Trude Brænne Larssen, født i Tønsberg og i dag bosatt i Horten, er en av Norges mest erfarne serieromanforfattere. Hun debuterte som romanforfatter da hun var 29 år, med vikingserien Ulveøyne. Mange år senere skrev hun oppfølgeren Rimfrost. Trude står også bak de kjente seriene Emilies tid og Legdebarna. Sistnevnte Etter 15 års forfatterskap og 69 utgitte romaner har hun nå valgt å jobbe som journalist på heltid, i avisa Gjengangeren i Horten. I disse dager utgir Cappelen Damm Danielle fra Holmegaard på nytt, noe som har fått forfatteren til å gjøre noe hun vanligvis ikke gjør. Hun har lest bøkene på ny…Gamle bragder i nytt design
Skrevet av Trude Brænne Larssen
Jeg leser nesten aldri mine egne bøker. Hvorfor skulle jeg det? Verden er full av fantastisk litteratur, og jeg har bare et visst antall år på jorda til å pløye gjennom mest mulig av det. Dessuten er det jo ikke særlig spennende, ettersom jeg vet hvordan det går.
Men nylig gjorde jeg et unntak. Daniella fra Holmegaard skulle ut på markedet igjen, i ny forpakning. Ny design og ny tittel – den første utgaven het bare Holmegaard. Og jeg må innrømme at det var med skrekkblandet fryd jeg mottok nyheten om at forlaget ville børste støvet av serien og la den komme ut til folket igjen.
Hvorfor følte jeg det slik?
Tja … I løpet av ni år skjer det jo mye i et menneskes liv. Ikke minst utvikler man seg. Også forfattere gjør det. Vi lærer hele veien, og jeg liker å tro at vi bli bedre. Kunne jeg fortsatt stå for noe jeg hadde skrevet for så lenge siden, eller ville jeg gremmes og helst forsvinne ned i et hull? Jeg var ikke sikker.
Serielitteratur er en utskjelt sjanger. Slike bøker forbigås i stillhet, eller omtales i foraktfulle vendinger, og vi som produserer dem blir (ofte – heldigvis ikke alltid) behandlet med en nedlatende overbærenhet. De færreste slipper inn i ”det gode selskap”, og så godt som ingen får innpass i Den norske Forfatterforening. Underveis i mitt 15 år lange forfatterskap møtte jeg denne holdningen så ofte at jeg etter hvert begynte å tro på den selv. Jeg så ned på mitt eget arbeid. ”Æsj … Det er jo bare serielitteratur,” tenkte jeg. Det hendte til og med at jeg sa det høyt. Ikke fordi jeg trodde at bøkene mine var dårlige, men fordi jeg tenkte at terskelen for å skrive dem tross alt ikke var så høy.
Til slutt ble forakt og selvforakt dødsstøtet for mitt forfatterskap. Ja – jeg tør si det høyt. Mangelen på anerkjennelse ble utslagsgivende da en tilfeldighet førte meg inn av døra til redaksjonen i lokalavisa Gjengangeren i Horten, der jeg bor. Der ble jeg etter kort tid ansatt som journalist, til tross for at jeg ikke har den riktige utdannelsen.
Som journalist opplevde jeg nemlig det motsatte. Ikke en dag gikk, uten at jeg fikk høre at jeg var flink. Det ble sagt på redaksjonsmøtene, og jeg ble det fortalt i møte med folk jeg møtte ute i byen. Jeg sugde det til meg som en svamp, utsultet som jeg var.
Selvfølgelig hendte det også at jeg fikk skamros den gangen jeg arbeidet som forfatter på fulltid. Redaktøren min sa det. Redaksjonssjefen sa det. Forlagssjefen sa det. Og alle leserne! Jeg fikk så mange e-poster og brev at det i perioder var vanskelig å svare på alle. Men i hodet mitt telte det liksom ikke. Det føltes omtrent som et utsagn fra min bedre halvdel: ”Ja, men jeg synes du er pen!” Det var jo noe han sa, bare fordi han var glad i meg, tenkte jeg.
Men ni års avstand til egne skriverier, gir kanskje en mulighet til å se ting i et litt annet perspektiv. En større avstand. Derfor rigget jeg meg til med pledd og puter i sofaen, og stålsatte meg til møtet med mitt eget verk. Nå skulle jeg få se …
Klokka nærmet seg fem neste morgen da jeg kunne legge den fra meg, ferdig utlest. Jeg hadde ikke klart å stoppe lesingen. Underveis hadde jeg vært på en reise, nesten som en film, mens jeg innimellom kunne ta meg til brystet og rødmende erkjenne: Dette er jo bra! Spennende, troverdig og til tider ganske morsomt. Jeg har ingenting å skamme meg over, innser jeg nå. Det hadde jeg helt sikkert ikke den gangen heller.
Kanskje tenker du at kompleksene mine var tåpelige, eller at den ni år forsinkede stoltheten grenser til innbilskhet. Det får så være.
Jeg, derimot, kjenner at det minner meg litt om det å se seg selv i speilet. De færreste av oss, og kanskje særlig oss damer, er fornøyde med det vi ser. Vi skulle vært slankere, hatt mindre nese, mindre dobbelthake, mindre poser under øynene … Og har vi ikke alltid tenkt slik, selv da vi var tjue? Eller femten? Den gangen var det kanskje kvisene som plagde oss, ikke dobbelthaken, men tilfredse med oss selv er vi ikke.
Helt til man kommer over et gammelt fotografi av seg selv. Da ser man det plutselig. Milde himmel, så flott jeg var den gangen. At jeg ikke visste det da!
Så kanskje man skal rette seg i ryggen, heve hodet og være fornøyd med den man er, og det man kan. Her og nå. Den som gjør sitt aller beste, vil trolig ha grunn til å være fornøyd med seg selv, både i dag og om ti eller tjue år. Langt inn i evigheten…
Dette skriver forlaget om serien Danielle fra Holmegård
Liker du korte serier og mangler lesestoff i ferien? Cappelen Damm utgir nå Daniella fra Holmegaard på nytt! Den populære miniserien av Trude Brænne Larssen er på seks bøker, og tre av dem utgis i løpet av sommerferien!
Daniella og bestefaren, hestetreneren Antonio Juarez, jobber på Holmegaard, en av landets mest renommerte galoppstaller. Utad er det bestefaren som styrer treningsopplegget, men i virkeligheten er det Daniella som har oversikten og ansvaret for de gode resultatene på veddeløpsbanen. Men når skjebnen fester grep og dramatikken brer om seg, tar livet en overraskende vending for Daniella …
Alle stoppet opp da de fikk øye på jenta i døråpningen. Det falt en ubegripelig stillhet over dem. Noen så bort.
Dan prøvde seg med en liten latter. – Jøss, sa hun og smilte. – Skulle tro dere hadde sett spøkelser. Har jeg vært borte så lenge?
Ingen lo med henne. Dan kjente at det stakk et sted, like nedenfor halsen. Hva var det som feilte alle sammen? Hva var det som sto på?
Les mer om forfatteren på hennes hjemmeside her.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer