Av og til – en sjelden gang – leser både du og jeg bøker som vi føler gjør noe med sjela vår.
Bøker som kryper under huden på oss – og som får oss til å undre.
”Forsoningen” er en slik bok, en enestående vakker bok – en klassiker som har fått kritikere og bokelskere over hele verden til å juble!
Denne boken må du lese!
Dette er en gripende og intens bok om vennskap og forbrødring, om makt og avmakt i et gryende Hitler-Tyskland.
Vi møter legesønnen Hans som selv sier om sitt møte med jøden Konradin: (første setning i boken) ”Han kom inn i mitt liv i februar 1932, og forlot det aldri siden”
De møtes i klasserommet i Karl Alexander Gymnasium i Stuttgart – en berømt latinskole i datidens Tyskland.
Både Hans og Konradin føler en umiddelbar kontakt – det er nesten magisk. Et intenst og vakkert vennskap oppstår, og det er skildret med en slik ømhet at det nesten tar pusten fra meg.
Hitler sitter ved makten, men ingen tar ham særlig alvorlig.
Politikk er noe som angår de voksne, ikke barna tror de.
Der tar de skammelig feil.
Hans er jøde, og foreldrene kjenner en lammende redsel for hvordan situasjonen utvikler seg.
Hjemme hos Konradin er det stikk motsatt. Moren forguder Hitler, og tror han skal “redde verden”.
Avslutningen er både vakker og vond. Foreldrene til Hans ser katastrofen nærme seg, og sender tenåringssønnen til slektninger i USA.
Selv skammer Hans seg over å være tysk, og tenker: ”Døden undergraver vår tillit til livet, fordi den viser oss at foran det endelige mørke, er alt forgjeves”
Det er en overveldende leseopplevelse. Den er vakker og brutal til tross for, eller kanskje på grunn av – det stillferdige språket.
Skrevet avLiv Gade – bokinspirator
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer