Boken er anmeldt av Ellen Engen-Medlie
Rikard Spets (f. 1971) er født og oppvokst i Trøndelag, men bor nå i Sandefjord. I 2011 debuterte han som forfatter med spenningsromanen «Allahs tårer». Det er uvant å lese norske spenningsromaner som omhandler internasjonal terrorisme, med soldater, avanserte våpen, og action fra omtrent første side. «Allahs tårer» er som skapt for filmatisering. Til og med navnet på helten er av Hollywoodformat.
Hovedpersonen er den norske soldaten Angus Storm. Han avslutter en lengre periode i Afghanistan, og blir forespurt om å delta i et hemmelig, internasjonalt kompani ved navn Herkules. Han blir leder for et operativt team, og det skal vise seg at oppgavene deres langt fra er kjedelige; Al-Qaida har atomvåpen, Osama Bin-Laden er ikke død, og en arkeologisk oppdagelse kan endre verden. Herkules, og vår helt Storm, blir sterkt involvert, og Storm kommer opp i situasjoner som ikke bare er avgjørende for om han selv skal leve eller dø, men også om resten av verden skal gjøre det.
Forfatteren har en svakhet, bildene han lager er ikke alltid like bra. Dette ødelegger en del i begynnelsen av boken. Da introduseres en mengde personer, og beskrivelsene av dem er ofte for omstendelig.
«… Blodårene spilte som et nyklekket huggormbol under den stramme, svarte huden. Når han smilte, forsvant øynene helt inn i selhodet som så ut som om det holdt på å bli svelget av nakken.» Noe blir også klisjepreget, det er ikke måte på hvor trente soldatene er, hvor faste i blikket. Når det da for eksempel brukes et ord som «tasser» for å beskrive gangen til en topptrent soldat, skjærer det i øynene. Men dette er smårusk, noe forlaget lett kunne avverget.
Etterhvert som en leser tar handlingen over, og alle betenkeligheter forsvinner. Det blir lengre mellom disse personbeskrivelsene, og all irritasjon fordufter. For dette er virkelig knallspennende! Jeg rives med av alle stuntene Storm og teamet hans utfører. Og uansett hvor vanskelig gjennomførbare en mengde av dem må være klarer Spets å gjøre alt troverdig. Mesterlig levert.
Denne boken bør en ikke begynne å lese om kvelden uten å være forberedt på en lang våkenatt. For å legge den fra seg er ikke enkelt, det er faktisk omtrent umulig. Det er nærliggende for meg å sammenlikne Rikard Spets med Alistair MacLean, eller Clive Cussler på hans beste. Og det er slett ingen dårlig attest å få. Forfatteren er visstnok i gang med både den andre og den tredje boken om Storm. Jeg håper han skriver fort, for jeg er ikke alene om å vente i spenning på fortsettelsen.
PS. Et aldri så lite hjertesukk: Romanen inneholder mange (for meg) ukjente ord. Typebetegnelser på våpen, samt forkortelser for ulike våpengrener og liknende. De blir alle forklart første gang, men når en har lest noen sider og forkortelsen dukker opp igjen er det ikke alltid enkelt å huske hva som var hva. Det kan hende en liten ordliste med forklaringer hadde vært tingen.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer