Allerede før utgivelsen, er Jørn Lier Horst garantert godt salg av sin kommende bok, Jakthundene. Den lanseres nemlig som månedens hovedbok i Bokklubbens nye bøker.
Dette er slik bokklubben velger å presentere den snart kommende romanen:
Jakthundene sørger garantert for høy spenning i svale sensommerkvelder, skriver bokklubben i sin omtale av den åttende kriminalromanen om William Wisting og omtaler boken videre:
Mesterlig spenning
Unni Lindell har uttalt at det er juks at Jørn Lier Horst skriver krimbøker, siden han har mange års erfaring som etterforsker. Det er klart at det gir han et fortrinn. Han har brynt seg på drapsmenn og forbrytere, hørt hvordan de tenker. Likeledes har han kjent på kroppen hva etterforskerne går igjennom når han møter den uforståelige ondskapen. Han har også selv vært etterforsket – som Wisting – men ble frifunnet.
Levekårsundersøkelser utpeker Wistings Vestfold til et av de beste stedene å bo. Det vakre kystlandskapet og de trivelige småbyene er egentlig ikke noen opplagt ramme for en kriminalfortelling. Men nettopp den stille, vakre fasaden står i dramatisk kontrast til grusomhetene som lurer i bakgrunnen. Akkurat slik det er når noe ondskapen rammer i den norske hverdagen. Og som både Unni Lindell og Jo Nesbø vet godt, ingenting er så uhyggelig som noe hverdagslig som plutselig blir skremmende. Særlig med et rollegalleri som er så troverdig som det Jørn Lier Horst skildrer. God lesning!_
En strålende sommerdag for 17 år siden forsvant unge, vakre Cecilia Linde mens hun var på joggetur. En storstilt etterforskning ble iverksatt, men til ingen nytte. Ikke før politiet, stikk i strid med Wistings anbefalinger, gikk ut i pressen med at hun hadde klart å gi fra seg en melding etter at hun ble fanget. Det ble funnet et kassettbånd i grøfta, og dermed begynte snøballen å rulle og en mistenkt ble arrestert. Jørn Lier Horst maner fram en norsk sommeridyll der bølgene slår dovent mot stranda og det virker utenkelig at noe vondt noensinne skal komme til å skje. Dessverre kan idyller knuses.
Gjenopptakelsen
Nå har drapsmannen sonet ferdig. De første han gjør etter løslatelsen er å kreve saken gjenopptatt. Wisting var etterforskningsleder da Cecilia ble drept, og nå blir han suspendert og satt under etterforskning, mistenkt for å ha plantet bevis. Wisting er fremdeles sikker på at de arresterte riktig mann den gangen for 17 år siden, og vet godt med seg selv at han ikke har foretatt seg noe uetisk. Han får likevel en synkende følelse: Etter en samtale med drapsmannens advokat blir det åpenbart at beviset som felte drapsmannen var forfalsket og plantet. Og hvem har hatt muligheten til å bytte ut bevis? Noen i etterforskningsgruppa eller blant åstedsgranskerne må ha byttet ut det fellende beviset.
I medias søkelys
Mediene værer blod. Heldigvis jobber Wistings datter Line fremdeles i VG, og hun ringer og tipser ham dagen før han blir kastet til ulvene. Selv kaster hun seg over en drapssak i Fredrikstad, i håp om at drapet vil kunne skyve beskyldningene mot faren vekk fra førstesiden. Line klarer raskt og ved ukonvensjonelle midler å finne den dreptes identitet, og på egenhånd drar hun til den dreptes hjemmeadresse. Der får hun et ublidt møte med en innbruddstyv, kanskje morderen? – i det han løper fra huset. Trass i alle hennes anstrengelser havner likevel saken mot faren på forsida, og Line sitter igjen med et blått øye.
Sannheten
William Wisting har brukt yrkeslivet sitt på å jage forbrytere. Nå er det han som er byttet. I smug må han finne ut hvem av kollegaene som konstruerte det falske beviset.. Han blir kalt inn til en samtale med en av internetterforskerne i politiet, og kjenner på det intense ubehaget ved å miste kontrollen, ved å sitte på feil side av bordet under avhør. Raskt skjønner han at forsikringer om uskyld ikke kommer til å hjelpe – han må oppklare saken selv. Han får hjelp av Line, men også fra uventet hold.
Så forsvinner enda en ung kvinne, og et nervepirrende kappløp er i gang. Wisting kjenner redselen kile langs ryggraden: Vil de finne henne i tide?
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer