Søk
Arkiv
Arkiv
Nylige innlegg
Mest populære innlegg og sider
- RSS - Innlegg
- RSS - Kommentarer
Følg bloggen via Epost

Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

E-postadresse:

Bli med blant 423 andre abonnenter
Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Archive For august, 2015

En nyfrelst hykler krysser sine spor

30. august 2015 · by bergjespersen

Audun Støren debuterer med romanen ”Moderskipet” på Grusomhetens teater i Oslo 3 september. En svært annerledes kriminalroman, eller som forfatteren selv foretrekker å kalle den: En dannelsesroman uten dannelse…

Oslo er ikke en by. Oslo er kastesystem. Noen vektere litt lenger ned i gaten kastet en forfrossen uteligger ut fra et kjøpesenter. Uteliggeren ble liggende på gaten og gråte. Espen gikk oppover Karl Johansgate mot Nationaltheatret der han hadde avtalt å møte Ulla og Olav. Han krysset Kongens gate på grønn mann, og Nedre Slottsgate på rød. Kjente en økende uro ved å se de forbipasserende i ansiktet. Dauinger som åt opp menneskelighet. En rumensk gatesanger spilte falskt på et hullete trekkspill. Espen slapp en tipakning Marlboro i kofferten hans. Han visste at mannen var fattig og røyksugen, og røykpakka hadde Espen stjålet.

Gatebarn. Knallharde narkomiljøer. En ambisiøs journalist. En barmhjertig hjelperinne. En korrupt purk. Og for øvrig et rikholdig menasjeri av dophuer, horer, skakkjørte straitinger, kyniske avisfolk og finansfyrster.

Dette er de som befolker ”Moderskipet”. Oslo er åstedet for en episk kamp der det gode barker sammen med det onde på mange plan. Der brutalitet danser med ømhet og mot blant de sprøytenarkomane. Der drivkreftene er sterke, sugende og skiftende. Og der hovedpersonene gjennom sine egne valg, og andres, uunngåelig konvergerer mot et voldsomt klimaks.

Og der ingenting er helt som det ser ut.

Intervju med bokens forfatter:

Du lanserer din første roman 03. september i høst. En drøm som går i oppfyllelse?

– Nei. Jeg ville helst vært dikter, men klarer ikke å fatte meg i korthet, sukker han. – Jeg er et surrehue som skulle ønske at jeg kunne dikte.

Den 44-åringen er slett ingen uerfaren skribent. Han har levd av å skrive i over 20 år. Først som journalist – inkludert flere år i Aftenposten – og siden som PR-rådgiver og oppdragsskribent. Men hvorfor en roman?

– Jeg var ganske syk en stund, og trengte å holde fingrene i gang med tekstarbeid. Det er jo levebrødet mitt, det eneste jeg kan litt, og jeg var redd for å miste teken. Enhver skribent vet at daglig skrivearbeid må til for å holde håndlaget ved like. Litt som en treskjærer.

– Og så ble det til en roman?

– Ikke til å begynne med. Det var en samling historier og mennesker oppi huet mitt som kranglet om å få komme ned på papiret. Jeg er et surrehue, så de kom i rykk og napp, flettet inn i hverandre. Mange, mange flere historier enn de som endte opp i sistemanuset. For å få litt orden i galskapen skrudde jeg dem inn i en fiktiv rammefortelling og en tematikk. Tematikken – det gode mot det onde – vet jeg ikke hvor kom fra.

– Du insisterte sterkt på at boken skulle hete Moderskipet Hvorfor det? Det kan jo gi mange assosiasjoner til Science Fiction, mens dette i aller høyeste grad er realisme, for ikke si skittenrealisme?

– Ordet Moderskipet brukes et stykke ut i handlingen, men jeg kan ikke si så mye uten å avsløre for mye. Men jeg kan si at mens ordets faktiske første anvendelse er en referanse hos en romanfigur til et romskip, er assosiasjonen jeg prøver å vekke hos leseren kanskje mer til største skipet i en marin flotilje, trygghet, ledelse, tillit – men at den symbolske betydningen av ordet peker langt, langt utover dette i romanens grunntematikk.

Bestialske
Støren kaller selv «Moderskipet» for en dannelsesroman uten dannelse. Oslo er åstedet for en episk kamp der det gode barker sammen med det onde på mange plan. Der drivkreftene er sterke, sugende og skiftende. Og der hovedpersonene gjennom sine egne valg, og andres, uunngåelig konvergerer mot et voldsomt klimaks. Romanen omhandler – blant annet – bestialske forbrytelser og ridderlig mot i et knallhardt narko- og krimmiljø i Oslo – og opptredener av Gud og Djevelen. Her er gatebarn, en ambisiøs journalist. En barmhjertig hjelperinne. En korrupt purk. Og for øvrig et rikholdig menasjeri av dophuer, horer, skakkjørte straitinger, kyniske avisfolk og finansfyrster.

– Sanne historier om virkelige mennesker? Det er jo sterke saker du skildrer? spør jeg, og håper Støren skal svare nei.

– Grensen mellom objektiv virkelighet og fantasispunnet fiksjon er ikke bare elastisk, men også porøs. Det jeg kan si er at jeg har skapt nye skikkelser basert på egenskaper hos folk jeg har truffet opp gjennom årene. Bare en eneste skikkelse er helt og holdent basert på en person jeg har møtt. Personen var så klar og tydelig at det ikke gikk an å dempe eller vanne vedkommende ut.

Narkomiljøet
– Skildringene dine av Oslos narkomiljo er foruroligende troverdig. Hvorfor valgte du å skrive om nettopp dette miljøet?

– Det var de historiene som ville ut. Enkelt og greit.

– Fordi?

Støren ser lenge på meg.

– Jeg hadde, inntil rett før jeg skrev den boka, periodevis vært tung misbruker i mange, mange år. Mest skapmisbruker, ved siden av gode jobber, fine klær og en tilsynelatende ordnet tilværelse. Men de senere årene også på gata.

Rusfri
– Men nå er du rusfri? Hvordan greide du å slutte?

– Ja, si det. Jeg har vært rusfri i fem år nå, med unntak av et mindre tilbakefall. Men det var ikke egentlig jeg som sluttet. Det var noe som sluttet inni meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte, så jeg har ikke lyst til å si så mye mer om det. Det er ikke min fortjeneste. Jeg hadde flaks. Også fikk jeg barn, det var en veldig sterk motivasjon til å klare å kutte ut. Jeg har en gutt som er fem, og en som er tre. Jeg er veldig glad i dem, og vil være en god pappa, sier Støren.

Gud, Djevelen og misforståelser
I et litterært velkjent grep lar Støren Gud og Djevelen starte et veddemål som kickstarter hendelsene i romanen. Gud? Ikke akkurat trendy – så hvorfor?

– Folk, også Kirken, har misforstått hele greia med Gud, Kristus og Djevelen. Det spiller ingen rolle om Gud ”finnes”. Det spiller ingen rolle om Jesus ”har eksistert”. Det gode er her. Det onde er her. Alt vi gjør, også her oppe i luksus-Norge, koker ned til godt eller ondt. Man kan registrere avleiringer, konsekvenser, av godt eller ondt, hvert sekund, overalt, og i hele vår historie. Symbolsk og arketypisk finnes det ikke fnugg av tvil: Gud finnes. Like sikkert er det at Djevelen finnes. Men enda sikrere er det at vi alle kjenner det onde og det gode rive og slite i oss. Og siden det er slik, må vi velge om vi vil leve etter innskytelser, eller etter en moral som gjør ting litt lettere for oss når vi klør oss i huet og lurer på hva vi skal gjøre i en tvilssituasjon.

– Hva med deg selv, tror du på Gud?

– Jeg har møtt så mye oppofrelse, mot og varme fra desperate mennesker, mennesker i den ytterste nød, at jeg vet at inni menneskets sjel finnes noe som inspirerer oss til å gjøre det gode. Og noe som oppfordrer oss til å gjøre det onde.

La dem drukne
– Fremmede ord, dette? Er du ikke redd for å bli oppfattet som en outsider?

– Vi lever i et samfunn der justisministeren bruker bevæpnet politi til å sende norske livredde barn ut av landet til fattigdom, tortur og død, uten at han blir straffet for det. Uten at avisene minner folk om at denne forferdelige forbrytelsen er en gjentagelse av deportasjonen av jøder under krigen. De norske jødene ble ikke arrestert av nazister, men av nordmenn. Og vi lever i et samfunn der stupid, heslig rikmannsdekadanse fører til at høyresiden vil forby tigging. Der Arbeiderpartiet er for feige til å slå tilbake når de politisk blåbrune massakrerer ungdommen deres, og der frp’ere får lov til å si ”la dem bare drukne” offentlig om båtflyktninger uten at noen gir dem en helsikes omgang med juling. Takk som spør, men jeg har det helt fint langt, langt utenfor dette asylet.

– Forstår du om noen vil kalle deg en nyfrelst hykler?

– Jeg er en nyfrelst hykler.

Bulgakov
Støren er dypt litteraturinteressert, og studerte litteratur på Universitetet. Hva har satt spor?

– Hvor skal jeg begynne? Klassikerne, særlig russerne, blir jeg aldri ferdig med. Alt – alt – av Dostojevski berører det guddommelige samtidig som han er høyst sosialt og menneskelig-sjelelig engasjert. Bulgakov gjorde noe med ”Mesteren og Margarita” som få har fått til senere. Den magiske realismen er viktig for meg. Og Graham Greenes åndelige ting som ”The End of the Affair” var dypt rørende. Franz Werfels to hovedverk slo meg fullstendig i bakken, ”Musa Dagh” fordi den var så spennende, ”Bernadette” fordi den var så kjærlig og så åndelig. I det hele tatt tyskerne fra mellomkrigstiden skrev mye flott. ”Trolldomsfjellet” av Mann… Herregud, hvilken kunst… ”En landsbyprests dagbok”, kanskje den mest vare, rørende roman jeg har lest. Samtid: Murakami, Pamuk, Saramago. Morrison. Toni Morrison skriver så tindrende, dirrende, bevrende sterkt!

– Og i Norge?

Falkberget, Norheim og en spyende Ibsen
– I Norge har Falkberget vært viktigst for meg. Duun. Ibsens enorme kunstneriske prosjekt kommer ingen utenom: sylskarp, dypt sarkastisk samfunnskritikk. Han var den største. Jeg synes bare det er trist at han er blitt domestisert som ei jævla veskebikkje. Ibsen ville vært nådeløs i sin kritikk av den fisefine eliten som besynger ham i dag: Grådige, vemmelige og hjerteløse på dagen, kombinert med estetisk fremfor etisk kulturkonsum på kvelden, vaklende rundt halvfulle på dyr vin. Sitter der og ser på ballett i Operaen med botox i leppa og silikon i puppene mens de trader aksjer i New York på smarttelefon, ikledd Pradaklær sydd av fastlenkede niåringer i Bangladesh – men i all denne overfloden passerer livet dem uten at de skjønner en dritt, og uten at de er inne på tanken at de kanskje burde begynne å gjøre noe med livene sine. Ibsen ville spydd.

– Du nevner ikke Hamsun?

– Hamsun var en helvetes nazistmedløper som støttet å sende barn inn i gasskamrene. Bøkene hans bør brennes og han bør glemmes for alltid.

– Hva med samtidslitteratur i Norge?

– Kjærstad har gjort ting som vil bli stående. ”Det store eventyret” er trolig det mest ambisiøse norske verk siden Falkbergets ”Nattens Brød”, med unntak av Borgens Lillelordbøker. Ambjørnsen fordi han er en tekniker av rang, og fordi han har et så stort hjerte for de utstøtte. Nygårdshaug er jo en virtuous iblant. Jan Erik Vold, bøkene, ikke diktene først og fremst. Og Jørgen Norheim. ”Ingen er så trygg i fare” av Norheim er en den mest intense norske romanen siden krigen. Jon Fosse. Ravatn, hun er veldig, veldig god. Skulle ønske jeg hadde en penn som henne!

– Hva leser du på nå?

– Proust. Dag ut og og dag inn. Endelig har det løsna. Jeg har prøvd mange ganger i 15 år og aldri orket mer enn en halv side. Den er jo dørgende kjedelig, det er jo ingen handling, bare overklassesladder. Men så løsnet det for meg. Språket. Språket, menneske. Det er av en annen verden. Det han ikke får til å beskrive med sitt voldsomme ordforråd, gjør han med grammatikalske krumspring som gjør meg helt varm i magen. Jeg nyter hvert sekund, men det blir ikke mer enn maksimalt en time av gangen. Man må være svært konsentrert for å lese Proust.

– Drømmer du om å skrive som en av disse forfatterne en gang?

– Nei. Jeg drømmer om å klare å skrive dikt. Som Olav H. Hauge. Bjerke. Hofmo… Tenk den ærligheten hos Hofmo! Ikke den hardeste, barskeste elitesoldat er så tøff som hun var! Prøysen skrev såre, lengtende sangtekster. Bull, til og med Garborg og Collett Vogt, men også nyere norske diktere. Haugen. Nygard. Det er mye bra innen norsk diktning nå, mye mer energi i poesi enn norsk prosa. Jeg følger også med på en ung dikterske som heter Kirketeig. Jævla sterke, sugende saker.

– Så neste bok fra deg er en diktsamling?

– Jeg klarer ikke å skrive dikt. Jeg prøver, men det blir bare tull. Rytmen er det viktigste for meg, og det får jeg nesten aldri til.

– Kan vi få en prøve?

Støren ler, og resiterer et dikt han spant en gang han falt ned en fjellside i Alpene:

Datt i bånn

Vondt i rompa

Aldri mere actionsport.

Ingvar Ambjørnsen: Eventyret om bølgen av gull

28. august 2015 · by bergjespersen

La oss ta en titt på dette forunderlige eventyret om Stieg Larsson og Millennium-serien hans:

Torsdag 27. august kommer bind fire i Stieg Larssons Millennium-serie. Braksuksessen som slo alle salgsrekorder da bøkene utkom i tidsrommet 2005-2007. Den nye boka er skrevet av Zlatanbiografen David Lagercrantz og utgis samtidig i alle skandinaviske land, samt England, Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Polen, Canada og USA. På svensk er tittelen «Det som inte dödar oss». En vri på Nietzsches utsagn om at «det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere».

Så spørs det, da. Om Lagercrantz vil komme styrket ut av det han har gått inn i denne gangen. Det er neppe noen som vil ham til livs. Men utvilsomt mange som ønsker ham både knall og fall. Det at en utenforstående har trukket på seg avdøde Larssons sko og spasert rett inn i hans univers, har skapt voldsomme reaksjoner blant både lesere, kritikere og forfattere. Hva som enn kan sies om Lagercrantz – skuggeredd er han ikke.

Hva er det som gjør folk så forbanna? Litteraturhistorien er jo full av avbrutte litterære prosjekter som er videreført av andre. Dessuten er det juridiske i orden, det kan det ikke herske tvil om. Så hva handler det da om? Moral? Kan det være mulig? I 2015? La oss ta en nærmere titt på dette forunderlige eventyret om Stieg Larsson og Millennium-serien hans. Her sitter altså en radikal journalist og sakprosaforfatter med det ekstreme høyre som sitt spesialfelt og skriver skjønnlitteratur på fritida. Krim. Han er ferdig med tre bind på til sammen rundt femten hundre sider. Enhver forfatters våte drøm. Tre bind ferdig skrevet og mer stoff som trenger seg på! Det kan hende man må være forfatter selv for å forstå hvordan dette må føles. Og kanskje ikke.

Det verken Larsson eller noen andre kan vite, er at nå skal det nesten umulige skje. Det som forfattere og forleggere sitter og surrer om i fylla. Fantaserer om. Eksplosjonen. Orkanen. Superbestselgeren som slår absolutt alle rekorder. På seinhøsten 2007 flyr jeg fra Hamburg til Helsingfors via Oslo og Stockholm, og på flyplassene og i de ulike flyene er jeg den eneste som ikke leser Stieg Larsson. Året etter, i 2008, er han verdens mestselgende forfatter. Han konkurrerer utelukkende med seg selv. Og har allerede vært død i fire år. Den fantastiske suksessen som lesere, forleggere og kollegaer er vitne til, går hovedpersonen hus forbi.

Og det er dette såre eventyret som nå føres videre idet havet av penger slår inn over forleggerne og de etterlattes strender. Prinsen er død, men her kommer pengeflommen, bølgen av gull. Og som i et eventyr like uavsluttet som Larssons spenningsserie, ender det alt annet enn godt idet den samme bølgen av gull ikke når frem til eventyrets ubestridte prinsesse, Eva Gabrielsson. Larssons kjæreste og støtte gjennom tredve år. Til glede for «De Onde Slektningene» som nå trer inn på scenen, slik vi kjenner dem i ulike varianter fra utallige andre eventyr. Og snipp snapp snute, så er eventyret fremdeles ikke ute, for inn kommer altså David Lagercrantz sammen med alle de gode hjelperne som bare vil låne Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. Nærmest for å hedre Stieg Larsson som ligger nedgravd i jorden.

Ok. Samme Larsson har vært litt av en dust. Han skulle ikke ha vært så redd for å framstå som småborgerlig. Han skulle ha giftet seg, helst i kirken. Han skulle ha vært så streit at han hadde satt opp et litterært testamente. (Jeg har etter tredve år ikke fått fikset det selv.) Ja, det kan til og med hende at det hadde holdt at han offentlig hadde gitt uttrykk for at han ikke ønsket at andre skulle videreføre hans arbeid dersom han falt bort. Kanskje hadde det vært nok til å holde gribbene borte. Sannsynligvis.

Jeg vil ikke noen av dem som nå setter pengekarusellen i gang igjen, noe vondt. Men er det ikke lov å bli sånn passe spyferdig av prektigheten deres? Penger? Nei, kjære vene … Ok. Det var i grunnen det hele. Forresten. Hva er det verste? At Lagercrantz har skrevet en dundrende god thriller eller en skikkelig fiasko? For meg er det ærlig talt hipp som happ.

—

Denne kommentaren har første gang vært publisert i Dagsavisen 14.08.2015

Sadako – historien om den lille jenta og de 1000 papirtranene

25. august 2015 · by bergjespersen

Tekst: Myriam H. Bjerkli/Marte Østmoe

Boken Sadako er kommet fra trykk, en vakker bok med en sterk historie.

Denne boka handler om et av Hiroshimas tapte barn, Sadako Sasaki. Som en fredsdue har denne fortellingen fløyet fra land til land og rørt ved sjelen til mange mennesker. Sadako var to år gammel da hun overlevde atombomben som ble sluppet over Hiroshima, 6. august 1945. Hun fikk diagnosen uhelbredelig kreft, men kjempet for å overleve. Kanskje hun ville lykkes hvis hun brettet 1000 papirtraner? Historien om Sadako er internasjonal og viden kjent. Jenta som brettet 1000 papirtraner er blitt et symbol på fred. Fortellingen om henne er rå og brutal, men bringer samtidig håp om en bedre verden.

Redaktør Marte Østmoe har intervjuet forfatteren, Kåre Kompelien.

Du er ikke den første som har skrevet Historien om Sadako. Hvordan har du klart å likevel gjøre den til din?

Jeg er langt fra den første som skriver historien om Sadako, men jeg har bygget den opp på min egen måte og laget den til min. Jeg hadde her en unik historie om en jente som fikk livet sitt snudd helt på hodet av en rystende hendelse som vi ennå i dag ikke helt klarer å ta inn over oss. Enkeltskjebner som historien om Sadako, gir oss et innblikk i hvilke enorme konsekvenser atombomben over Hiroshima fikk, ved å bruke en kombinasjon av fakta og fri fantasi har klart å gjøre den til min egen fortelling.

Hvor eller fra hvem fikk du kjennskap til denne fortellingen?

Inntil for tre år siden var denne historien ukjent for meg. Da ble jeg gjort oppmerksom på den av en bekjent av meg som var blitt fortalt historien om Sadako under en tur vedkommende hadde til Sør-Korea.

Hva er det med denne historien som du syntes var så viktig å formidle? Og hvorfor tror du at du er den rette personen til å gjøre dette?

Dette er en historie som er viktig å formidle til nye generasjoner. Jeg tror at spesielt ungdom kan ha lettere for å identifisere seg med Sadako. Dessuten lever vi i en verden med en lang rekke trusler. Mitt ønske er at denne historien også kan bidra til å tenne et håp hos unge folk om at fred i verden, faktisk er mulig. Hvis så, er denne boka et beskjedent bidrag fra min side.

Du har tidligere skrevet hele ni bøker der handlingen foregår på dine hjemtrakter Valdres og Land. Hvordan føltes det som forfatter å bevege seg ut over sitt eget lokalmiljø? Hvilke utfordringer møtte du på underveis i skriveprosessen?

Selv om historien utspiller seg i et annet land og langt utenfor min komfortsone, føler jeg ikke at det skiller seg veldig mye ut fra det jeg tidligere har tatt for meg i bøker. Jeg ser på meg selv som en formidler av historier uansett ståsted, og da spiller det ingen rolle hvor det skjer. Det har selvfølgelig likevel vært utfordrende å skrive om hverdagslige ting som kleskodeks, mat, sykdom og andre elementer som det var naturlig å benytte i historien. Jeg håper imidlertid at jeg har klart å formidle disse tingene på en tilnærmet korrekt og respektfullt måte.

Vil du fortelle litt om samarbeidet med Nei til Atomvåpen og hvordan dere fremover har tenkt å lansere boka? Og hvem tenker du kan ha nytte av en slik bok?

Jeg mener det er en styrke ved boka at Nei til Atomvåpen sa seg villige til å bidra med etterord. Det vil ikke minst ha mye å si for målgruppen på ungdomsskoletrinn og videregående skole som ønsker å fordype seg i denne historikken. Jeg tror ungdom vil ha stor nytte av å lese historien om Sadako, men også for en mer voksen leseskare vil denne boka kunne være opplysende og lærerik.

Historien om Sadako kan, forhåpentligvis, mane fram det beste i oss mennesker. Har historien forandret ditt liv og i så fall hvordan?

Det er en sterk historie som jeg tror rører ved noe vesentlig hos alle mennesker som leser den. Den ufattelige skjebnen som ble Sadako til del, drømmene hennes, de store evnene hun hadde og livsgnisten hennes. Alt dette ble knust som følge av en hendelse som lå utenfor det hun rådde over. Likevel klarte hun å formidle et håp både for seg selv og for menneskeheten som jeg tror alle blir rørt av, meg selv inkludert. Jeg vil si at Sadako har opplyst meg som menneske og gitt meg både mer ærefrykt for livet og at jeg setter større pris på de små gleder som livet har å by på nesten hver dag.

Høstkatalog med hjerte for barna!

25. august 2015 · by bergjespersen

Tekst: Marte Østmoe. Foto: Forlagshuset i Vestfold.

I dag er høstens katalog for 2015 klar, med hele atten spennende titler. , men katalogen til Liv Forlag i Forlagshuset i Vestfold as, er totalt uten kjendisnavn. Her er ingen Ari Behn eller Jo Nesbø. Ingen utenlandske «damebokforfattere». Ingen bloggere som forteller sin historie. Men desto flere debutanter og barnebøker?

– Høstens katalog gjenspeiler kanskje mer enn noen gang tidligere filosofien vår, sier forlagssjef Myriam H Bjerkli. – For selv om vi selvfølgelig ikke hadde hatt råd – eller lyst – til å takke nei dersom Jørn Lier Horst banket på døra, ønsker vi å være et forlag der de nye og ukjente får mulighet til å utvikle seg, uten at jaget etter profitt og salgstall skal ta overhånd.

I høstkatalogen til Liv forlag er åtte av forfatterne debutanter. Det er ganske spesielt i en tid da for eksempel Juritzen forlag ikke har en eneste debutant på lista, og de store forlagene i hovedsak satser på godt kjente og langt sikrere kort?

– Ja, og i tillegg til at mange av våre forfattere er debutanter, så har vi også mange forfattere som kommer med bok nummer 2-3-4-5, etter å ha debutert nettopp hos oss. Men debutanter krever selvfølgelig mer jobb, det tar tid å utvikle et forfatterskap. Et godt eksempel der er Frode Eie Larsen, som fikk ganske blandet kritikk for de to første krimbøkene sine, men som stadig har skrevet seg bedre. «Du skal lide», som kom i fjor, høstet femmere av alle anmelderne, og vi har stor tro på at leserne også vil like hans femte bok, «Englefjær», som kommer nå i september.

Det er et veldig stort antall barnebøker i katalogen?

– Barn er den viktigste lesergruppen som finnes. Hvis man ikke blir glad i å lese som barn, er det langt mindre sjanse for at man leser som voksen. Og i tillegg til at vi har hele åtte titler FOR barn og ungdom, så dreier også to av bøkene våre seg OM barn, debattboken Til barnets pris og boken Krigsseilernes barn der Oddvar Schjølberg har intervjuet en rekke krigsseilerbarn om utfordringen ved å vokse opp i hjem der fedrene seilte ute under krigen. Pluss egentlig delvis også krimromanen Moderskipet, der debutant Audun Støren tar oss med på innsiden av Oslos narkotikamiljø. Det er mange triste barneskjebner der også, dessverre …

Det er kun norske forfattere her, ingen oversatte?

– Igjen nettopp dette at vi ønsker å få fram nye, norske forfattere. Mange forlag gjør det bra med å oversette bøker som allerede har slått an i andre land, og vi kommer faktisk med en utenlandsk oversettelse til påske neste år, «Besatt» av Steen Harvig, en dansk krimforfatter som har høstet gode kritikker som en av redaktørene våre er veldig begeistret for. I tillegg har vi tidligere oversatt en svensk bok om barn som har foresatte i fengsel. Men oversatte bøker skal alltid være unntaket hos oss, hjertet vårt er i Norge.

Men lar det seg gjøre å drive et forlag med såpass lite fokus på inntjeningen? I disse dager hvor selv giganten Gyldendal utgir bøker som «Fifty shades av grey»- for å få høyt nok overskudd?

– Det er selvfølgelig en utfordring, og vår markedsansvarlig, Frode Eie Larsen, skulle sikkert ønske seg noen kjente navn å selge inn. Men vi har doblet omsetningen hvert år siden vi starter – veldig smått – for fem år siden, så selv om ingen av oss foreløpig er blitt rike av dette, går det stadig bedre. Stadig flere får øynene opp for at både vi og bøkene våre finnes, og det er vi selvfølgelig glade for!

***

KLIKK HER FOR HØSTENS KATALOG 2015

Strålende presentasjon av «I kamelens øye» av Anne Gjeitanger

25. august 2015 · by bergjespersen

Tekst: Myriam H. Bjerkli

Bokklubben Energica har lest Anne Gjeitangers nyeste bok, I kamelens øye, og likt den så godt at de har valgt å ta den inn i sortimentet sitt. De presenterer den blant annet slik:

I I kamelens øye fortsetter Anne Gjeitanger å kanalisere Maria Magdalena som forteller om tiden da hun og flere fulgte Jesus på hans vandringer gjennom dagens Israel, og om tilværelsen i Frankrike etter hans død. I denne boken får Maria i mer enn én forstand følge av Jesus: Forfatterens kanaliserte budskap fra Jesus av Nasaret utgjør godt og vel halve boken.

Hvilken Jesus møter vi så? Målt mot Bibelens fremstilling, en mann av kjøtt og blod med alminnelige menneskelige behov, en sterk, tydelig og medfølende, men krevende person med kraftfulle healerevner (som han påpeker at vi alle har) som aldri viker fra sin livsoppgave: vekke oss til den guddommelige sannheten om oss selv. Et menneske som under sin tid på jorden handlet og talte fra et høyere ståsted det var vanskelig å relatere til for mange, men som han ønsket å løfte oss til. Et gudemenneske.

Pistis Maria og I kamelens øye er formidable bøker med tekster som direkte angår de eksistensielle utfordringer vi strever med i dag, uansett religionstilhørighet. De tilbyr hjelp til å forstå den mulige forandringen vi nå gjennomlever som mennesker. Kanskje vil bøkene la deg tenke at Jesu gjenkomst finner sted i vår tid gjennom fremveksten av det guddommelig feminine?

Liv Gade anbefaler «Mannen som ikke ville hjem»

17. august 2015 · by bergjespersen

Humor er i tiden, og her kommer en herlig bok. Den er både morsom og dypt alvorlig!

Valdemar Vågen er en gründer; han er direktør i Global Village, er smart og effektiv og jobber 12 timer i døgnet. Livet hans er jobben! Så blir han (heldigvis) utsatt for en ulykke, og hele livet hans endrer seg! Han sykler på vei til jobben, og i et gangfelt blir han brutalt kjørt ned av en hvit E-bil. Valdemar brekker skulderen og kommer på sykehus.

Her blir han møtt av den hvite engelen Sunniva. Hun har et smil som kan kurere all verdens vrede, og en stemme som får ham til å sukke av velvære. Det er kø på operasjonssalen, både en nakkeskade og et magesår haster mer enn hans skulder. Valdemar slapper av og nyter omsorgen, den vakre Sunniva og roen på sykehuset. Han tror aldri han har hatt det bedre. Dette er himmelen; her vil han være til evig tid!

Men dagen for operasjon nærmer seg ubønnhørlig, og Valdemar er lei seg. Han vil ikke hjem, han vil være her hvor noen bryr seg om ham. Her blir han blir sett og hørt, han får klapp og klem, omsorg og kjærlighet!!

Valdemar er desperat, han vil altså ikke hjem – og finner løsninger som nok er litt suspekte. Han faller ned fra senga og må opereres på ny. Han stikker av fra operasjonen og han bestikker en indisk farmasøyt som gir ham medisiner – noe som gjør Sunniva urolig og forferdet.

Sunniva har aldri opplevd en pasient som Valdemar, for slike pasienter finnes vel ikke?

Boken er tankevekkende, vemodig og sår, men samtidig veldig morsom. Og jeg tenker på hvor viktig det er at vi ser hverandre og bryr oss om hverandre – hver dag. Omsorg, kjærlige hender og milde blikk kan virkelig helbrede!

God fornøyelse!!!

***

Anmeldt av Liv Gade – bokinspirator

Liv Gade anbefaler «Når sypressene hvisker»

14. august 2015 · by bergjespersen

Veldig mange av oss har vært på de greske øyer, hvor havet er asurblått og deilig temperert. Strendene er karamellfarget, og oliven- og sitrontrær vokser vilt. Luften er fylt av rosmarin og basilikum, og livet er lett å leve!

Grekerne er vennlige og langsomme. Det virker som de har all verdens tid. De gamle konene sitter kledd i sort utenfor husene sine og filosoferer over livet, og mennene spiller boule under de skyggefulle trærne.

I denne vakre boken skal vi til en liten øy, Erikousa, utenfor Korfu. På denne øya har Daphne sine røtter, her har hun vært alle somrene fra hun var liten. Det er et samhold på øya som er unikt. Alle som bor der, støtter hverandre og vil hverandre vel.

Da Daphne var liten, flyttet foreldrene hennes til New York for å gi henne en bedre oppvekst, og nå som voksen, har hun klart å etablere seg som en av New Yorks beste kokker. Hun har klart å få en bit av den amerikanske drømmen.

Daphne er den greske slektens «amerikanida» som hennes bestemor kaller henne. Yia-Yia er den viktigste personen i livet til Daphne. Hun er en klok, rynkete gammel gresk dame – full av visdom og gode tanker. Og i denne boken øser hun av dem til glede for Daphne og hennes lille datter Evie – og ikke minst – for oss. Denne boken gir ettertanke og undring. Daphne og Evie er endelig kommet hjem til øyfolket sitt og til Yia-Yia. Om få dager skal her feires bryllup. Daphne har nemlig funnet seg en rik, amerikansk forretningsmann, en snill og god mann, og bryllupet skal stå på øya etter eldgamle tradisjoner.

Yia-Yia har ventet lenge på sitt elskede barnebarn og oldebarn, men føler at Daphne har mistet seg selv. I jaget etter vekst og velstand i USA har meningen med livet blitt borte. For hva er viktig i livet?

Hvordan og hvorfor skal vi leve?

Denne boken er en vakker reise gjennom en gresk sommer. En bok som gir påfyll, glede og undring. En bok du leser med hjertet, og som lukter av rosmarin og vill timian.

Gled deg!!

Anbefalt av

Liv Gade – bokinspirator