Å skrive det jeg kaller for «klassisk politikrim» er kanskje noe av det aller vanskeligste innen sjangeren. Den flinkeste vi har i Norge er Jørn Lier Horst. En klassisk politikrim krever en svært stødig hånd med det etterforskningsmessige, og her har jo Horst et stort fortrinn fra sitt tidligere yrke. I «Vinterstengt» fra 2011 finsliper han teknikken til det jeg vil kalle ren perfeksjon. I denne sjangeren er Horst en Thomas Alsgaard i skiløypa. Du kan studere hver eneste bevegelse uten å finne noe smårusk i maskineriet. «Vinterstengt» er et sveitsisk urverk i krimplotting. Det er bare å bøye seg i nesegrus beundring.
Anmeldt av bokblogger Geir Tangen.
Dersom du har lest «Vinterstengt» og ikke likte den, vil jeg strekke meg så langt som å si at da har du problemer med sjangeren, ikke forfatteren. La meg få sammenligne vår kjære Horst med P.D James her. Den engelske forfatteren bak påskekrimfavoritten Adam Dalgliesh. Bøkene hennes er langt mer interessante enn de er direkte spennende. Etterforskeren er sjelden i fare, blir nesten aldri jaget, og svært mye av handlingen kretser rundt selve mysteriet og den metodiske etterforskningen av drapet eller drapene. Vi lar oss rive med av selve gåten mye mer enn av dramaet. I klassisk britisk politikrim møter vi dyktige politifolk som løser gåten gjennom nitidig og vedvarende politiarbeid, ikke gjennom ville biljakter og heseblesende shootouts. Det er i dette segmentet vi finner Horst sine bøker her i Norge. «Vinterstengt» er en studie i sjangeren, og viker ikke en tomme fra oppskriften. Her har Horst kuttet bort alt det som kan minne om thrillerelementer og hverdagsdrama. Alt fokus ligger i stedet på de fire på H-ene i krimplotting. Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor.
I vaskeseddelen (baksideteksten) til «Vinterstengt» kan vi lese følgende om boka: Høsttåken ligger tett over kystlandskapet, og hyttene står med blinde vinduer mot den blygrå sjøen. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde. Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Som om noen har alt å vinne, og veldig lite å tape. Derfor er det mot hans vilje at datteren Line slår seg ned i en hytte ute i havgapet. Uroen blir ikke mindre etter hvert som de finner flere ille tilredte lik i den forlatte skjærgården. Og fra himmelen faller det døde spurver…
Jeg har tidligere sammenlignet Jørn Lier Horst sine første bøker i Wisting-serien med «slow-crime» og «kose-krim». Det kan forsåvidt rettferdiggjøres med denne boken også, men der han tidligere har hatt elementer fra andre krim og thrillersjangere, så har han denne gangen rendyrket politikrimmen i all sin herlighet. Det er rett og slett en nytelse å lese for de av oss som elsker slikt. Jeg synes også han har tatt et kvantesprang rent litterært med denne boka. Det er vakre og dramatiske naturskildringer, knivskarpe karakterer, og effektive og gode dialoger. Skulle jeg vært redaktør på denne boka, og hadde fått dette i fanget som et råmanus, vet jeg ærlig talt ikke helt hva jeg skulle tatt tak i. Men, så var det jo også denne boka som for alvor sendte Jørn Lier Horst inn blant tungvekterne i norsk krim. Anerkjennelsen lot heller ikke vente på seg. Han vant bokhandlerprisen for 2011 med «Vinterstengt», og hanket deretter inn Rivertonprisen året etter for «Jakthundene».
Etter å ha lest denne boka har jeg gjort meg mange tanker om hvor feil de tar de som sidestiller all norsk og nordisk spenningslitteratur. Det er flere sjømil i forskjell på hva du for eksempel får servert fra Lars Kepler, Karin Fossum og fra Jørn Lier Horst. Alle tre skriver politikrim, men de er likevel ikke nærheten av hverandre. Hos Kepler ligger nesten alt fokus på driv og spenning. Hos Fossum på det psykologiske som driver gjerningsmannen, og hos Horst på etterforskningen av mysteriet. Det ene er ikke bedre enn det andre. Det kommer altså an på leseren hva det er en liker og ikke liker i en krim eller en thriller. Men, er du blant dem som elsker god britisk krim med et stramt plott,og et fiffig mysterium som engasjerer, ja så vil du elske Jørn Lier Horst og hans «Vinterstengt».
Dersom du har lest «Vinterstengt» og ikke likte den, vil jeg strekke meg så langt som å si at da har du problemer med sjangeren, ikke forfatteren. La meg få sammenligne vår kjære Horst med P.D James her. Den engelske forfatteren bak påskekrimfavoritten Adam Dalgliesh. Bøkene hennes er langt mer interessante enn de er direkte spennende. Etterforskeren er sjelden i fare, blir nesten aldri jaget, og svært mye av handlingen kretser rundt selve mysteriet og den metodiske etterforskningen av drapet eller drapene. Vi lar oss rive med av selve gåten mye mer enn av dramaet. I klassisk britisk politikrim møter vi dyktige politifolk som løser gåten gjennom nitidig og vedvarende politiarbeid, ikke gjennom ville biljakter og heseblesende shootouts. Det er i dette segmentet vi finner Horst sine bøker her i Norge. «Vinterstengt» er en studie i sjangeren, og viker ikke en tomme fra oppskriften. Her har Horst kuttet bort alt det som kan minne om thrillerelementer og hverdagsdrama. Alt fokus ligger i stedet på de fire på H-ene i krimplotting. Hvem, Hva, Hvordan og Hvorfor.
I vaskeseddelen (baksideteksten) til «Vinterstengt» kan vi lese følgende om boka: Høsttåken ligger tett over kystlandskapet, og hyttene står med blinde vinduer mot den blygrå sjøen. Ove Bakkerud skal ha en siste rolig helg på sommerstedet før vinterstengningen. Men han kommer frem til en hytte i kaos, herjet av innbruddstyver. Og på nabohytta: en mann mishandlet til døde. Politiførstebetjent William Wisting har sett groteske drap før. Men desperasjonen han er vitne til i Stavern denne høsten, er ny for ham. Som om noen har alt å vinne, og veldig lite å tape. Derfor er det mot hans vilje at datteren Line slår seg ned i en hytte ute i havgapet. Uroen blir ikke mindre etter hvert som de finner flere ille tilredte lik i den forlatte skjærgården. Og fra himmelen faller det døde spurver…
Jeg har tidligere sammenlignet Jørn Lier Horst sine første bøker i Wisting-serien med «slow-crime» og «kose-krim». Det kan forsåvidt rettferdiggjøres med denne boken også, men der han tidligere har hatt elementer fra andre krim og thrillersjangere, så har han denne gangen rendyrket politikrimmen i all sin herlighet. Det er rett og slett en nytelse å lese for de av oss som elsker slikt. Jeg synes også han har tatt et kvantesprang rent litterært med denne boka. Det er vakre og dramatiske naturskildringer, knivskarpe karakterer, og effektive og gode dialoger. Skulle jeg vært redaktør på denne boka, og hadde fått dette i fanget som et råmanus, vet jeg ærlig talt ikke helt hva jeg skulle tatt tak i. Men, så var det jo også denne boka som for alvor sendte Jørn Lier Horst inn blant tungvekterne i norsk krim. Anerkjennelsen lot heller ikke vente på seg. Han vant bokhandlerprisen for 2011 med «Vinterstengt», og hanket deretter inn Rivertonprisen året etter for «Jakthundene».
Etter å ha lest denne boka har jeg gjort meg mange tanker om hvor feil de tar de som sidestiller all norsk og nordisk spenningslitteratur. Det er flere sjømil i forskjell på hva du for eksempel får servert fra Lars Kepler, Karin Fossum og fra Jørn Lier Horst. Alle tre skriver politikrim, men de er likevel ikke nærheten av hverandre. Hos Kepler ligger nesten alt fokus på driv og spenning. Hos Fossum på det psykologiske som driver gjerningsmannen, og hos Horst på etterforskningen av mysteriet. Det ene er ikke bedre enn det andre. Det kommer altså an på leseren hva det er en liker og ikke liker i en krim eller en thriller. Men, er du blant dem som elsker god britisk krim med et stramt plott,og et fiffig mysterium som engasjerer, ja så vil du elske Jørn Lier Horst og hans «Vinterstengt».
***
Anmeldelsen er skrevet av bokblogger Geir Tangen. Du finner flere av hans anmeldelser her.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer