Det påstås at bøker har stadig kortere levetid, og i de fleste bøkers tilfelle stemmer det antagelig. Men noen bøker ikke bare overlever, de besøker også stadig nye land.
Slik som Ingvar Ambjørnsens roman “Drapene i Barkvik” som opprinnelig kom ut i 2005. Nå er den utgitt på tyrkisk:
Det påstås at bøker har stadig kortere levetid, og i de fleste bøkers tilfelle stemmer det antagelig. Men noen bøker ikke bare overlever, de besøker også stadig nye land. Slik som Ingvar Ambjørnsens roman “Drapene i Barkvik” som opprinnelig kom ut i 2005. Nå er den utgitt på tyrkisk:
Radioteateret med sine kriminalmysterier er en institusjon i norsk radio. NRK tilbyr hver søndag sine lyttere en hel krimtime. Samtidig kan vi se tilbake på nok et bokår hvor kriminallitteraturen dominerer salgslistene og utlånsstatistikken.
Strømmen har snudd
Genrens popularitet er vanskelig å forklare. Det er hevdet at fremgangen henger sammen med en samfunnsutvikling preget av tempo, nye nettmedier, reality-TV osv. – noe som gir fordypningen stadig trangere kår. At utviklingen skyldes at vi lever i en stadig mer underholdningspreget tid, med en generell tendens til forflatning og fordumming som resultat.
Jeg tror årsaken er mer sammensatt enn som så, og at krim er mer enn ren, overfladisk underholdning. Strømmen av likegyldige og ensartede krimutgivelser har stoppet opp. Forfatterne har fått høyere ambisjoner. Sjangeren er i dag i større grad preget av vitalitet og kvalitet som tiltrekker seg lesere og som på sitt beste har en kunstnerisk verdi. Les mer →
Tekst Tom Lotherington. Fotograf Elisabeth SannGunnar Bull Gundersen bodde egentlig på Nadderud i Bærum, men hadde fått seg en rødmalt dikterstue på et jorde langt inne i skogen i Ramnes. Hjemme i Bærum hadde han en vakker kone og to søte, små døtre, og han pendlet nok stadig mellom hjemmet og dikterstuen, slik hans hjerte pendlet mellom det faste og kjære på Nadderudjordet og det frie og fristende livet i kjærleiksfylket Vestfold. Den rødmalte dikterstuen i Ramnes ble mer og mer innrettet som helårsbolig. Den ble basen i hans rastløse liv. Han samlet mange av kortprosastykkene sine i en liten bok han kalte nettopp: Fortellinger fra et rastløst liv. Skal man lese bare én bok av Bull Gundersen, bør man ta denne. Les mer →
Noen av dere husker kanskje avisoverskriftenefra juli 2000? Da Holmestrandkvinnen Sigrid Beate Edvardsen knivstakk og drepte sin egen far, et drap som hun i 2001 ble dømt til sju års fengsel for?Etter å ha sonet ca 3,5 år av dommen slapp hun ut, og nå har hun skrevet sin egen historie. Historien om farens langvarig misbruk av både henne selv og søsteren.
Publicom forlag skriver dette om boken:
Sigrid Beate Edvardsen berørte hele Norge da hun sto frem med sin historie på Lørdagsrevyen 19. mai. Hun var pappas prinsesse, og ble utsatt for misbruk fra hun var seks år gammel og til hun var langt oppe i tenårene. I 2001 ble hun dømt for å ha drept sin egen far. Nå har hun skrevet bok om sin historie. Strømmen av tilbakemeldinger etter tv-sendingen forrige helg har vært helt enorm. Vi er overveldet, og Sigrid Beate selv er rørt og stolt over at hun når frem til så mange med sitt budskap!
Pappa misbrukte meg fra jeg var seks år gammel. Jeg tror ikke han gjorde det av ondskap, jeg tror ikke han gjorde det for å ødelegge meg. Men det var det han gjorde. Ødela meg for resten av livet.
Jeg husker at han tok meg med i stallen. Jeg husker han kom inn på rommet mitt. Det gjorde vondt, og det gjør fortsatt vondt. Jeg husker ikke detaljer, vet ikke helt hvordan det gikk til, men jeg skulle senere være med da pappa ble drept med kniv. Jeg hadde en fire år gammel sønn da jeg skal ha angrepet pappa med kniv. Jeg ble arrestert. Jeg ble dømt. Jeg satt i fengsel i mange år. Og i fengsel fikk jeg enda en sønn. I dag bor jeg i et hus i skogkanten. Jeg bor her med mine to sønner. Vi har seks katter og en rottweiler.
For øyeblikket befinner manuskriptet til ”Natten drømmer om dagen” seg et eller annet sted i slow-postens forunderlige univers, etter at forlaget har foretatt vask del 2. Jeg sitter med andre ord klar til å gå nok en runde.Men hva skjer på kontoret i de periodene ”Natten” er på andres hender? Ferie? Lediggang? Nei. På kontoret skinner det i lampen over skrivebordet, så sant jeg i det hele tatt er hjemme i Hamburg. Å skrive nye tekster er min måte å puste på. Siden jeg for ca en uke siden slo skulderen min sort/lilla/gul og grønn, samt pådro meg den største blåveisen jeg så langt i livet har hatt, er min fysiske tilstedeværelse riktig nok noe redusert. Les mer →
Litteraturmagasinet.no 