Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.
Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.
Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?” Les mer →
Elisabeth Gihle Stakland fra Tønsberg driver til daglig 
Jørn Lier Horst har beveget seg helt opp i toppsjiktet av norske krimforfattere, og bøkene hans kommer stadig ut på nye språk. Nå er det 2010-utgivelsen, “Bunnfall”, det gjelder.
Kult er et blad for kulturinteresserte i Vestfold, med reportasjer og referat fra mye av det som skjer innen kulturen , spesielt rundt Tønsbergområdet. Nå er et nytt nummer i handelen, og denne gangen kan du blant annet lese om Festspillenes åpningkonsert, Tjøme museum, Ramnes orkesterforening og Ragnar Almens kunstutstilling på Haugar.
For få netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet. 
Sist avsluttet jeg med å snakke om forstyrrende impulser, og lovet å komme med noen tanker omkring hva man kan gjøre med slike. Jeg tror også at jeg påsto at jeg ikke stikker av fra en romantekst, i hvert fall ga jeg inntrykk av å ha en temmelig høy arbeidsmoral. Hvilket jo ikke er helt sant. Jeg lar meg friste av både det ene og det andre, det kan til og med være snakk om et skikkelige sidesprang. Det kommer litt an på når fristelsene dukker opp. Nå er jeg gjennom første utkast av den nye romanen i løpet av et par uker, og da føler jeg meg såpass trygg på det hele at jeg godt kan tillate meg å være litt utro. 
sker ikke alle sine barn. Jentebarn født på landsbygda regnes som en belastning for familien, og er ikke noe verd. Så når Kavita føder et pikebarn. Blir det ”tatt hånd om” Kavita er knust, og da hun igjen føder en pike, er hun desperat. Hun tar selv affære, og går flere mil – inn til millionbyen Mumbai – og leverer Asha til et barnehjem. Hun vil at datteren skal leve, og håper inderlig at hun får et godt hjem.
Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv. 