Rune Kjær lanserer sin bok «Cordelias hus» på Draaben Bar søndag 17/11 kl 18.00.
Det vil bli en presentasjon av boken og forfatteren. Nina Andresen vil gi oss noen smakebiter fra boken og Roy Einar Dreng vil fremføre noen låter.
Gratis inngang. Velkommen!
Anmeldelsen er skrevet av forfatter Lillian Wirak Skow.
De som leste innlegget på denne siden 9. okt i år, eller fikk med seg bokpraten i nitimen i P1 sist mandag (11. nov), eller som kanskje har sett oppslaget både i ØP og i VG, vet at Lajla E. Lorentzen fra Larvik debuterte nå i høst. Lajla er datter av Jennie og Ragnar Lorentzen, eller «Gymnaslærer Lorentzen» fra BØK i ØstlandsPosten.
Boka ble lansert på Litteraturhuset i Oslo 14. okt. Med «Setningsskade» ble forfatteren en suveren vinner av en stor skrivekonkurranse i regi av MARGbok forlag (Tromsø) der mer enn 100 manus ble vurdert. Jon Michelet var en av de tre som satt i juryen. Jeg vet at han falt for uttrykket «Kjærligheten sitter i henda».
Forfatteren har klart det mesterstykket å gjennomføre en monolog fra første setning til bokas bitre slutt. Og det hele skjer i normert østkant-oslomål. Den ytre handlingen er ikke av det voldsomme slaget, det blir vel ikke mer enn bygget en garasje – riktignok en dobbeltgarasje – gjennom hele boka, men allerede på første side stiger Bjørn eller onkel Bjørn – opp fra boksidene. I onkel Bjørn skaper Lajla en ny og annerledes «Elling». Det er hans tanker og synser, hans erfaringer, minner og meninger som gjør ham levende for leseren. Og bak alt han tenker og gjør ligger den helt store katastrofen, huset hans har begynt å sige.
Bjørn er en mamma-gutt på 69 år. Alene i den store verden, men tett forbundet med sin avdøde mor (som ble nittifem år) og med søstera Ruth og sin så inderlig kjære niese.
«Egentlig skulle jeg klare meg helt sjøl nå, det var Ruth som sa det, jeg veit ikke i hvor mange år, nå må du komme deg vekk fra mor, Bjørn, du er jo over tretti, nå må du flytte for deg sjøl, sa Ruth og så på meg med mørke øyer og kommenterte det hu så, at det var på høy tid at jeg og mor skilte lag». (….)
«Mor passa på så jeg var pen i tøyet.
Men ett sted måtte det gå ei grense. Tretti år var ei sånn absolutt grense, fikk jeg inntrykk av. Jeg skulle flytte fra mor, vi var fullt inneforstått med det, både mor og jeg, ingen dramatikk i det, det var ikke det at jeg klamra meg til mor, det vil jeg ikke ha på meg, men det var jo naturlig at hu hjalp til med gardiner og de greiene der, det var jo naturlig at hu hjalp til i startfasen, jeg hadde jo ingen kone.
Bare mor».
(….)
Og så bygde jeg hus i Asker og løfta mor opp i lyset, noen måtte gjøre det, kjærligheten sitter i henda. Jeg ser mor for meg, hu står der i den blå kjolen, den er blank, i et fint stoff med fine roser i overflata, og Plesner-skoa. Det er mor jeg ser. Hva skulle jeg gjort uten deg, sier mor.
Det er mor jeg ser.
Bjørn bygger hus. I trettiseks år gjør han det. Men en vakker dag faller katastrofen over han, varslet av et lite, rundt batteri som glipper ut av handa hans. Batteriet triller over golvet og stanser ikke før det klinker i golvlista.
«Jeg la fra meg fjernkontrollen og gikk bort og plukka opp batteriet. Så stilte jeg meg midt på gølvet og la batteriet forsiktig ned. Hjertet banka i brøstet. Så slapp jeg det. Igjen trilla batteriet over gølvet, i en akselererende fart, mot lista.
Jeg kunne ikke tru det, det var som en sjakt åpna seg, en gufs slo opp i meg. Det kunne ikke være sant. Jeg satte meg på en stol og stirra på gølvet og alle vegga og opp i taket og hvordan tak og vegger møtte hverandre, særlig i hjørnene.»
Bjørn måler og vatrer, vatrer og måler og forstår til slutt at verden var ute av vater.
«Huset var skeivt.
Noe hadde løsna, noe hadde begynt å gli. For å si det rett ut, jeg sliter fortsatt med å ta det innover meg.»
Leseren skjønner etter hvert at det ikke bare er huset som har setningsskade. Tanken på de uhorvelige problemene som huset hadde brakt ham opp i – selve katastrofen – tar knekken på Bjørn, ligger og truer bak alt det han foretar seg, men han fortrenger det i det han hiver seg inn i «prosjekt garasjebygging» hos niesa på den andre sida av Oslofjorden, skilt fra hans egen adresse med en lang og ikke helt hyggelig tunnel.
Nå får leseren virkelig et innblikk i langsom nøyaktighet der tålmodigheten for alvor blir satt på prøve hos niesa og ektemannen. Gjentakelsene, omatt-funderingene, en mann som sitter på stolen sin gjennom hele sommeren for å holde snekkerne i øra. Ikke er han helt frisk heller, plages med smerter og kramper som han også prøver å fortrenge, selv om lidelsene øker på gjennom det tragiske garasjeforetaket.
Bjørn er Oslogutt fra Grønnerløkka. Det lyser av kjærligheten hans til byen og til utvalgte personer. Tankene hans om Sonja er en liten perle i seg selv.
«Kvinner er det sterke kjønn, det har jeg alltid sagt. Som for eksempel Valla og Ruth. Men størst av alle kvinner er Sonja, Norges dronning, Sonja fra Oslo. Å, jeg kan ikke tenke på Sonja uten å få tårer i øya. Stakkars Sonja. Hu hadde det ikke lett da hu gifta seg med Harald. Sonja var jo bare ei vanlig jente som vokste opp på den andre sida av elva, på vestkanten og oppover der. Oslo er jo min by, jeg kjenner Oslo ut og inn som min egen bukselomme. Sonja og jeg vokste opp på samme tid på hver vår side av elva, hu var liksom en av oss, ingen tvil om det, og det er hu fortsatt, selv om hu er ei veldig fin dame, ingen slinger i valsen der i gården. (….) Hu hadde ei blank hinne over øya den gangen hu var på tv, det tok helt knekken på meg.
Den mystiske sykdommen tiltar, Bjørn lider under kramper og smerter i en ustanselig svetting. Ruth finner ham i senga i det skeive huset, får lagt ham inn på sykehus og ordner opp i alt det praktiske som har vært så ubegripelig vanskelig. Kjærligheten sitter i henda på Ruth og niesa også.
«Vi haler og drar i krampa hele natta. På morrakvisten går døra opp og mor kommer inn. Hu har på seg den lyseblå kjolen. Hu setter seg ved senga mi og tar handa mi. Hu sier at jeg er en god gutt».
Gratulerer Lajla!
***
PS!
Hva er det som har skjedd i bokhandel-bransjen? Ei datter av Larvik debuterer, vinner en stor pris, blir omtalt som en ener (av selveste Jon Michelet), lanserer boka si på Litteraturhuset i Oslo, blir omtalt i ØP og i littaraturivestfold.no og kanskje flere steder, og så spør du etter boka i bokhandelen…. og så har de den ikke?
Jo, et par steder fant jeg den – ett eksemplar – som en smal rygg mellom andre rygger på en eller annen hylle. Er det slik det skal være når en av våre egne skal løftes fram?
Kari Bonnegolt og Bjørn Bergene har laget en omfattende kokebok med lokalt, lågendalsk tilsnitt . Allerede hovedittelen på boken røper for så vidt dette på grunn av dialektbruken: «Ta te dæ – de’ er meir borti!». Bokens undertittel er «Kultur, historie og tradisjon om mat og drikke i Lågendalen», og det er blitt en imponerende samling av oppskrifter på mat og drikke, men også av muntre historier om og rundt temaet. Alle oppskriftene er testet ut – og dermed betryggende kvalitetssikret – av forfatterne selv. Matretter som eksempelvis røkt gjedde, bjørkesaft, barkebrød og beverpaté kan fort bli resultatet dersom man skulle anskaffe denne boken. Samtlige av Larviks bokhandlere skal ha utgivelsen inne for salg; dessuten skal den være å få tak i på en del ulike, lokale samlingssteder i Lågendals-distriktet.
Sandefjords folkebibliotek arrangerer lesesirkel for litteraturinteresserte og leseglade. Gruppen møtes tre ganger hver høst- og vårsesong. Påmelding kreves. Gratis adgang til alle møtene. Neste samling vil avholdes mandag 9. desember mellom klokken 1800 og klokken 1930.
Opstad, som er oppvokst i Stokke, har nylig publisert en ny diktsamling: «Å høye dag». For denne, som er hans sjuende lyrikk-utgivelse, er han allerede nominert til Ungdommens kritikerpris. Hans ulike arbeider er tidligere prisbelønnet ved flere anledninger:
Tarjei Vesaas’ debutantpris, 1996
Bjørnson-stipendiet, 2001
Anders Jahres Kulturpris (juniorprisen), 2001
Den norske Lyrikklubbens pris, 2002
Aschehoug-prisen, 2003
Sult-prisen, 2006
Stokke kommunes kulturpris, 2006
Rolf Jacobsens lyrikkpris, 2007
I den seneste samlingen er diktene igjen – som i debutboken «Tavler og bud» – mye sentrert rundt oppvekstårene i Stokke, nærmere bestemt på Gjein Gård. I dette landskapet, både geografisk og metaforisk, finnes sol og skygge, lys og mørke som favner og utfyller hverandre. Kolon forlag presenterer utgivelsen slik:
I «Å, høye dag» står forholdet mellom lengsel og bundethet sentralt. Det er en intenst lengtende stemme som kommer til orde, kanskje med håp om å tøye menneskenes bånd, kanskje med ønske om å tøyle selve lengselen. Samlingen inneholder også sterke kjærlighetsdikt, og dikt som uttrykker et stille raseri over historiens undertrykte og utstøtte. Opstad gjentar motiver og linjer fra tidligere samlinger, men utvider disse både språklig og tematisk. Som alltid hos Opstad bæres diktene fram av en levende skrift og en brennende tro på poesien.
Et nytt tilskudd i rekken av Poesiparkens kulturelle bidrag har nå funnet sin plass. Denne nyeste installasjonen er lokalisert til et overbygget område i sanden ved Farris Bad. Det er en internasjonalt kjent tekst som er benyttet; dermed har man gått for en engelsk versjon, slik at også besøkende som ikke behersker norsk kan få glede av budskapet. Louis Jacoby, styremedlem og initiativtaker til konseptet Poesiparken, sier til Østlands-Posten at det er med støtte fra Eckbos Legater installasjonen er finansiert. Den utvalgte steinen er opprinnelig fra Vestfold og faktisk en rest av et svaberg som Kjell Inge Røkke i sin tid fikk flyttet fra kysten her og til sin private tomt utenfor Oslo… Den er så ivaretatt og behandlet etter alle kunstens regler hos Strandberg i Tjølling og vil forhåpentligvis kunne glede forbipasserende i all overskuelig fremtid.
Poesiparken er et kommunalt ledet prosjekt i samarbeid mellom det offentlige og næringslivet. Poesiparken har følgende mål:
Larvik skal bli poesiby nr. 1 i Europa.
Dikt, poesi og litterære sitater skal prege det offentlige rom
Parken skal utgjøre en stille røst i bybildet – en tilleggsverdi
Poesiparken skal fremme litterære verdier.
Larviksamfunnet skal bruke poesien til refleksjon, til inspirasjon og til å få fram de gode følelsene i oss – i vår hverdag – der vi ferdes
Parken skal videreføre tankene i Brandingprosjektet og gi innbyggerne stolthet og identitet
De ulike installasjonene tilhørende Poesiparken skal ha høy kvalitet
Poesiparkens styre består av Knut Hjalmar Gulliksen (leder), Louis Jacoby (initiativtaker), Helle Stabel, Ingar Vedeld og Odd Terje Lysebo.
Nytt tidsskrift i serien Tjøllingminner er utkommet – det tredje i rekken. Denne utgaven inneholder et bredt utvalg av bidrag fra Tjølling-borgere i ulike aldersgrupper og fra ulike deler av dette området innenfor Larvik kommune. Redaksjonskomitéen satser på enda flere numre videre fremover (ett hefte annet hvert år), og gir uttrykk for at tilfanget av stoff er stort. I denne omgang er opplaget på 1.500, og er tilgjengelig hos alle Larviks bokhandlere samt dagligvareforretninger i Tjølling-distriktet. Borgerstua på den lokale prestegården skal også – på mandager – ha eksemplarer av publikasjonen for salg.
I denne fargerike boken skal vi til Dehli i India, og møte en god, gammeldags privatetterforsker. Vish Puri har karisma og utstråling. Han nyter det gode liv, elsker familien sin, er streng, men rettferdig og løser oppgavene har får med stort alvor.
Vish Puri er bekymret for utvikling i India. Den gamle kolonitiden er definitivt forbi. Han ser at de ny-rike inderne tar seg til rette. De eier ikke moral, korrupsjonen vokser og landet står i fare. Politietaten er verst. De er fratatt telefonen fordi de ikke betaler regningene!!
Vish Puri er meget bekymret. Han er en hedersmann, med kun noen få svakheter. Han lar seg ikke bestikke i verdens mest korrupte land, og nettopp dette er sjarmerende, og gir boken moral og høyde!
Vish Puri er høyt verdsatt, og dette åpner mange dører for ham. Han er smart, og kjenner Indias eldgamle byråkrati! Han kjenner smutthullene, og utnytter dem! Den siste saken bekymrer både ham og hans oppdragsgiver. Kasliwal er rik, og har et stort hus med mange tjenere. Han mener alle tjenerne er noen kjeltringer, som prøver å utnytte sin herre. (En merkelig innstilling, spør du meg!) Nå er tjenestepiken forsvunnet, og Kasliwal blir beskyldt for å ha gjort henne gravid, og det som verre er!! Han er redd for sin stilling og stand. Han mener jenta har stukket av, hun må finnes øyeblikkelig. Vish Puri skal bli hans redningsmann. Han vil ha tilbake det gamle livet sitt!!
Denne boken er en herlig leseopplevelse som lukter og smaker av kebab og karri. Den er fargerik og fornøyelig, det kan alle se. Den er morsom, spennende og lærerik. Du får et godt innblikk i Indias kultur og dagligliv. Det er slike bøker vi skal lese, som gir oss både kunnskap, underholdning og glede.
Og det beste – det skal bli en serie om den fargerike etterforskeren! Jeg gleder meg!
Liv Gade – bokinspirator
Det ble til slutt Marina Skovgaard Dokken (15) som lørdag 9. november – Kulturnatten – gikk av med seieren i skrivekonkurransen som arrangeres i samarbeid med Østlands-Posten. Blant fire finalister var hun den heldige som fikk overrakt et beløp på kroner 20.000 og dessuten etter hvert vil få veiledning fra selveste Ingvar Ambjørnsen for videre tekstlig arbeid. Ambjørnsen uttaler til ØP at de øvrige tre nominerte også kan motta råd og oppfølging fra ham dersom de selv ønsker dette. Han legger til at han helst vil være mer enn kun en æresborger av Larvik; dette prosjektet er en måte han kan gi noe tilbake til hjembyen på.
