Larviks lokalavis, Østlandsposten, publiserer hver dag en Byrunde hvor de tar for seg stort og smått som engasjerer Larviksfolk. Når sant skal sies, så er det vel oftest mest smått. Folk ringer inn om manglende gatebelysning, bikkjedritt og nattebråk, søppel som er kastet der søppel ikke skal kastes, fugler som er sett der fugler vanligvis ikke sees, og ikke minst den allerede tapte kampen mot den store, onde iberiasneglen…Men i dag tar Byrunden også opp Jens Bjørneboe. Byrunden undrer om det skrevne ord har noen betydning, og nevner et NRK-intervju som ble gjort med forfatteren på tampen av livet. Der ble Bjørneboe spurt om det han hadde skrevet hadde gjort noen nytte. Svaret kom visstnok etter et halvt minutts taushet. – Nei.Så stemmer det? Har Byrunden og Bjørneboe rett? Er det uviktig hva vi skriver om, advarer om, roper ut av oss skriftlig?
Jeg tror ikke det, og i Jens Bjørneboes tilfelle tror jeg det definitivt ikke . Han var den første forfatteren som tok ungdommen på alvor, og ble toneangivende for en hel generasjon. Han bevisstgjorde og radikaliserte store grupper av ungdom, han tok de svakeste i forsvar, uttalte seg i skolespørsmål, når det gjaldt krigens ondskap, diskriminering av annerledes tenkende og troende. Selv om han kanskje selv, under dette siste intervjuet før han valgte å forlate livet, følte “kampen forgjeves” var han en viktig stemme som betydde noe for mange. Og han leses fremdeles!
På den helt andre siden av skalaen, både når det gjelder person og tid, finner vi en annen som absolutt har troen på ordets makt. Massemorderen Anders Behring Breivik. Først prøvde han å slippe til i avisspaltene, da han ikke lyktes, fortsatte han ordgytingen på internett. Nå gjør han det samme pr. brev fra fengselcella. I følge manifestet hans, så var det mye av motivet bak de grusomme handlingene han utførte. Skaffe seg verdens oppmerksomhet, for deretter å fortsette kampen med pennen. Nå sitte han på celle og skriver brev til sine meningsfeller. og mange av oss føler en nagende usikkerhet og redsel i forbindelse med disse brevene. Hva kan de føre til? Hvem vil la seg forføre av ordene? Hva kan manifestet hans, som fremdeles svever der ute, påvirke folk til?
Men hvis Byrunden og Bjørneboe har rett, hvis ord betyr lite eller ingenting, hvorfor da denne redselen?
Klart det skrevne ord har makt!
Alle ord har makt, men det vi sier muntlig forsvinner ofte med vinden, blir kanskje glemt, omformulert eller missforstått. Det skrevne står der, sort på hvitt. Er det først skrevet, kan det ikke trekkes tilbake. Det gjelder enten det er publisert i et blogginnlegg på nett, eller innenfor stive permer i bokform. Det vil aldri helt forsvinne.
Derfor er det viktig å være bevisst hva vi skriver, hvorfor vi skriver, og hva det kan medføre. Ord har makt til å påvirke og forføre, makt til å gjøre ondt. Uten å se folk i øynene, uten en gang å vite om det, kan vi som skriver ødelegge mennesker. Ordene våre kan man drive folk til selvmord, til gråt, til ensomhet og angst.
Men ord kan også gjøre godt. Skape kunnskap, glede og pågangsmot. Oppfordre folk til å vise medfølelse, bry seg, bety noe for noen. Sette fokus på urettferdighet, fattigdom, beskrive virkeligheter utenfor vår egen. Gi noen troen på seg selv, på egne muligheter, få dem til å ta valg de ellers ikke ville våget å ta.
Det er et valg man bør tenke over, alle som skriver. Enten det er proffesjonelt, eller i kommentarfeltene i bloggverdenen. Hva vil vi med alle disse ordene våre? Hvem treffer vi, hvordan påvirker vi?
Så Byrunden tar feil. Ordene i Byrunden og lokalavisene betyr noe. Hva vil de leserne skal fokusere på, hva er viktig i lokalmiljøet, hva vil byens journalister og innbyggere rette søkelyset mot? Og den desillusjonerte Bjørneboe i NRK-intervjuet tok definitivt feil. Det han skrev betydde noe den gangen, og det betyr noe i dag. Ungdom lar seg fremdeles påvirke av tekstene hans, og ordene hans lever videre i en hel voksengenerasjon.
Ord har makt.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer