Forfatter Tor Halstvedt fra Barkåker har gitt ut 11 skjønnlitterære bøker. De fleste på anerkjente forlag, Gyldendal, Cappelen og Tiden. Alle bøkene har fått til dels glitrende kritikker. Gjennom de siste årene har de store forlagene likevel begynt å sky Halstvedt. Etter over 250 refusjoner ga han i 2002 ut romanene “Refusert” på Genesis forlag. Der fortalte han om sine opplevelser med den tids forlagsvirksomhet. Siden har refusjonene fortsatt å komme. Nå tar han til orde for å endre hele innkjøpsordningen og det han mener er usunne maktforhold i norsk forlagsbransje.Innkjøpsordningen er overmoden for omstillingSkrevet av Tor Halstvedt
Innkjøpsordningen som ble innført i 1965, hadde som målsetning å sikre en bred utgivelse av norsk skjønnlitteratur, sikre allmennheten tilgang til ny norsk litteratur, samt å sikre forfatterne en bedre økonomi. Ordningen har historisk vært en suksesshistorie som førte til at ulike talenter fikk slippe til, også lyrikere, også de uten stort publikumstekke. Men «the times are a´changing», som Bob Dylan sa. For hva har skjedd?
På slutten av sekstitallet og de nærmeste årtiene satset en rekke forlag seriøst på å gi ut norsk skjønnlitteratur, oppunder 30 forlag vil jeg tro, de hadde sine «forfatterstaller». Majoriteten av disse har nå enten gått inn eller blitt kjøpt opp. Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm, forlagene som forleggeren Arve Juritzen kaller for «bokmafiaen», har kort og godt overtatt hele butikken.
Disse tre forlagene har hver en omsetning på mellom 1,8 og 1,5 milliarder, mens et seriøst, litterært forlag som Oktober har en omsetning på rundt 30 millioner. En bagatell i sammenlikning. Og det gjelder ikke bare forlagsdelen. Gyldendal eier Forlagssentralen, Kunnskapsforlaget og De norske Bokklubbene (sammen med Aschehoug), i tillegg eier de bokhandlerkjeden Ark. Aschehoug eier viktige forlag som Universitetsforlaget og Oktober, og den sentrale bokhandlerkjeden Norli. Cappelen Damm eies av svenske Bonnier og danske Egmont, mens de sjøl eier Sentraldistribusjon, Tanum bokhandler med mer. Med andre ord har de tre forlagene tilnærmet monopol på bokutgivelse.
Norsk og skandinavisk litteratur har et historisk særkjenne ved at talenter fra folkedypet fikk slippe fram og utvikle seg. Men hva hadde skjedd med forfattere som Knut Hamsun, Johan Falkberget, Kristofer Uppdal, Kåre Holt og Tor Jonsson i dag? De ville kanskje bli refusert, fått et svarbrev fra Gyldendal om at de «kunstnerisk dessverre ikke holder mål», slik Vidar Kvalshaug opplevde da han sendte en av Hamsuns beste noveller, «Zachæus» til vurdering der.
Litteraturen tilhører folket, men er blitt stjålet og omgjort til et akademisk karrierefag. Akademikerne styrer nå forlagene. Mange av dem fløy rundt i gatene på 1970- og 80-tallet, skramlet med kasseroller og utbasunerte sin arbeidervennlighet. Nå er de hellig overbevist om at det bare er de som «skjønner» litteratur, vanlige folk – det være seg lesere eller forfattere – har ikke utdannelse til å skjønne noe som helst. Og de blir meget fornærma om noen våger å stille deres visdom i tvil. Jeg har opplevd det, og nærmest blitt svartelista. Men er det sånn at en kan studere seg til litterær visdom, at de med akademisk utdannelse med 100 prosent sikkerhet kan si om et nyskrevet verk at det er godt eller dårlig? Grunnlaget for deres «visdom» består jo kun i å ha etterplapret hva lærebøker, lektorer og professorer har sagt. Jeg ga ut mine første bøker under Gyldendals sagnomsuste Sigmund Hoftun, så jeg vet hva en god forlegger er. Han innrømmet det til og med de gangene han tok feil, mens dagens forleggere aldri tar feil.
De som tror jeg overdriver eller slenger med leppa, kan lese «Unpublishable» av Elaine Borish eller «Rotten Rejections» av André Bernard. Her blir det vist hvordan nobelprisvinnere og anerkjente forfattere ikke bare ble refusert, men også hånet, latterliggjort og fraskrevet ethvert talent. Eller les hvilken respons verdensnavn som Robert Musil, Doris Lessing og Naipaul fikk da sentrale verk av dem ble sendt anonymisert til diverse kjente forlag og litterære forståsegpåere. Med ett lite unntak ble alle refusert, forfatterne ble av flere forleggere regelrett latterliggjort.
Hvem utgir (smal) skjønnlitteratur i dag? Dette er et vesentlig spørsmål for å vurdere om innkjøpsordningen fungerer. Totalbildet viser at det er mange spesialforlag, forlag som gir ut en spesiell type skjønnlitteratur. Samlaget gir for eksempel bare ut nynorsk litteratur. En rekke distriktsforlag prioriterer naturligvis litteratur fra sitt distrikt. Noen gir bare ut kristen skjønnlitteratur, mens en rekke forlag som primært baserer seg på oversatt skjønnlitteratur, innimellom gir ut noen norske «slengere». Noen få baserer seg hovedsakelig på kjendisforfattere. Det fins riktignok enkelte som heltemodig satser på norsk skjønnlitteratur, for eksempel Oktober (eid av Aschehoug), Tiden og Kolon (begge eid av Gyldendal), Communicatio, Flamme og så videre, men de fleste av disse gir bare ut en håndfull bøker. I tillegg fins det print-on-demand forlag, men der må forfatterne betale utgivelsen sjøl.
For en forfatter uten kontakter, uten kjendisstatus, uten nevneverdige karismatiske evner, gjenstår da i realiteten bare Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm, og hva skjer om de ikke liker trynet ditt?
I tillegg til dette er det skjedd en endring i forlagenes innretning. En kan lese forlagskatalogen til en av de tre store forlagene i dag, eller lista over skjønnlitterære bøker som er innkjøpt av Kulturrådet, og så sammenlikne med tilsvarende fra slutten av 1960- åra. Da fantes bare noen få krimbøker (krim er jo underholdningslitteratur), mens i dag er oppunder en tredjedel krim. Og det var ikke underholdningslitteratur en opprinnelig mente å støtte med innkjøpsordningen.
Både innkjøpsordningen og konkurranseforholdet mellom forlagene må endres. De tre store forlagene må fratas sin monopolstilling. Den er urettferdig i forhold til konkurrentene, og ikke minst hindrer den bredden i norsk litteratur. Innkjøpsordningen er blitt sin egen verste fiende. Dessuten koster den mer enn en kan vente at en skal få igjen. For hvorfor i all verden skal en støtte bokutgivelser som går med solid overskudd? Det er en særnorsk form for likhetstenking, dette at milliardærer skal ha barnetrygd og at virksomheter (forlag) som går med store overskudd skal få statsstøtte. Det er jo primært de tre store forlagene som tjener på dagens innkjøpsordning, i og med at det er de som får mest penger ved at 1000 bøker blir kjøpt inn til bibliotekene.
Innkjøpsordningen er overmoden for omstilling. Det kan være en idé at den i stedet gis som en pott til en håndfull forlag, at disse velger ut de bøkene de vil gi ut – at siktemålet med den nye innkjøpsordningen blir at vi får ti til tolv uavhengige forlag på størrelse med Oktober, forlag som kan ha en stall med forfattere, og som har en økonomisk trygghet slik at de uten å risikere noe kan gi ut den type litteratur som innkjøpsordning opprinnelig var ment for. Jeg tror dette kan være en farbar vei. Uansett er det på høy tid med nytenking.
Skrevet av Tor Halstvedt
Kommentarer