristus og Djevelen. Det spiller ingen rolle om Gud ”finnes”. Det spiller ingen rolle om Jesus ”har eksistert”. Det gode er her. Det onde er her. Alt vi gjør, også her oppe i luksus-Norge, koker ned til godt eller ondt. Man kan registrere avleiringer, konsekvenser, av godt eller ondt, hvert sekund, overalt, og i hele vår historie. Symbolsk og arketypisk finnes det ikke fnugg av tvil: Gud finnes. Like sikkert er det at Djevelen finnes. Men enda sikrere er det at vi alle kjenner det onde og det gode rive og slite i oss. Og siden det er slik, må vi velge om vi vil leve etter innskytelser, eller etter en moral som gjør ting litt lettere for oss når vi klør oss i huet og lurer på hva vi skal gjøre i en tvilssituasjon.
– Hva med deg selv, tror du på Gud?
– Jeg har møtt så mye oppofrelse, mot og varme fra desperate mennesker, mennesker i den ytterste nød, at jeg vet at inni menneskets sjel finnes noe som inspirerer oss til å gjøre det gode. Og noe som oppfordrer oss til å gjøre det onde.
La dem drukne
– Fremmede ord, dette? Er du ikke redd for å bli oppfattet som en outsider?
– Vi lever i et samfunn der justisministeren bruker bevæpnet politi til å sende norske livredde barn ut av landet til fattigdom, tortur og død, uten at han blir straffet for det. Uten at avisene minner folk om at denne forferdelige forbrytelsen er en gjentagelse av deportasjonen av jøder under krigen. De norske jødene ble ikke arrestert av nazister, men av nordmenn. Og vi lever i et samfunn der stupid, heslig rikmannsdekadanse fører til at høyresiden vil forby tigging. Der Arbeiderpartiet er for feige til å slå tilbake når de politisk blåbrune massakrerer ungdommen deres, og der frp’ere får lov til å si ”la dem bare drukne” offentlig om båtflyktninger uten at noen gir dem en helsikes omgang med juling. Takk som spør, men jeg har det helt fint langt, langt utenfor dette asylet.
– Forstår du om noen vil kalle deg en nyfrelst hykler?
– Jeg er en nyfrelst hykler.
Bulgakov
Støren er dypt litteraturinteressert, og studerte litteratur på Universitetet. Hva har satt spor?
– Hvor skal jeg begynne? Klassikerne, særlig russerne, blir jeg aldri ferdig med. Alt – alt – av Dostojevski berører det guddommelige samtidig som han er høyst sosialt og menneskelig-sjelelig engasjert. Bulgakov gjorde noe med ”Mesteren og Margarita” som få har fått til senere. Den magiske realismen er viktig for meg. Og Graham Greenes åndelige ting som ”The End of the Affair” var dypt rørende. Franz Werfels to hovedverk slo meg fullstendig i bakken, ”Musa Dagh” fordi den var så spennende, ”Bernadette” fordi den var så kjærlig og så åndelig. I det hele tatt tyskerne fra mellomkrigstiden skrev mye flott. ”Trolldomsfjellet” av Mann… Herregud, hvilken kunst… ”En landsbyprests dagbok”, kanskje den mest vare, rørende roman jeg har lest. Samtid: Murakami, Pamuk, Saramago. Morrison. Toni Morrison skriver så tindrende, dirrende, bevrende sterkt!
– Og i Norge?
Falkberget, Norheim og en spyende Ibsen
– I Norge har Falkberget vært viktigst for meg. Duun. Ibsens enorme kunstneriske prosjekt kommer ingen utenom: sylskarp, dypt sarkastisk samfunnskritikk. Han var den største. Jeg synes bare det er trist at han er blitt domestisert som ei jævla veskebikkje. Ibsen ville vært nådeløs i sin kritikk av den fisefine eliten som besynger ham i dag: Grådige, vemmelige og hjerteløse på dagen, kombinert med estetisk fremfor etisk kulturkonsum på kvelden, vaklende rundt halvfulle på dyr vin. Sitter der og ser på ballett i Operaen med botox i leppa og silikon i puppene mens de trader aksjer i New York på smarttelefon, ikledd Pradaklær sydd av fastlenkede niåringer i Bangladesh – men i all denne overfloden passerer livet dem uten at de skjønner en dritt, og uten at de er inne på tanken at de kanskje burde begynne å gjøre noe med livene sine. Ibsen ville spydd.
– Du nevner ikke Hamsun?
– Hamsun var en helvetes nazistmedløper som støttet å sende barn inn i gasskamrene. Bøkene hans bør brennes og han bør glemmes for alltid.
– Hva med samtidslitteratur i Norge?
– Kjærstad har gjort ting som vil bli stående. ”Det store eventyret” er trolig det mest ambisiøse norske verk siden Falkbergets ”Nattens Brød”, med unntak av Borgens Lillelordbøker. Ambjørnsen fordi han er en tekniker av rang, og fordi han har et så stort hjerte for de utstøtte. Nygårdshaug er jo en virtuous iblant. Jan Erik Vold, bøkene, ikke diktene først og fremst. Og Jørgen Norheim. ”Ingen er så trygg i fare” av Norheim er en den mest intense norske romanen siden krigen. Jon Fosse. Ravatn, hun er veldig, veldig god. Skulle ønske jeg hadde en penn som henne!
– Hva leser du på nå?
– Proust. Dag ut og og dag inn. Endelig har det løsna. Jeg har prøvd mange ganger i 15 år og aldri orket mer enn en halv side. Den er jo dørgende kjedelig, det er jo ingen handling, bare overklassesladder. Men så løsnet det for meg. Språket. Språket, menneske. Det er av en annen verden. Det han ikke får til å beskrive med sitt voldsomme ordforråd, gjør han med grammatikalske krumspring som gjør meg helt varm i magen. Jeg nyter hvert sekund, men det blir ikke mer enn maksimalt en time av gangen. Man må være svært konsentrert for å lese Proust.
– Drømmer du om å skrive som en av disse forfatterne en gang?
– Nei. Jeg drømmer om å klare å skrive dikt. Som Olav H. Hauge. Bjerke. Hofmo… Tenk den ærligheten hos Hofmo! Ikke den hardeste, barskeste elitesoldat er så tøff som hun var! Prøysen skrev såre, lengtende sangtekster. Bull, til og med Garborg og Collett Vogt, men også nyere norske diktere. Haugen. Nygard. Det er mye bra innen norsk diktning nå, mye mer energi i poesi enn norsk prosa. Jeg følger også med på en ung dikterske som heter Kirketeig. Jævla sterke, sugende saker.
– Så neste bok fra deg er en diktsamling?
– Jeg klarer ikke å skrive dikt. Jeg prøver, men det blir bare tull. Rytmen er det viktigste for meg, og det får jeg nesten aldri til.
– Kan vi få en prøve?
Støren ler, og resiterer et dikt han spant en gang han falt ned en fjellside i Alpene:
Datt i bånn
Vondt i rompa
Aldri mere actionsport.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer