– Ikke glan, men der går det en forfatter, sa faren min halvhøyt.Jeg holdt ham hardt i handa der jeg snublet ved siden av de lange skrittene hans oppover Karl Johan. Jeg glodde på mannen han viste meg og skjønte at nå opplevde jeg noe helt spesielt. Mannen hadde sort alpelue, briller og halvlangt hår og gikk helt tydelig i sine egne, dype, interessante tanker.
-Far, hva er en forfatter? hvisket jeg.
Han ble litt høytidelig i ansiktet.
-En forfatter skriver bøker, han dikter opp historier, sa han.
– Å, ja, det er det samme som å være dikter?
– Nei, det kan ikke sammenliknes. En dikter finner ikke på, han har historiene inni seg, de bare kommer til ham, og han skriver dem ned mens en forfatter må altså, som jeg sa, finne på alt.
Det må være fantastisk , tenkte jeg, tenk å ha en sånn stemme inni seg. I tida som kom tenkte jeg ofte på de to ordene, og etter hvert som jeg vokste i alder og visdom, fikk jeg klart for meg at det var flere forskjeller.
En dikter hadde hvitt hår, kunne gjerne være litt tjukk og brukte ofte stokk. Han hadde tjukkere brilleglass enn andre. Det fantes også noen magre diktere med rufsete hår og kraftig nese, men de var kanskje forfattere, jeg var ikke sikker. Nesten ingen damer var diktere.
Det gikk an å være dikterhøvding. Noen satt i en hule og skrev, og noen fikk til og med diktergasje. En i klassen min mente at det var en garasje der de satte inn et skrivebord og ei lampe.
Dette var i gamle dager. Nå er nesten alle forfattere, og de som ikke er det, har tenkt å bli det. Alle kan ta seg et lite kurs og lære seg kunsten. Det er lett. Så er det bare å trykke opp visittkort der det står forfatter under navnet.
Det er ikke viktig å være god i norsk, du kan godt bli forfatter om du har dysleksi og ikke kan forskjellen på da og når. Å skille mellom å og og er ikke så viktig lenger, det er bare noen få som bryr seg med det.
Det beste er å skrive krim, og det er lurt med mange mord. Dess flere, dess bedre. Dessuten må du drive research. Hvis du f. eks. skriver om noe som skjer i Venezia, bør du kjøpe en turistbrosjyre og bruke mange gatenavn fra byen. Navn på kirker gjør seg også.
Det er ingen sak å bli forfatter i dag. Det er hundrevis av forlag i Norge. Hvis ingen av dem vil utgi boka di (synd, for det er jo en perle ), gir du den ut på eget forlag. Du blir ikke rik, men du blir forfatter.
Tanta di kjøper den sikkert, hun har jo alltid trodd du skulle bli noe stort.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer