Mitt første møte med Peter S er nokså spesielt. Jeg står i Falkenried og venter på grønt idet en fremmed stemme hvisker meg et sitat i øret. På gebrokkent norsk. Sitatet er den første setningen i en av mine egne romaner. Det er ikke alle bøkene mine jeg husker like godt, men åpningen har jeg inne. Anslaget.
Og nok om det. Poenget er at Peter S er en tysker med stor interesse for Norge og det norske. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvor han bor, men når våre veier krysses her i bydelen Eppendorf, stopper vi opp og snakker om Norge. Rettere sagt, han spør og jeg svarer. Hvalfangst. Forskjellen på vanlig torsk og skrei. Hvor ble det egentlig av Carl I. Hagen?
Nå sist var det russen. Han skjønner at de rødkledde er ferdig med videregående, men ikke så veldig mye mer. Ikke jeg heller, skal det vise seg. Jeg redegjør litt for de røde og grønne og blå som raste rundt på lasteplan og dansegulv da jeg selv var ung, men opphavet til dette sirkuset har jeg ikke peiling på. Og ja – så vidt jeg vet, finnes det bare russ i Norge.
Men jeg har vel vært russ selv? Nei. Jeg forklarer at vi som tok yrkesskolen ikke ble russ. Verken rød, grønn eller blå. Vi ble i høyden rørleggere, typografer eller skapsprengere. Jaha … Det var bare det at det gikk en tysk dokumentar om Norge og russefeiring her om dagen.
Ja vel, tenker jeg. Kom med dem. De døde kyllingene.
Men nei. Det er ikke det som plager ham. I alle fall ikke i første omgang. Men i dokumentaren sier en av de intervjuede russejentene, ja, altså etter å ha fortalt at hun er atten år, at hun regner med å ligge med mellom seksti og søtti gutter i løpet de ukene feiringen varer. For ikke å være dårligere enn søsteren. Som var russ for to år siden. Er ikke det … forholdsvis friskt? spør Peter S.
Igjen må jeg rett og slett bare skuffe ham. Jeg aner ingen ting om hva som er forholdsvis friskt når det kommer til den delen av kalaset. Jeg har faktisk ikke tenkt over saken en gang, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg har tenkt å være gammel mann som spaserer i parken og lytter til svarttrosthannen. Som i disse dager synger sanger av en slik karakter at vi mennesker ville ha rødmet helt ned i fotsålene dersom vi hadde forstått språket.
Men så blir jeg jo gående og tenke på de rødkledde likevel. For jammen har det nye kullet klart det alle andre russekull før dem har klart, nemlig å bli det verste kullet i historien. Og det uten å skifte tema en gang. De kunne ha gått til anskaffelse av skabbete motorsykler og tydd til blind vold mot eldre mennesker. Men nei. De kjører fremdeles rundt i busser og biler, og så drikker de seg fulle og puler med hverandre i baksetet. Akkurat som i steinalderen. Men det er klart: Nå har de begynt å synge om dette også. Og de sangene er så stygge at både foreldre, kommentatorer, spaltister og nettgeneraler av begge kjønn fortviler.
For hvordan i all verden skal vi håndtere dette? Uten å stemple oss selv som pripne eller puritanske? Og jeg mener, noe må vi jo si. Siden tekstene unektelig er sexistiske, ja, så fylt til randen (unnskyld) av kvinnefiendtlig møkk. Og som om ikke dette kunne være mer enn nok, gjør årets kull det enda vanskeligere for alle velmenende voksne idet de visker ut skillet mellom de to kjønn ved å la jentene være like jævlige i kjeften som guttene. Er det mulig? Dette er så sæddryppende urettferdig at dersom man ikke visste bedre, skulle man nesten tro at vi hadde med den første pornogenerasjonen å gjøre. Som fikk alt det gratis og rett i fleisen (unnskyld) som fedre og bestefedre måtte dra helt til København for å få så mye som et glimt av. Betale måtte man også. Og lyve for mor og mormor. Som ville ha brent Fifty Shades i store rettferdige nazibål på Egertorget.
Men altså: Russen kom i havn i år også. Like ille som de siste som var verst. Bare så synd at snuten skal pisse i kjelen (som vi ville ha sagt i avgangsklassene på yrkesskolen i Larvik). Det har vært et ekstremt bra år, forteller politioverbetjent Lars Njøsen. Som legger til at en av vaktene mente at det var mindre å gjøre på Tryvann med 40.000 russ til stede enn på byggmessen på Lillestrøm. Den kunne du ha spart deg, Lars. Jævla lættis!
Så håper jeg bare at ikke Peter S begynner å spørre meg om siste nytt i norsk slang.
Mange har allerede fått med seg boken som LIV forlag ga ut i mai: «Wilma har to mammaer». I dag fikk enda flere muligheter til å høre om den viktige boken, da både Wilma, mammaene og lillesøsteren hennes besøkte God Morgen Norge på TV2.
![image[2]](http://livforlag.no/wp-content/uploads/2015/05/image21.jpg)
Litteraturmagasinet.no 