I en tid hvor det sies at bøker generelt får stadig kortere levetid, kan Ingvar Ambjørnsen glede seg over at mange av hans gamle utgivelser fremdeles lever i beste velgående.
Flere av dem beveger seg også videre ut i verden, og når på den måten nye lesere. “Brødre i blodet” ble nylig solgt til både forlaget Editura Alfa i Romania og til et egyptisk forlag, og “23.salen”, som kom ut i Norge for ca. 30 år siden, blir i disse dager utgitt i Hviterussland.
I tillegg dukker Elling opp på stadig nye scener rundt i verden, og er dermed en av de romanfigurene man kan si at virkelig lever sitt eget liv, også utenfor bokpermene.Strålende!
Flere av dem beveger seg også videre ut i verden, og når på den måten nye lesere. “Brødre i blodet” ble nylig solgt til både forlaget Editura Alfa i Romania og til et egyptisk forlag, og “23.salen”, som kom ut i Norge for ca. 30 år siden, blir i disse dager utgitt i Hviterussland.
I tillegg dukker Elling opp på stadig nye scener rundt i verden, og er dermed en av de romanfigurene man kan si at virkelig lever sitt eget liv, også utenfor bokpermene.Strålende!
Når man får antatt sin første bok, er det som regel stor stas for de aller fleste. Nesten alle har arbeidet i mange år før det skjer. Sendt inn manus og fått det tilbake. Når man endelig får ja, er det satt punktum for en lang rekke skuffelser. Da jeg for første gang fikk et brev tilbake fra forlaget (og ikke mitt eget manus i retur), ble jeg så nervøs at jeg først ikke våget å åpne det. Jeg ble sittende på Toga kro i Oslo og se på konvolutten på bordet i en time. Så rev jeg den opp.”23-Salen” var antatt.
Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt. 
Litteraturmagasinet.no 