
Da Jørgen W. Cappelen i 1829 fant på å starte bokhandel og forlag i Christiania, fikk han anbefalt Dahl. Cappelen var fra Skien, av god familie, men bokhandler er man ikke født til; det er noe man blir (som Simone sier). Han trengte en medhjelper med bokfaglig kompetanse.
Det er alltid litt suspekt når sjefen anbefaler en av sine medarbeidere til en kollega. Det kan godt tenkes at Deichmann, som sjefen i Gyldendal het (si fra hvis dette begynner å bli forvirrende!) begynte å bli litt lei av Dahl. En ting er å være flink forlagsmann, en helt annen å være disiplinert og underdanig. Dahl var en kunstnernatur.
Dahl og Cappelen holdt ut sammen i tre år, så begynte Dahl for seg selv. Han var en forfatterorientert forlegger, mens Cappelen tenkte mer på hva publikum ville ha. Børs og katedral ble altså splittet. Cappelens forlag finnes den dag i dag, mens Dahls hadde en kort og intens storhetstid. Han utga det meste av det som ble skrevet av verdifull litteratur, ikke minst sakprosa, i denne kulturelle knoppskytings- og blomstringstiden. Welhavens velynder var han lenge før denne fattigfornemme evige studenten debuterte. Men da han debuterte, var det med Dahl som forlegger, og med Norges demring som førstebok. En brannfakkel i datidens andedam, for å si det litt uheldig.
Lille Dahl var ingen systematiker, han manglet flere av de egenskaper som skal til for å drive forretning. Noen av oss synes dette er sympatiske mangler. Forlaget hans forsvant etter hans død inn i Aschehoug, på et tidlig stadium i dette forlagets liv. Og bokhandelen gikk inn i Grundt Tanums.
Nå er bokhandlerkjeden Tanum slått sammen med Cappelen (-Damm), sortimentsbokhandelen er på vei tilbake til start, til forlagsbokhandelens stadium, forsåvidt som kjedene (og bokklubbene) prioriterer sine respektive eieres utgivelser, og ringen er sluttet. Jeg ser for meg at Lille Dahl slår på ring i sin himmel.
Kommentarer