Forfatteren pangdebuterte i fjor med en sterk og klar historie.
“Bli hvis du kan. Reis hvis du må” Helga Flatland mottok for denne boken både Ungdommens kritikerpris og Tarjei Vesaas debutantpris.
Fullt fortjent.
Hun skriver om bygdeNorge så det svir. Her er vakker natur, forventninger til den kommende generasjon, utflytting, taushet, skyld og skam.
“En eksistensiell roman” – sa juryen.
I årets bok fortsetter hun i samme spor.
Vi møter Julie som bærer på en stor sorg. Broren hennes Tarjei er død i Afganistan. Tre unge gutter fra samme bygd i Norge kjører på en bilbombe, og etterlater seg et hav av lidelse.
“De ofret seg for Norge” – sa statsministeren. Tarjei er blitt en nasjonal helt.
Tarjei var viktig. Han var odelsgutten. Nå er han død, og Julie opplever at foreldrene hennes dyrker sorgen. Hun er levende – men de ser henne ikke.
Faren sitter taus og ser utover fjellene. Moren gjemmer seg på rommet til Tarjei, og drikker rødvin av kaffekoppen.
Julie er balansekunstneren. Hun ser at familien hennes rakner i sømmene, og prøver å få livet sitt og familien sin i vater, men tausheten og sorgen er for stor.
Hun treffer veterinæren Mats, og forholdet mellom dem er skildret med nerve og nærhet. Nydelig, les sakte. Kjenn på intensiteten i språket.
Julie er sterk og selvstendig, det må hun være. Hun kan ikke tillate seg å være svak! Julie kjemper for alt hun har kjært, men holder det?
Jeg har møtt forfatteren – og hun sa noe som har brent seg fast hos meg:
“For å komme videre i livet etter en krise – må du akseptere sorgen. Du skal ikke glemme, men akseptere!”
Dette tror jeg vi alle skal legge oss på minne. Mange opplever sorg og savn, og da er våre tanker viktige.
Forfatteren er ung, klar og modig. Hun har valgt et vanskelig tema, et viktig tema. Jeg tror Helga Flatland vil markere seg i litteraturens Norge, og ønsker henne lykke til.
Vi trenger deg, min venn!
Skrevet av Liv Gade – bokinspirator
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer