Tekst og foto Myriam H. Bjerkli
Det er Litteraturuke i Vestfold, og programmet er stort og spennende for alle som er interessert i litteratur og forfattere. En av dem som er mye på farten denne uken, er Ingvar Ambjørnsen. Han blir bokbadet i de fleste byer i fylket, ( med merkelig unntak av Larvik, byen hvor han er æresborger. ) og i går besøkte han Cordelias Hus i Sandefjord. Der ble han bokbadet av Kjeld-Willy Hansen, et bokbad som foregikk i svært så gemyttlig tone, og tydelig viste at disse to grånede og langhårede herrer kjenner hverandre godt fra før. Og dette til tross for at den ene vokste opp blant “borgerskapet”, mens den andre kom fra den tidligere litt uglesette bydelen Torstrand i Larvik
Kjeld Willy lurte på om Ambjørnsens bøker om hasj og problemområder, hadde gitt han en slags Bjørnebo-image i folks bevissthet, noe Ambjørnsens langt på vei bekreftet.
– Jeg snakket jo om hasj på et tidspunkt hvor ingen snakket om slikt, så jeg ble på en måte Norges eneste offisielle hasjrøyker. Så straks det skjedde noe som dreide seg om emnet, kontaktet media meg. Og jeg får mange spørsmål fra folk som vil utgi bok, og da dreier det seg stort sett bare om “elendighet”. Det er mange som sender meg manus og vil ha hjelp, og det er ikke de lyse og hyggelige manusene som havner på bordet mitt, det er bestandig historier om ting som har gått skeis. Men jeg kan selvfølgelig ikke ta på meg slike jobber, jeg må si nei. Jeg må ha tid til egen skriving, og har ikke tid til å skrive andres bøker også. Jeg kommer til å dø med hodet fullt av ideer jeg ikke har rukket å skrive.
Ambjørnsen har bestandig vært en åpen forfatter. Han har aldri lagt skjul på at mange av bøkene har sterke personlige referanser, og han har også stilt til mange svært åpenhjertige intervjuer. Hasj, angst, og i disse dager, kols og død.
– Jeg kan være åpen, sier han alvorlig. – Jeg har ingen barn å ta hensyn til, jeg har ingen arbeidsgiver som kan gi meg sparken. Jeg er fri til å si det som det er.
Men familien sin kommer han aldri til å skrive om.
– Nei, det har jeg lover mor og far. De har da jaggu hatt nok å stri med når det gjelder meg, om jeg ikke skal utlevere dem i bokform også, Dessuten hadde det ikke blitt god litteratur. Han ler. – Det hadde blitt altfor kjedelig…
Gledelig nok begynner Ambjørnsen, som voksne ofte gjør, å føle behovet for å se seg tilbake, røttene kaller. Derfor ser han fram til å ha stadig tettere kontakt med hjembyen, og han kunne fortelle at han var svært glad for å ha blitt utnevnt til æresborger i Larvik.
– Det er ser jeg på som en påskjønnelse fra mine egne, og det setter jeg veldig pris på. Hadde jeg snakket om dette som en ung mann på trettifem, ville jeg bare fnyst av alt sammen. Men nå setter jeg stadig mer pris på Larvik, og vil gjerne gi noe tilbake til byen jeg vokste opp i.
Noe han da også gjør. Ingvar Ambjørnsen er en mann som ofte svarer positivt når han blir spurt, og denne høsten deltar han i hvertfall i tre lokale samlinger som kommer ut. Førstkommende lørdag er han også i Bølgen Kulturhus i Larvik for å dele ut Ambjørnsensprisen, en pris som går til en ung og lovende skrivende fra Larvik. Så om det ikke blir bokbad av forfatteren i hjembyen denne høsten, så kan interesserte i hvert fall få møte mannen da. Og kanskje også få det første glimtet av en av byens kommende forfattere?
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer