Anmeldt av Tone Lilleenget By
Møt Riktor. Han er i begynnelsen av førtiårene og jobber på Løkka sykehjem. Med en slik jobb skulle man tro at Riktor er et varmhjertig menneske med en raus porsjon omtanke og empati, og med en sterk ansvarsfølelse. Men det er her man tar så sørgelig feil.
Som Riktor selv sier er han et råttent individ med et fordervet hjerte. Og ingen ser ut til å fatte mistanke. For Riktor er flink til å late som, og å oppføre seg i tråd med det som ventes av ham.
Jeg opptrer rolig og vennlig, og jeg gjør som jeg får beskjed om, jeg bare hermer alle de andre som lever innenfor normalen, det er lett. Snakke som dem, le som dem, dra en morsom historie. Men med alle disse skjøre gamle menneskene mellom hendene går det ofte over styr.
Jeg kan se i mørket er en intelligent, velskrevet og uhyggelig roman, som kryper inn under huden på deg. Gjennom hele romanen er det hovedpersonen selv, Riktor, som forteller. Karin Fossum må vel kunne sies å være en mester når det kommer til å skildre mennesker og gi psykologisk innsikt i et menneskesinn, og denne gangen møter vi en nedlatende mann med storhetstanker om seg selv, som mangler den empatiske evnen og som har sadistiske tilbøyeligheter. Et ensomt, forstyrret menneske på utsiden av det menneskelige fellesskapet, som ser verden på sin egen måte.
Språket er elegant, finslipt og lettlest, og jeg-formen skaper ekstra nærhet. Hvordan tenker en slik person? Hvordan rettferdiggjør han handlingene sine for seg selv? Å via dette fortellergrepet få følge Riktors tanker og refleksjoner etter hvert som tiden går og plottet vever seg sammen er fascinerende lesning, men det er også skremmende. Det er ubehagelig når det som skal være trygt og godt, som i eksempelet her et menneske i et omsorgsyrke, plutselig viser seg å være det motsatte.
Riktors adferd og valg gjør at han etter hvert vikler seg inn i noen problemer, og han stifter snart bekjentskap med etterforskeren Randers, et nytt innslag i Fossums forfatterskap. For medlemmene av Sejers fanklubb, som undertegnede, føles det først skuffende at den velkjente, sindige etterforskeren er utelatt helt denne gangen. Men Randers gjør ingen dårlig rolle der han slipper til, og i og med at fokuset i romanen i enda større grad enn i tidligere bøker er rettet mot enkeltmennesket og omstendighetene rundt ham istedet for kriminalsaken og etterforskningens gang, så er det forsåvidt et greit valg.
Det er kanskje ikke så mange av Riktor der ute, heldigvis, men de finnes. Og den vissheten er urovekkende nok. Sammen med de siste, avsluttende setningene, etterlates leseren med et ubehag som ikke forsvinner med det første.
Jeg kan se i mørket er aller best helt fra starten og fram til et stykke etter den finurlige overraskelsen midtveis, spesielt om man skal dømme ut fra uhygge-aspektet. Men den er fortsatt lesverdig hele veien ut. Og om man har sansen for Fossums psykologiske thrillere, burde også hennes nyeste roman bli en interessant og ekkelt god leseopplevelse.
Les flere bokanmeldelser på Tones bokside.
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer