Allerede før jeg er halvveis i middagen, har den lille mannen med de tykke brilleglassene rukket å gjøre sin entre tre ganger. Kledd i en alt for stor dressjakke, og kronet med en hentesveis jeg aldri har sett maken til, stiller han seg midt på gulvet, og lar restaurantens gjester få budskapet: Han tar ikke lenger ordre. Ikke fra noen. Han er helt og holdent sin egen herre! Dette utmerkede utsagnet understrekes ved at høyre fot stampes tre ganger i gulvet. Han smeller med døren når han går. Hver gang.Min personlige årsrytme fører meg til Marburg om våren, av og til også tidlig på høsten. Byen ligger vakkert til i en åsside, og har fremdeles mye av sin gamle bebyggelse intakt. Enkelte av vertshusene ser fremdeles ut som på brødrene Grimms tid. Hvis jeg nå skal få lov til å overdrive litt. Byen er ellers kjent for sine middeladerkirker – og mindre offisielt – for sine mange psykiatriske klinikker, sykehus og kuranstalter. Marburg er en by hvor avvikerprosenten, personer som på en eller annen måte stikker seg ut i forhold til det vi for enkelhets skyld omtaler som normalen, er godt over gjennomsnittet. Det gjelder ikke bare mennesker med psykiske avvik og lidelser, men i høy grad også personer med tunge fysiske handikap. Marburg er en by med mange innbyggere som trenger ekstra hjelp og oppmerksomhet. Og som får det. Med sine knappe åtti tusen innbyggere, er den å betrakte som en småby. Taxisjåføren som kommer for å hente den blinde i rullestol, kan alle grepene fra før. Det skal ekstremt mye til før politiet eller andre blander seg inn i gatebomsens gjøren og laden. Alle som jobber i utelivsbransjen kjenner hver eneste en av byens mange originaler og psykiske grensetilfeller. Likevel vil neppe en gjennomsnitts Marburger oppfatte seg selv eller sine medborgere som spesielt liberale eller hensynsfulle.
Det er som det er, og ikke noe å snakke om. I middelalderbyen ved Lahn, vandrer de fritt omkring som man andre steder har sortert ut, stuvet bort bak lukkede dører. Fullstendig nytteløse i forhold til de skikkeliges kollektive bidrag til statskassen. I grunnen en utgift. Noen ganger en plage.
Tidligere i vår oppsto det en til dels opphetet debatt i Norge i forbindelse med at Arbeiderpartiet programfestet rett til tidlig ultralyd. Vi husker alle hvordan Stoltenberg ble tvunget til å lyve i offentligheten da han ble spurt om hensikten var å redusere antall barn med Downs syndrom. Jeg syntes det var vondt å se på. Men han kunne ha spart seg selv for denne pinligheten ved rett og slett å fortelle sannheten. Det våget han ikke denne gangen, men han kan trygt gjøre det neste gang. Han vil, ganske sikkert erfare at det lønner seg. For spørsmålet er ikke om vi er på vei inn i sorteringssamfunnet eller ikke – men om hvordan vi skal oppføre oss i et sorteringssamfunn. For eks: Er det staten eller enkeltmennesket som skal foreta de ofte umulige valgene som en hel familie skal leve med – hele livet? Kommer tilbudet om ultralyd i 12. uke, har du selv valgt din nye gjest på jorden, hun eller ham med et ekstra kromoson. Staten ga deg klar beskjed. Gratis. Men nå kommer regningene.
Nei hvem skulle ha tatt Stoltenberg på hans ærlighet? Dersom han altså hadde sagt: Ja. Vi ønsker med dette å redusere antall barn med Downs.
Og hvem skulle ta den som velger dette barnet bort? Iallfall ikke jeg som har satt meg selv i en situasjon der jeg aldri noen sinne kan komme opp i en slik knipe. At ideen om tidlig ultralyd i det hele tatt kommer opp, er nettopp et bevis for at vi allerede befinner oss i det fryktede sorteringssamfunnet. Det vi ikke vil vedkjenne oss. Som vi skammer oss over. Og vi skal skamme oss. Vi skal alle ha riktig dårlig samvittighet. Men først og fremst: Dette skal vi aldri slutte å snakke med hverandre om. Vi skal snakke om abortene og om shopping av unger, og om leie av livmødre i den tredje verden, skreddersydde egg- og spermamixer. For dette er vår tid og vårt samfunn, og alle disse spørsmålene om etikk og moral, om spirende liv og tidlig død kommer til å prege oss i stadig sterkere grad i årene som kommer. Vi har allerede krysset grenser som vi ikke en gang ville våge å tenke på for bare et tiår siden. Og vi skal videre, langt, langt inn i de umulige valgenes verden.
Det gar an å spørre: Hva gjør vi med vår egen erfaringsverden når vi rydder til side alle uregelmessigheter? Når vår virkelighetsforståelse aldri blir utfordret? Jeg tror vi må tale til egoisten i oss. At vi når best frem til oss selv den veien. For det er der vi er nå. I det hemningsløse Egoland.
Men der kommer han igjen. Den lille mannen med hentesveisen. Jeg kan se på verten at det begynner å bli nok nå. Selv om vi altså er i Marburg en vakker kveld i mai.
Også publisert i VG Helg mai 2011
Les flere av Ambjørnsens blogginnlegg på Cappelen Damms forfattyerblogg her
Litteraturmagasinet.no 
Kommentarer