For to år siden ble forfatteren Vigdis Hjort tatt for fyllekjøring. Hun hadde 2,2 i promille, noe som kostet dyrt. Hun fikk en bot på 50.000,- og ble i dømt 30 dager i fengsel. Soningen foregikk i Sandefjord, og Vigdis Hjort har – nesten som vanlig – flettet erfaringene inn i en bok.
Forlaget skriver dette om boken:
I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Tordis vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn.
«Han legger en hånd på dørhåndtaket på neste dør og sier det er systua, åpner den og der sitter de.
Syv damer ved hver sin symaskin rundt et bord som i Fredrikssons fabrikk:
– Dette er Tordis, hun kommer på systua i morgen.
Jeg er helt fælen. De kikker opp underbrilleglassene nederst på nesen, men de har jo allerede sett meg. To damer i sekstiårene i fengselsuniformer står ved et bord lenger oppe, med kjekke korte frisyrer, hilser uinteressert, det er ikke like fatalt for dem som for meg. Jeg er på ferie hos fremmede, er noen streng i stemmen, begynner jeg å gråte.
Romanen “30 dager i Sandefjord” er i salg nå, og på Bokklubbens presenterer Turid Birkeland boken slik:
Tordis hadde så forferdelig lyst på røyk. Hun kunne ikke ringe etter taxi. Mobilen var gjemt bort for å unngå å sende pinlige SMS-er i fylla. I stedet satte hun seg bak rattet og kjørte – i fylla. En måned senere går hun inn porten til Sandefjord fengsel. 30 dager bak murene med tolv andre kvinner. Sånn kan det gå.
Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler,» hevdet Fjodor Dostojevskij. I Sandefjord fengsel strikker de lommetøfler, syr klypeforklær og lærer hvordan bord skal dekkes. Trygdesvindlerne, barnemishandlerne, dophuene og fyllekjørerne. Håpløse barndomshistorier, vold og mishandling, skam og skuffede familier. 13 ulike kvinner, slett ikke uten sjarm, definitivt med kjeftamentet i orden og med det til felles at de for lengst har definert seg ut av samfunnet
Bortsett fra Tordis da, som besteborgerligheten med nødvendighet tyter ut av. En skrivende kvinne bak lås og slå. En dramatiker med nystrøken rosa skjorte og mer enn “Se og Hør-kjennskap” til landets kjendiser. Men hun driver verken med namedropping eller avsløring av intellektuell kapasitet i Sandefjord. Gud forby. Tordis har nese for trøbbel og ligger lavt. Hun får dobbeltrom med narkomane Ket. Gjemmer seg i vaskekottet når det blir for mye. Rykker stadig fram i køen mot enerommet som blir hennes så snart hun har sittet lenge nok inne. Er tilpasningsdyktig til det selvutslettende. Her er det om å gjøre å late som. Begynne å røyke og prøve å være en av dem.
Jeg er litt redd for Randi. For at hun skal være spydig og få de andre til å le av meg. Men hun gjentar mange ganger at hun er imponert over promillen min. At jeg har slått rekorden hennes. Det inngir respekt. Jeg får lyst til å fortelle hvor gæren jeg er, til tross for min fremtoning, min rene lyseblå bluse, men jeg er vel ikke gæren nok.
Egentlig skulle hun gjerne sett det annerledes. Hun skulle gjerne framstått som like gæern og skakkjørt som Marita og de andre amfetamin-forelskede. Tross alt har hun også et fargerikt liv og bøtter av vin å vise fram. Men det er farlig å ljuge på seg noe. Hun er dessverre skikkelig, og det synes. En hardt arbeidende angrende synder. Så snart hun knekker koden på systua er hun i frenetisk produksjon av dukkeklær og høner. Hun sykler på ergometersykkel, bruker romaskin, skriver på pc-en i systua etter arbeidstid, for så å strikke lommetøfler i sofaen med de andre på kvelden.
Å bli satt under administrasjon får Tordis til å minnes barneskolens dager. Den flinkeste jenta i klassen adlyder, neier for fengselsbetjenten og begår ikke andre rampestreker enn hemmelig å signere tøfler med: fangenr 3210, Tordis.
Hun har lovet å skrive lange brev til venninnene, men det er ikke et sted for brevskriving Tordis er kommet til. I stedet samler hun på historiene. Hun spør sine fengelsesvenninner ut om dopavhengighetens opprinnelse og rusens virkning. Suger til seg deres kjærlighetshistorier, særlig dem som kan tjene til inspirasjon for kvinner rundt 50, fri som hun er for både kjæreste og kjærlighetssorg. Stoff som dette kan det bli romaner av.
Vigdis Hjorth satt selv inne i Sandefjord fengsel. Tett opp til selvbiografien byr hun leseren på egne erfaringer, raust og humoristisk, skamfullt og sårt. Og skarpt iakttakende gir hun oss sitt svar på det vesentlige spørsmålet i kriminalpolitikken: “Virker det? Virker straffen?” Jeg tror neppe du etter denne romanen fester mye lit til en kriminalomsorg som tror at strikking av lommetøfler bidrar til å gjøre dophuer rusfrie eller at trygdesvindlerne finner ny erkjennelse i maskene. Det er ikke det at Tordis ikke skammer seg og erkjenner både skyld og rettferdigheten i straffen. Men det er ikke ønsket om et annerledes liv som vokser fram i Sandefjord. Nei, hun drømmer om en iskald pils på Hotel Atlantic klokken 9 den morgenen hun slipper ut! Og slik er det for resten av hennes medfanger også, bare litt drøyere – den første amfetamindosen, det neste brekket.
Å bli stilt til ansvar for sine handlinger er ikke så ofte ellers synonymt med å bli fratatt ansvar for eget liv. I fengsel derimot er det slik. “Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler.”
Kort om forfatteren
Vigdis Hjorth er født i 1959. Hun vokste opp i Oslo og har bodd i København, Bergen, Sveits og Frankrike. Hun debuterte i 1983 med barneboka Pelle-Ragnar i den gule gården, som hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. For sin andre bok, Jørgen + Anne er sant, fikk hun Kritikerprisen. Gjenombruddet som forfatter for voksne kom med romanen Drama med Hilde (1987). Vigdis Hjorth ble nylig tildelt Gyldendalprisen for sitt samlede forfatterskap
Her kan du lese første kapittel av boken.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer