Skrevet av bibliotekar og bokanmelder Ellen Engen-Medlie
Vi treffer Andreas, en ungkar på rundt tretti, som midt på 1800-tallet ror på frierferd tvers over Ofotfjorden. Han får ja av den noe eldre Lisabet, og flytter inn på gården hun sitter igjen med etter sin avdøde mann. Dette er i grenda Virek, innerst i Ofotfjorden, to og en halv mil fra der Narvik ligger i dag. Hun har barn fra før, og sammen får de flere barn, blant annet sønnen Helmer. Nordlandssamfunnet var for en stor del befolket av fiskerbønder; småbrukere som var på Lofotfiske vinterstid for å spe på magre inntekter fra jordbruket. Og det blir ikke noe annerledes for Andreas og Lisabet, det var et hardt liv. Hardt arbeide, dårlig klima og vanskelige forhold for samferdsel. Uansett hvor de skulle måtte de i båt – med alle farene det medførte.
Helmer, som etter hvert overtar som hovedperson, er med faren på Lofotfiske som 17-åring. Det gir ikke mersmak, og han blir igjen i Kabelvåg da han får arbeide der som krambuassistent. Han gjør det godt i jobben, og det eldre paret som eier butikken håper han vil overta etter dem. Men Helmer ønsker seg ut i verden, han ser for seg et liv borte fra Nord-Norge. Amerika er drømmen, han ønsker å reise over og møte broren sin som emigrerte noen år tidligere. Han sparer store deler av lønnen sin, men det blir likevel ikke slik. I stedet havner han i Drammen, hos handelsforbindelser av arbeidsgiverne sine.
Møtet med Østlandet blir skildret veldig godt; vi ser for oss Helmer når han storøyd og i alt for varme klær inntar Christiania der han tilbringer et døgn før han drar videre til Drammen. Og det er store kontraster for ham, både dialekt og klima er annerledes, for ikke å snakke om befolkningstettheten. Han kommer fort inn i arbeidet på butikken i Drammen, og er flink i møtet med kundene, for sosialt er det ingenting i veien med ham. Men Helmer er en person med sider som vi ikke alltid liker: Han får barn før han blir gift, han er litt mer glad i alkohol enn han burde vært, og økonomisk kunne han nok også vært stødigere. Men han er et menneske av kjøtt og blod, og forfatteren gjør en kjempejobb med å få ham levende.
Helmer får seg etter hvert jobb og flytter til Christiania. Han gifter seg med Anna, som han ble kjent med i Drammen, og sammen får de fire barn. De lever et liv i trange leiligheter i bygårder, med skiftende forhold både mellom dem og i samfunnet rundt dem. Første verdenskrig kommer og går, og det er økonomisk harde tider.
Jeg synes det blir litt vel mye dialektbruk i dialogene, men det var forsåvidt interessant å lese hvordan de snakket før utbyggingen av Ofotbanen startet. Da kom det tilflyttere fra hele Nord-Norge og Sverige, og det endret naturlig nok mye på talemålet. Men å lese dialekt i romaner er ikke noe jeg gjerne gjør, i hvert fall ikke når det blir såpass mye av det som her. Men dette er selvsagt en smakssak, og dialektbruken er nok med på å gjøre menneskene og handlingen ekte og levende for en mengde lesere.
På tross av at det er helt ordinære liv som beskrives – i den grad noen liv er ordinære – er boken spennende. Hvordan vil det gå? Er det tuberkulose? Er hun gravid? Vil spanskesyken ta noen av “våre”? Lillian W. Skow skildrer så levende og nært, jeg kunne mer enn gjerne lest mer om familien, fulgt dem videre i flere ledd, i stedet for å stoppe i 1930. Det er en kunst å puste så mye liv i mennesker som forlengst er borte, en kunst forfatteren absolutt mestrer.
Les flere av Ellen Engen-Medlies bokanmeldelser på hennes blogg her.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer