juli | 2015 | Litteraturmagasinet.no

Liv Gade anbefaler «Owitas hage»

21. juli 2015 · by bergjespersen

Livet går ikke på skinner for noen av oss. Det går opp og ned. Når vi møter de mørke dagene, er det viktig å tenke riktig. Jeg tror på tankens kraft, jeg tror vi kan endre på en vanskelig situasjon ved å være bevisst på tankene våre; «denne dagen er min – den kan ingen ta ifra meg.»

Carol er i sekstiårene og lærer på ungdomsskolen. Hun er lykkelig gift og har voksne barn som klarer seg fint! Livet er lett å leve, men en dag endrer det seg. Carol får diagnosen brystkreft (som heldigvis går bra). Hun er redd, og de mørke tankene forringer livet hennes. Hun vet jo ikke at hun har mange, gode år foran seg. Og jeg tenker: Så mange mennesker som engster seg, hver dag – helt unødig.

Carol har en forsømt hage, som hun egentlig vil gjøre noe med. Hun engasjerer en gartner og møter på den måten kenyaneren Giles Owita. Det blir viktig for dem begge. Owita er en smart og klok mann. Han har en stille verdighet som gir tillit. Han er høyt utdannet fra Kenya, og han og hans kone, Bienta, kom til USA for å få sin universitetsutdannelse. Slik har det ikke gått, så Owita må jobbe som gartner for å få endene til å møtes. Han har virkelig grønne fingre og omdanner Carols hage til en oase av fred og glede.

Samtalene mellom Carol og Owita er for meg høydepunktene. De er fylt av respekt, klokskap, og glede, og de gir Carol ro, håp og trygghet om at livet hennes vil gå bra. Kenyanere har andre verdier enn amerikanere, og deres levesett og tankegang er som balsam for sjelen til Carol.

Jeg leste boken i stille undring og vet at jeg lærte noe viktig underveis om selve livet. Vi må gripe dagen – og leve her og NÅ!!

Dette er en bok som fortjener mange lesere. Den bør leses sakte, og du bør la budskapet synke inn. Vi har alle fått tildelt et liv, det går så fort – og da er det viktig å være bevisst alt det fantastiske som skjer rundt oss – hver dag.

Nyt livet – lev sakte!!

Anbefalt av

Liv Gade – bokinspirator

Ingvar Ambjørnsen: Touren

17. juli 2015 · by Myriam

Sommeren 1999 ligger en hetebølge over mesteparten av Tyskland. For oss som bor i byene er det nesten ikke til å holde ut. I Hamburg kryper kvikksølvsøylen opp mot femogtredve. Og blir der. Jeg går ikke ut av døra. Å få gjort noe fornuftig på papiret er ikke å tenke på. Jeg sitter dørgende stille foran tv-apparatet og zapper. Bare avbrutt av en og annen iskald dusj. Jeg er 43 år, og fullstendig uberørt av alt som har med sport og idrett å gjøre. Et par uker seinere skal jeg være hekta på sykkel, men det er jeg ennå lykkelig uvitende om.

Selvsagt har jeg hørt om Tour de France. Jeg vet at det finnes folk som kjører etter hverandre på sykkel. Akkurat som jeg vet at det finnes typer som helt frivillig dundrer løs på en lærball ute på en plen. På ramme alvor. Jeg skjønner meg ikke på den slags. Jeg synes at alle som interesserer seg for sport er noen idioter.

Vi befinner oss i begynnelsen av juli. I 1999 er det forholdsvis begrenset med kanaler på boksen, og det som sendes midt på dagen er naturligvis temmelig syltynne greier. Jeg blir hengende på ARD. Tysklands NRK. Som altså overfører Tour de France. Her er det faktisk tilløpt til bra tv. Historie. Slott og borger. Geografi. Fjell og grønne daler. Mat og drikke. Intervjuer med vinbønder og skinkebaroner. Og en utrolig fet filming fra både helikopter og motorsykkel. At det er noen som driver og tøyser med noen tråsykler et sted i bakgrunnen er litt irriterende, men bare litt. ARD lager Tdf-overføring for folkedypet. Og sender hver dag. Jeg begynner å glede meg til neste dags rapport fra fransk landbruk, og bildene fra de svimlende fjellpassene i Alpene.

Men så er det gjort. En vakker varmedirrende dag raser min bunnsolide verden som sportsforakter i grus. En sykkelrytter, som har ledet an de siste ti minuttene inn mot mål, legger seg brått ut til siden, og lar en annen vinne. Har det rablet fullstendig for ham? Er det varmen?

Jeg begynner å stille stadig flere spørsmål som har med selve rittet å gjøre. Og har ingen andre å spørre enn meg selv. En uke seinere er jeg kastet inn i en verden jeg ikke ante eksisterte. Jeg sier det selvsagt ikke til noen. Trøster meg med at det bare er snakk om en liten glipp. Et helt uskyldig sidesprang. Et øyeblikk av blindt begjær.

Og så er heldigvis Touren over for denne gang, og til neste år drar jeg ut til kysten og bader isteden. Men vent nå litt. Var det ikke et eller annet ritt i Spania også? Vuelta et eller annet? Tre uker?

Etter Vueltaen nytter det ikke å holde det skjult lenger. Jeg sier til kona mi at det har skjedd noe. At vi får sette oss ned og ta en prat. Jeg tilstår alt. Jeg forteller henne til og med at jeg har begynt å misbruke vår splitter nye internett-tilkobling. Nei. Ikke porno. Sykkel. Vi opererer til og med med nick. Falske navn. Det er mange av oss.

Jeg kommer aldri til å glemme det vantro blikket hennes.

Men hun blir. Og året etter ser jeg samtlige sykkelritt som overføres på tysk tv, mens leser alt jeg kommer over av rittenes historie og løpsresultater.

Ok. Det er ikke alle som tar den helt ut. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i begeistringen for Tour de France. Og hvordan det hele begynner.(Jeg skal ikke røpe hva vi skrullinger kaller dere som bare ser dette ene rittet i året.) Ikke bry dere om oss. Fra å være en sport for svært spesielt interesserte har sykkel blitt en norsk folkesport. TV2s årlige overføring har blitt en dundrende suksess. Når disse linjene står på trykk er den trettende etappen av årets gule eventyr i gang, og alt er på plass. Ryktene. Skandalene. Avsløringene og Monsterveltene. Og sist og minst og viktig nok: Det årlige og uunngåelige varselropet fra feltet, og da mener jeg kommentarfeltet, som kan fortelle oss alle at alt er en eneste gigantisk bløff, en sump av løgn og menneskelig fornedrelse. Det blir ingen Tour uten dere

Liv Gade anbefaler «Lykkelige mennesker leser og drikker kaffe»

10. juli 2015 · by bergjespersen

Å elske gjør deg sårbar, men slipper du ikke inn kjærligheten i livet ditt, blir du fattig. Disse ordene tenkte jeg på da jeg leste denne lille perlen av en roman.

Diane har mistet alt. Fundamentet i livet sitt, kjærligheten, troen og håpet. Hennes elskede Colin skulle bare kjøre en tur og tok med seg datteren Clara på seks år. De tøyser og tuller og ler, de er intenst tilstede i øyeblikket – og så er det brått slutt. Helt slutt. Livet til Diane har gått fra himmelen til helvete på et øyeblikk. Hun føler hun befinner seg i et vakuum, en stillstand – snart må da livet hennes fortsette?

Men det gjør ikke det.

Diane og bestevennen Felix driver en bokkafé i Paris. Et hyggelig, uformelt sted som er som balsam for stressede Parisere. Her kan du ta deg en dobbel latte, finne deg en bok – og melde deg ut av verden for en stund. Gode bøker og god kaffe er mat for sjelen, tenker Diane. Men akkurat nå hjelper verken kaffe eller bøker. Hun må bort, langt vekk, for om mulig å finne en slags ro. Colin og Diane hadde planlagt en feriereise til Irland, og Diane finner fram kartet over den grønne øya, lukker øynene – og plasserer fingeren på måfå. Den lander på den bitte lille byen Mulranny.

Og Diane drar hit, hun leier et hus helt ute ved kysten – hvor hav og himmel møtes. Det er et barskt og nådeløst klima, det er oktober, det er regn og stiv kuling, men også overraskende blå himmel, måkeskrik og ren, klar luft.

Naboen hennes heter Andrew, han er fotograf, en skjeggete, uhøflig og arrogant kar. Han er en einstøing – han vil være alene, og det vil Diane også, men skjebnen vil det annerledes. (Noen ganger tror jeg ikke vi helt er herre over våre egne handlinger.) De treffes på puben – hvor de drikker Guinness-øl og skuler på hverandre.

Det er voldsomme spenninger mellom Diane og Andrew, det er sterke samtaler, mange følelser og mye undring.

Boken har blitt en suksess, den skal filmatiseres, og er nå klar for resten av Europa!

***

Liv Gade – bokinspirator

Liv Gade anbefaler «Leserne i Broken Wheel anbefaler»

3. juli 2015 · by bergjespersen

Vi som er bokelskere, elsker virkelig å lese bøker om bøker, og her kommer en vidunderlig leseopplevelse:

Vi møter Sara fra Sverige som jobber i en bokhandel. Hun elsker å lese og lever i bøkenes verden (akkurat som meg). Sara har to tusen bøker og tre venner! Hun liker egentlig bøker bedre enn mennesker. Bøker er stabile og alltid til å stole på. De gir trøst og glede og er hennes venner selv om de vender henne ryggen!

Sara har en brevvenn, Amy, fra Broken Wheel, som er en liten, støvete og søvnig landsby et sted i Ohio i USA. Amy er 65 år, Sara er 28 år. Deres felles lidenskap er bøker, og Amy skriver pussige og morsomme brev om livet og menneskene i Broken Wheel. Hun skriver levende og fargerikt, og Sara føler nesten hun kjenner dem alle sammen.

Sara bestemmer seg for å reise til Broken Wheel for å møte Amy og alle vennene hennes. Det er en lang reise, og da hun endelig kommer fram, dukker ikke Amy opp for å møte henne. Amy er død. Fortvilelsen og sorgen er stor, men vennene til Amy – som Sara synes hun kjenner – de stiller opp!

Sara har hjemme i Sverige vært en anonym person; hun virker asosial og litt sær, men her – i Broken Wheel – blomstrer hun opp. Hun blir sett, folk bryr seg om henne, og det føles fantastisk! Amy var viktig i Broken Wheel, og nå overtar Sara på en måte hennes rolle i den lille byen.

Sara etablerer byens første bokhandel. Hun blir advart (- dette kommer ikke til å gå), men Sara har tro og pågangsmot, og hun klarer å skape en energi og en optimisme som gagner hele byen. Da visumet hennes utløper, er fortvilelsen stor både hos Sara og oss, men så får innbyggerne i Broken Wheel en spinnvill, fantastisk og meget kreativ idé!

Denne boken viser at der det er vilje, er det vei! Når man vil hverandre vel, er det utrolig hva man kan få til! En deilig leseopplevelse som gir tro og håp!

***

Anbefalt av Liv Gade – bokinspirator