• Kontakt
  • Om oss
  • Velkommen

Litteraturmagasinet.no

Meny

  • Årets Krim
  • Bokanmeldelser
  • Forfatterne deler
  • Forfatterskolen
  • Hva skjer?
  • Konkurranser
  • Leserbidrag
  • Liv Gade anbefaler
  • Nyheter
  • Skriveforum
  • Søk

  • Arkiv

  • Nylige innlegg

    • Utsatt lansering av Bente-Linn Bergene Husebys diktbok på torsdag 2.11 på Thaulows i Sandefjord
    • Vestfold Fylkeskommunes Kunstnerpris 2017 til Ingvar Ambjørnsen
    • Elisabeth Holt på Stokke Bibliotek i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse
    • Innspillingen av den første «Detektivbyrå Nr. 2»-filmen er i gang!
    • Jann Rygh Sivertsen lanserer sin tredje diktsamling søndag 3. september
  • Mest populære innlegg og sider

    • Velkommen
    • Bokanmeldelse: Salamandergåten
    • Tom Lotherington: Brother de luxe
    • Ny bok om å realisere drømmer
    • "Jeg tenker nok du skjønner det selv"
    • RSS - Innlegg
    • RSS - Kommentarer
  • Klikk for å følge denne bloggen og motta meldinger om nye innlegg via epost.

    Bli med blant 423 andre abonnenter
  • Bokanmeldelser Forfatterne deler Forfatterskolen Hva skjer? Konkurranser Leserbidrag Liv Gade anbefaler Nyheter Skriveforum Årets Krim

Archive For april, 2015

Fullt på lansering og strålende anmeldelse

28. april 2015 · by bergjespersen

GreteLansering-150x137Torsdag 23. april lanserte Grete Marie Johnsen sin siste bok «Adrians hemmelighet», og det var helt fullt på Forlagshusets lokaler i Larvik. Det ble en stemningsfull og fin kveld, med bokbad ved redaktør Marte Østmoe og musikk av Per Carolus Wathne.Grete Marie Johnsen har tidligere gitt ut to barnebøker om «Barna i Møllebakken», men «Adrians hemmelighet» er hennes debut som romanforfatter, og skiveprosessen har gitt mersmak, for allerede er forfatteren i gang med nye historier. Det blir ingen fortsettelse med Adrian, men en ny fortelling med historisk sus kan ventes. I tillegg jobber hun også på en idé for en ny barnebok.«Adrians hemmelighet» har allerede blitt anmeldt i Østlands-Posten, og anmelder Svend E. Hansen sier blant annet om boken:«Spennende og solid romandebut!»

Liv Gade anbefaler «Hånden»

22. april 2015 · by bergjespersen

Haanden_productimageAlle som er glade i krim har et forhold til Henning Mankell og bøkene hans om Kurt Wallander. Han har skrevet mange bøker, og vi har blitt glad i den desillusjonerte, men karismatiske etterforskeren fra Ystad! Wallander har sitt å slite med som alle oss andre. Han trer levende ut av boksidene, du blir kjent med ham, du blir glad i ham, du tror på ham! Nettopp dette gjør ham så populær.

Hver sommer kan du gå i Wallanders fotspor på Mariagatan i Ystad, folk kommer fra hele Europa. Han har blitt en legende. En klassiker.

I denne siste boken om Wallander er etterforskeren sliten. Han har arbeidet over 30 år i politiet og strever med motivasjonen. Så får han tilbud om et lite hus på landet. Et stille liv med frisk luft, sjøsprøyt og lukten av blåskjell. Kanskje det er dette han trenger?

Himmelen er høy og havet grått da han drar for å vurdere huskjøpet. Han går inn den skjeve hagegrinda og er omgitt av gamle epletrær, bærbusker og høstløv i ville farger.

Det er en egen ro her ute ved havet, kun avbrutt av hese måkeskrik og en gjøende hund i det fjerne!

På vei inn til huset snubler han i noe. Først tror han det er en trerot eller en gammel rive, men det viser deg å være skjelettet av en hånd som stikker opp av jorden.

 

Romanen er også lest inn på lydbok av Ola G. Furuseth som har en god og behagelig stemme. Han har innlevelse og innsikt, og jeg følte nesten jeg var på teater!

Bakerst i boken har krimforfatter Jørn Lier Horst fra Stavern skrevet et spennende etterord. Horst forteller at Mankells første roman «Morder uten ansikt» gjorde et voldsomt inntrykk. Horst var student på Politihøyskolen, og han tenkte: «En sånn politimann vil jeg bli – en etterforsker med samvittighet, integritet og et oppriktig ønske om å gjøre verden tryggere.»

Slik sett var Wallander med på å stake ut min karrierevei i politiet, sier Horst. I dag jobber han – som vi alle vet – som krimforfatter!

 ***

Anbefalt av Liv Gade – bokinspirator

 

«Størst av alt» kan bli film!

21. april 2015 · by bergjespersen

På høsten 2014 tok TV Vestfold kontakt og lurte på muligheten for å lage spillefilm av Lillian Wirak Skows bok «Størst av alt». Vi var selvfølgelig positive, og takket være støtte fra Medietilsynet er prosjektet nå godt i gang. Frank Lie fra Thesbiteateret har fått jobben med å skrive om manus slik at det passer for tv-ruta og dersom økonomien ikke setter en stopper for prosjektet, kan snart Børre Husmann befinne seg på en tv-skjerm svært nær deg!

Ideen til filmen var det Rune Nordseter i TV Vestfold som kom med, etter å ha lest og likt den spennende slektsromanen.

(c)Espen Winther

– TV Vestfold intervjuet Lillian Wirak Skow etter at hun kom ut med en diktbok og fikk da nyss om «Størst av alt.». Etter å ha lest den, syntes jeg at det både var en intens historie om nære relasjoner, samtidig som den sa mye om en tid hvor absolutt alt var veldig annerledes enn vår tid. Og det at tårene trillet når jeg leste historien, tok jeg som et tegn på at det var godt drama, forteller Rune Nordseter. – Dessuten er jeg generelt «historienerd», så det hadde vært gøy å lage et skikkelig drama med Vestfoldtilknytning.

Fremdeles er det selvfølgelig skjær i sjøen, men siden forprosjektet er støttet av Medietilsynet, har Rune Nordseter god tro på at prosjektet kan bli virkelighet.

– Manus blir nå skrevet av Frank Lie fra Thesbiteateret; han har 40 års erfaring med manus og teater, så han burde være rette mann. Men for å få til en slik filmatisering, er det mye som må på plass, ikke minst det økonomiske. Selve filmen skal lages av oss her på huset, selvfølgelig med god hjelp fra lokale krefter. Her er det snakk om bidrag fra teaterfolk, musikere, filmfolk, historielag osv.

«Størst av alt» er en bok på nesten fire hundre sider. Å filme alt ville vært et i overkant voldsomt prosjekt. TV Vestfold velger derfor å fokusere på den første delen av slektsromanen.

– Vi kommer først og fremst til å fokusere på første del av historien, den om Børre Husmann, forteller Rune. – Veien videre nå er å bli ferdig med manus, samt gjøre en masse research når det gjelder steder vi kan filme. Håpet er å finne locations her i Vestfold, slik at vi kan gjøre det til et fullstendig Vestfoldprosjekt.

Tanken er at selve filmingen skal være ferdig om et par års tid, deretter følger redigeringsjobben. Det ferdige resultatet – planlagt som tre episoder på rundt 40 minutter hver – skal selvsagt vises på TV Vestfold. Men tanken er også å gi den ut på DVD, samt å forsøke og selge den til for eksempel NRK.

Men som Rune Nordseter presiserer:

– Det er en lang vei fram før det blir film. Vi er avhengig av både økonomisk støtte og at nok folk har tro og vilje til å bli med på prosjektet.

Og selv om det altså fremdeles kan dukke opp skjær i sjøen, er selvfølgelig forfatter Lillian Wirak Skow svært begeistret over tanken:

– Kan dette være sant? jubler hun da hun får høre om de spennende planene. – Kan det hende at det blir film av «Størst av alt»? Ja, det er en gladnyhet av de helt store for meg. Og det selv om det kanskje ikke skulle bli noe av også. Da Rune Nordseter fra TV Vestfold ringte etter å ha lest boken og sa at han nesten ikke kunne legge den fra seg, vokste jeg liksom litt her jeg satt i stolen.

skow

Ingvar Ambjørnsen: Nå var det min tur

21. april 2015 · by bergjespersen

Min årsrytme er slik skrudd sammen at jeg hver vår setter meg på et tog til Marburg an der Lahn. Grunnen til at jeg foretar denne reisen en gang i året skal jeg ikke plage leseren med, den er uvesentlig for kommentaren. Ikke er det slik at man trenger en grunn til å avlegge Marburg et besøk heller. For selv om byplanleggere fra helvete gikk til betongbaserte arkitektangrep her tidlig på søttitallet, er middelalderbyen ved Lahn fremdeles full av vakre bygninger og pittoreske smug og plasser. Selve Lahn-dalen er dessuten et av mine tyske favorittlandskap, og aller flottest nå når løvet spretter, og glentene leker i liene.

Marburg er en liten by, med knapt åtti tusen innbyggere. Samtidig er den en av landets største og viktigste universitetsbyer. Her forskes det innen en lang rekke fag, og i og rundt byen befinner det seg et stort antall sykehus og klinikker av alle tenkelige (og av og til nesten utenkelige) slag. Marburg er for eksempel de blindes by i Tyskland, med en rekke spesialtilbud og behandlingsmuligheter. Her er også et stort utvalg rehab-klinikker med spesialkompetanse innenfor en rekke felt. Det samme gjelder forskning og behandling innenfor psykiatrien. Alt dette gjør noe med selve byens uttrykk, når man vet at selve sentrum ikke huser mer enn ca førti tusen. I Marburg er det fullstendig normalt å ikke være helt normal.

Og det er det noe befriende med. Jeg tenker som så, at de unge kvinner og menn som tilbringer sine studieår her, får inn et slags ekstra ”fag” i tillegg til det studiet de faktisk er påmeldt. De lærer – kanskje aldeles uten å tenke over det – å ferdes blant alle typer avvik fra det som betraktes som et slags ”gjennomsnitt”. I en tid der ikke engang en normal frisk kropp holder mål i forhold til de idealene mange forgjeves forsøker å leve opp til, innbiller jeg meg at det kan ha en viss verdi. Bokstavelig talt å måtte rekke ut en hånd til andre som befinner seg i ekstremsituasjoner. Å bevege seg rundt i denne byens gater er en konstant påminnelse om livets sårbarhet. Om å være født inn i kropper som er nesten umulig å håndtere. Eller om bilturen som endte her, med pleie og assistanse tjuefire timer i døgnet. De innfødte har det i blodet, og lar seg ikke merke med noe som helst. Taxisjåføren som kommer for å hente rullestolbrukeren som har vært på kino, har alle grep inne, og det er ingen som reagerer på anfall, utbrudd og ticks. På kneiper og restauranter er man vant til det aller meste, og vet når man skal tilkalle en ambulanse – og når man absolutt ikke skal gjøre det. Det vil si: Det er det personalet der rett og slett må lære seg. Og de er, som i andre universitetsbyer, stort sett studenter. Å jobbe bak ølkrana i denne byen kan være en god skole i både menneskekunnskap, empati og praktisk håndtering andres behov.

Opp gjennom årene har jeg skrevet en del epistler fra denne byen til ulike tidsskrifter og aviser. Her faller det lett å gjøre seg refleksjoner og tanker om det sorteringssamfunnet vi for lengst har innført, om menneskeverd, toleranse og fordommer. Og igjen: om den tynne membranen som står og dirrer mellom et liv med alle sanser og funksjoner i orden, og en tilværelse full av begrensninger.

I år får jeg meg dessuten en god latter på egen bekostning. For er det ikke sånn at jeg som de aller fleste er litt ”de og oss” i hodet? Jeg mener: Her sitter jeg på fortauskafé og gjør meg mine notater til en norsk avis. Med en kald pils, nei kanskje tre. På den andre siden av gaten legger en kar seg ned på fortauet og breker at han vil ha is. To pleiere sitter på huk og forsøker å overtale ham til et eller annet fornuftig, men det nytter ikke. Han vil ha is. Nå. Nedover på min side av gaten kommer en multikulti-gjeng, de er litt brisne, og lekeslåss med blindestokkene. På bordet ved siden av meg sitter tre voksne menn og spiser middag. De har alvorlige brannskader. Søndagsfri fra klinikken. Jeg følger en av dem med blikket når han går for å finne toalettet. Jeg kjenner ikke dette stedet. Jeg må snart dit selv, kan kroppen fortelle. Men da det blir min tur, blir jeg stående og svaie. Toalettet på dette stedet befinner seg i bunnen av en trapp som mine ødelagte sigarettlunger ikke kan takle. Jeg kommer ned, men ikke opp. Ikke med hjelp engang. Da ser jeg det. Handikap-toalettet til venstre for flipperspillet. Det er første gang jeg tar inn over meg at det er plassert akkurat der for nettopp sånne som meg.

Endelig er Adrian ankommet

20. april 2015 · by bergjespersen

Etter en lang rundtur med opphold på ukjent plass, har vi endelig fått «Adrians hemmelighet» inn på lageret her på Skreppestad. Snart er den også å finne i en bokhandel nær deg 🙂

AdriansHemmelighetAdrians hemmelighet er Grete Marie Johnsens debut som voksenforfatter. Romanen handler om den polske gutten Adrian som havner i tysk fangenskap under andre verdenskrig. Han greier å flykte og søker tilflukt på en gård i Lågendalen. Her får han beskyttelse og starter etter hvert et nytt liv sammen med den mange år eldre Marit. Flere ønsker å få vite mer om denne mystiske polakken; hvem er han egentlig? Men Adrian forblir hemmelighetsfull og taus. Helt til fortiden innhenter ham. I denne romanen følger vi Adrians historie helt frem til vår egen tid. For da Rydningen blir solgt til nye eiere etter Adrians død, viser det seg at han ikke har tatt med seg alle hemmelighetene i graven …

Romanen er basert på en sann historie.

Vil du være med å avduke hemmeligheten?

Da er du hjertelig velkommen til boklansering på Forlagshuset torsdag 23.04. kl. 19.00!

  • Litteraturmagasinet

    Besøks og postadresse:
    Litteraturmagasinet
    Forlagshuset i Vestfold as
    Skreppestadveien 46
    3261 Larvik
    Telefon: +47 33 11 45 55
    Normalt åpent:
    mandag - fredag 10.00 - 16.00
    Lørdag og søndag stengt.

    Meta

    • Registrer
    • Logg inn
    • Innleggsstrøm
    • Kommentar-feed
    • WordPress.com
  • Følg oss på Facebook

    Følg oss på Facebook
  • Enter your email address to follow this blog and receive notifications of new posts by email.

    Siste på Twitter

    Feil: Vennligst sørg for at Twitter-kontoen er offentlig.

  • Blogg på WordPress.com.
  • Følg meg Følger
    • Litteraturmagasinet.no
    • Bli med 28 andre følgere
    • Har du allerede en WordPress.com-konto? Logg inn nå.
    • Litteraturmagasinet.no
    • Tilpass
    • Følg meg Følger
    • Registrer deg
    • Logg inn
    • Rapporter dette innholdet
    • Se nettstedet i Leser
    • Behandle abonnementer
    • Lukk denne menyen
 

Laster kommentarer...