En sensommerkveld tar Ziggi og jeg oss et par kjølige håndbayere ved kanalen. Et par guttunger står og fisker. Ute på den grønne vannflaten seiler to toppdykkere forbi. Solen synker i eiketrærnes løvkroner på den andre siden av dammen.
-Hvis jeg tar deg med til Norge en gang, må du ikke finne på noe sånt som dette, sier jeg.
-Hva da? Han snur seg urolig på benken.
-Drikke øl i det offentlige rom. Det er forbudt. Du får trøbbel med politiet.
-Hvorfor det?
Etter så mange år i Tyskland klarer jeg ikke å gi Ziggi et skikkelig svar. Det blir bare tøys. Isteden blir jeg sittende og se på gjengen som står utenfor inngangspartiet til U-Bahn. Som står der hver eneste dag uansett vær. Med sine ølbokser og kvarte korn. Gamle freaks og pønkere rundt femti. Pent antrukne drankere østfra. Russland. Polen. Romania. Bikkjer og bæreposer. Det er en fin gjeng. Det er ikke noe nedslående ved disse karene. De står der hver dag og diskuterer sport og politikk. De står der og drikker fra morgen til kveld. Øl og sprit. De må ha en skyhøy promille, men jeg har aldri sett noen av dem dritings. Jeg har aldri sett dem slenge dritt etter noen, aldri sett dem lage trøbbel av noe slag. Jeg har heller aldri sett noen av byens borgere blande seg inn i denne gjengens dryppende våte lediggang. Patruljerende politikonstabler spiser sine frikadeller med sennep på den samme imbiss som gutta henter børsten sin. Hvis det regner står de sistnevnte selvsagt inne under tak sammen med de reisende.
Et tankeeksperiment: Vi bytter ut min lokale U-banestasjon i Hamburg med for eks Helsfyr i Oslo. På Helsfyr er det nå i min tyske variant av virkeligheten en stor snackbar og en bladkiosk. Begge steder kan du kjøpe halvliterbokser med øl til ca tolv kroner. Eller helflasker med brennevin til ca førti. Altså akkurat som på mitt lokale stoppested midt i Hamburg. Vi flytter opp herreklubben også. Ti, tolv mann fra ulike nasjoner og i høyst forskjellige habitter, står nå daglig og drikker åpenlyst i inngangspartiet til Nye Helsfyr. Med bæreposene sine, og de skabbete bikkjene. Uten at det kommer til ubehageligheter. Ikke for noen. Og når politiet av og til stikker innom, så står de og spiser pølser og kjøttkaker sammen med de nevnte herrer. Før de rusler videre. Du ser det for deg, ikke sant? Ikke jeg heller. Men jeg er helt ute av stand til å fortelle Ziggi hvorfor.
Les flere blogginnlegg Ambjørnsen har skrevet her
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer