Onsdag i forrige uke debuterer Ritva Fyhn-Pettersen fra Larvik med boken ”Cornelia flytter i fosterhjem.” En ganske liten bok med et veldig viktig innhold, som allerede har fått gode tilbakemeldinger fra både vanlige lesere og fagmiljøene. Spesielt for oss i Vestfold, med Christoffersaken i vårt eget nærmiljø, er dette også en svært aktuell bok. Sevfølgelig for de som kjenner problemet på kroppen selv, men også for alle som kanskje vet, ser eller hører noe som burde vært varslet videre. I noen tilfeller får barn det bedre i et nytt hjem, og det er dette denne boken handler om.
Ritva Fyhn-Pettersen vet hva hun har skrevet om. Hun har selv vært i samme situasjon, hun måtte sende fra seg et lite barn som hun hadde vært beredskapsmor for i sju måneder. Og da hun lette etter en bok som kunne gjøre prosessen lettere, fant hun bare bøker som fokuserte på det negative. Vonde barndomshistorier, vold og rus..
– Det stemte jo slett ikke i vår situasjon, forteller Ritva. – Moren til barnet var slett ikke noen slem eller voldelig person, og familien barnet skulle flytte videre til var personer som jeg var sikker på at kom til å gi dette lille barnet jeg var blitt så glad i en god framtid. Det var rett og slett ingen av bøkene jeg fant på biblioteket jeg kunne tenke meg å lese for ”vårt” lille barn.
Ritva Fyhn-Pettersen hadde lenge hatt lyst til å skrive, og året før hadde hun gått på et skrivekurs i regi av skriveskolen Eratu i Oslo. Hun hadde skrevet noen korte noveller, og drømte en gang om å kunne skrive bøker nettopp for barn. Derfor fant hun ut at hun ville prøve å skrive en bok selv.
– Jeg skrev en positiv historie om barnet ”vårt”, som moren min illustrerte. Mannen min laget noen få eksemplarer av historien for meg. Jeg leste historien for «vårt» barn noen ganger, og barnet hadde også historien med seg i barnehagen. Da barnevernet kom for å fortelle til barnet at det skulle videre i fosterhjem, var situasjonen allerede kjent og ikke minst trygg. Barnet reagerte veldig positivt, og det som kunne bli traumatisk ble på en måte veldig vakkert!
Barnet fikk selvfølgelig beholde sitt eget hefte, og Ritva har også et godt bevart eksemplar. Ritva forteller at hun trodde det hele skulle stoppe der. Historien hadde virkelig hjulpet til med det den skulle, barnevernet var helt overbevist om at overflyttingen gikk mye lettere pga den, og Ritva var både takknemlig og fornøyd. Hun hadde aldri planlagt at den lille historien skulle bli til bok.
– Men flere av de som var involvert i prosessen, mente at dette lille hefte kunne hjelpe flere barn i samme situasjon. Og jeg er med i en skrivegruppe, sammen med blant annet Myriam Bjerkli fra LIV forlag. Hun lot seg også røre av historien, og hadde lyst til at vi skulle jobbe videre med den. Ritva smiler. – Jeg hadde nok ikke gått videre med den, hadde det ikke vært for henne.
Nå er historien skrevet om, slik at den skal nå flere. Det er ikke lenger historien til dette ene barnet, men en historie som passer mange barn i samme situasjon.
– Jeg har fått god hjelp både av ansatte på barnevernet og forlaget til endringene, sier Ritva. – I tillegg har moren min, Mette Fyhn, tegnet enda flere illustrasjoner slik at boken også kan brukes til enda yngre barn.
Illustrasjonene, er akkurat som historien, milde og positive, i litt sarte farger og med en enkel strek som små barn vil kunne kjenne seg igjen i. Ritva forteller at tilbakemeldingene hun har fått så langt har vært veldig hyggelige.
– Alle vi har snakket med er udelt positive. Jeg hører stadig at det er behov for en bok som dette, og jeg håper boka blir lest for små barn som er i den situasjonen at de må flytte i fosterhjem. Kanskje både foster- og biologiske foreldre kan ha nytte av å lese den? Jeg tenker at den burde være tilgjengelig i barnehager, på helsestasjoner og ikke minst biblioteker. Det var jo der jeg selv først prøvde å finne noe.
Ritva Fyhn-Pettersen jobber som assistent i en barnehage, og har to barn selv. Hun er genuint glad i barn, og forteller at hun selvfølgelig aller helst ville beholdt det lille barnet selv. Men fordi hun allerede hadde et barn på omtrent samme alder, var det ikke mulig.
– I utgangspunktet skulle barnet bare være hos oss en liten stund. Isteden ble det mange måneder, og alle i familien ble sterkt knyttet til den lille. Det var absolutt ikke lett å levere barnet videre, og det ble helt klart et tomrom. Men jeg har fremdeles kontakt med barnet, og det er veldig godt å vite at flyttingen gikk så bra, og ikke minst: at barnet har det veldig fint i dag.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer