Boken er anmeldt av vår faste bokanmelder Ellen Engen-Medlie.
I “Jakthundene”, Jørn Lier Horsts åttende kriminalroman, treffer vi igjen den dyktige og sympatiske politimannen William Wisting. Nå må han kjempe for å redde seg selv, for det er oppdaget at det ble tuklet med bevis i en sytten år gammel straffesak; hans første sak som etterforskningsleder. Ungjenta Cecilia Linde ble meldt savnet, og siden funnet drept. Og nå kan det se ut som om den antatte gjerningsmannen, som nylig har sluppet ut av fengsel, ble dømt på grunnlag av fabrikerte bevis. Wisting blir suspendert, men etterforsker den gamle saken på egen hånd. Ved hjelp av datteren Line, journalist i Verdens Gang, og en pensjonert kollega – som også var involvert i Cecilia-saken – nøster han omhyggelig opp gamle og nye tråder.
Det er en spennende sak, og spenningen forsterkes av den høyst reelle faren for at han skal havne i fengsel selv. Wisting må finne en morder og samtidig finne ut hvilken av sine kolleger som er uærlig og som tok snarveier for å få en domfellelse. En ny ungjente forsvinner i Vestfold, og tiden begynner gå fort … Han har problemer med samboeren og vi forstår at han er under et umenneskelig press. Men jordnær som både Horst og Wisting er tar det ikke av, det holdes på et troverdig nivå.Jørn Lier Horst har alltid skrevet godt og overbevisende. Hans erfaring som politimann gjør at leserne tror på det han skriver, tror at dette er noe som kunne ha skjedd. Og det å følge en etterforskning innenfra, når vi vet at forfatteren har årevis med erfaring og virkelig kan det han skriver om, er helt spesielt. I denne boken synes jeg han går enda et skritt lengre enn han har gjort tidligere. Uten å navngi forfatterkolleger av Horst vil jeg si at han overgår de aller fleste av dem. Han skiller seg ut ved sin ryddighet og en evne til å konstruere komplekse handlingsforløp som ikke er så outrerte av vi ikke tror på dem. Språklig er Horst sikker, selv om han ikke briljerer. Men den lille svakheten som er glemmes veldig fort når en dras med inn i handlingen. Jeg synes også Wisting har fått litt mer dybde denne gangen. Boken er ikke et psykologisk dypdykk, men jeg forstår ham bedre, liker ham enda bedre enn tidligere.Det finnes mange krimelskere i Norge, og denne romanen håper jeg de fleste av dem får med seg. Vil gjette på at den havner under mange juletrær i år, for “Jakthundene” har fått gode anmeldelser av aviser og bloggere. Helt fortjent!
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer